Den romerske republikk

Denne artikkelen omhandler antikken. Se også Napoleons kortvarige romerske republikk 1798–1800 og den romerske republikk av 1849.

Den romerske republikk
Res publica Romana
Bildet viser Forum Romanum, som var byens sentrum i antikkens Roma.
Språk		Latin, gresk i øst; uoffisielle minoritetsspråk
Hovedstad		Roma
Styringsform		Res publica
Statsoverhode		To konsuler. I militære krisetider, en diktator
Styringsorgan		Det romerske senatet
Regjeringssjef		Konsulene
Etablert		509 f.Kr.
Oppløsning		Gradvis omgjøring til keiserdømme, men uoffisielt oppløst etter slaget ved Actium 2. september 31 f.Kr.
Første Konsuler		Lucius Junius Brutus, Lucius Tarquinius Collatinus (509–508 f.Kr.)
Siste Konsuler		Marcus Antonius, Lucius Scribonius Libo, Aemilius Lepidus Paullus (34–32 f.Kr.)
Foregående stat		Det romerske kongedømme
Etterfølgende stat		Romerske keiserriket

Artikkelen inngår i serien om Italias historie
Epoker
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Kongedømmet · Republikken · Keiserriket Senantikken og middelalderen Renessansen De italienske kriger Under fremmed dominans Italias samling Monarkiet og første verdenskrig Fascismen og andre verdenskrig Republikken

Den romerske republikk (latin: Res publica Romana ) er betegnelsen på styreformen for byen Roma og oldtidens romerske sivilisasjon. Republikken ble styreformen etter at det romerske kongedømme ble veltet, tradisjonelt datert til 509 f.Kr., og endte med etableringen av romerske keiserriket i 27 f.Kr. Det var under republikken at Roma ekspanderte fra byens umiddelbare omgivelser til sist å herske over hele verden rundt Middelhavet.

I løpet av de første to århundre republikken eksisterte, ekspanderte dens territorier ved en kombinasjon av erobring og allianser, fra sentrale Italia til å utgjøre hele den italienske halvøya. Ved det påfølgende århundret omfattet den romerske republikken Nord-Afrika, Spania, og hva som nå er sørlige Frankrike. To århundrer etter, mot slutten av 100-tallet f.Kr., omfattet det resten av dagens Frankrike, Hellas, og det meste av østlige Middelhavet. Ved denne tiden hadde indre spenninger ført til en rekke innbyrdeskriger som kulminerte med drapet på Julius Cæsar, som igjen ledet til overgangen fra republikk til keiserrike.

Den nøyaktige datoen for overgangen kan være et spørsmål om tolkninger. Historikere har på ulikt vis foreslått Julius Cæsars kryssing av elven Rubicon i 49 f.Kr., Cæsars utnevnelse som diktator på livstid i 44 f.Kr., og nederlaget til Marcus Antonius og Kleopatra i slaget ved Actium i 31 f.Kr. Imidlertid er det mest vanlig å benytte den samme dato som antikkens romere selv benyttet, det vil si i 27 f.Kr. da det romerske senatet bevilget ekstraordinære makt til Octavianus og hans tittel som Augustus, som også ble hans navn. Selv med eneveldig makt som militær diktator var Augustus selv opptatt på å bevare republikken formelt og ble aldri omtalt som keiser, verken av seg selv eller andre, og han avviste monarkiske titler. Isteden ble betegnelsen Princeps Civitatis benyttet, «Statens førsteborger».^[1]

Den romerske regjeringen var ledet av to konsuler, valgt årlig av borgerne og rådet av et senat som var sammensatt av utnevnte magistrater. Da det romerske samfunn var meget hierarkisk oppbygd etter moderne standarder, var utviklingen av den romerske regjeringen tungt påvirket av striden mellom patrisierne, Romas landeiende aristokrati, som sporet deres slekt tilbake til grunnleggelsen av Roma, og plebeierne, de langt mer tallrike vanlige borgerne. Lovene som ga patrisierne eksklusive rettigheter til Romas fremste posisjoner ble svekket over tid, og ledende familier fra plebeierklassen ble fullverdige medlemmer av aristokratiet. Lederne av republikken utviklet en sterk tradisjon (Mos maiorum, «forfedrenes skikker») og moral for offentlige tjenester og beskyttelse (clientela) i krig og fred, noe som førte til at militær og politisk suksess ble ubrytelig koblet sammen. Mange av Romas juridiske og lovmessige strukturer, senere kodifisert til Corpus Juris Civilis (Justinians lov) og på nytt i Code civil des français (Napoléons lov) kan fortsatt bli sett over hele Europa og store deler av verden i moderne nasjonalstater og internasjonale organisasjoner.

Det er vanlig å dele republikken inn i tre deler. Den første delen, tidlig republikk, er perioden fra det første konsulåret 509 f.Kr., til lex hortensia i 287 f.Kr., da tribusforsamlingen, consilium plebis, kunne vedta lover som gjaldt hele befolkningen. Den andre perioden, mellomrepublikken, er fra 287 f.Kr. til Tiberius Gracchus' reformer i 133 f.Kr. Den siste perioden er kalt senrepublikken, og strekker seg fra 133 f.Kr. til slaget ved Actium i 31 f.Kr..

Kort oppsummert er den første perioden preget av klassekamper mellom plebeierne og patriserne; klassekamper som til slutt førte til at plebeierne, mot slutten av republikken, stod på lik linje med det mektige patrisieraristokratiet. Mellomrepublikken er preget av de store erobringene, punerkrigene og makedonerkrigene. Erobringer som skulle føre til at den romerske republikk ble det mektigste riket ved Middelhavet. Senrepublikken var en periode med indre uro og borgerkriger, som endte med Octavianus' maktovertakelse i 31 f.Kr.

En folkeforsamling var en samlet gruppe av romerske borgere som ble presidert over av en embetsmann. De fleste av de høyere embetsmennene, fra ediler til konsuler, kunne kalle sammen forsamlingen. Også en diktator og hans sekundant kunne kalle den sammen. For at folkeforsamlingen skulle være formell måtte man gi beskjed til folket om at den skulle holdes en stund i forveien. Denne beskjeden ble vanligvis gitt tre markedsdager, omtrent to og en halv uke, før avstemningen.^[2]

Når en folkeforsamling var blitt kalt sammen ble det ofte holdt taler for forsamlingen før man debatterte saken som skulle stemmes over.^[3] I debattene var det kun forhåndsutvalgte som fikk lov til å snakke. Disse var valgt av den presiderende embetsmannen.^[4] Etter debatten stemte forsamlingen. Resultatet ble talt opp underveis og valget var over når man nådde en flertallsbeslutning.

Kenturieforsamlingen kan ses på som ”folket under våpen”. Borgerne var organisert, og stemte, i forskjellige grupper som kalles kenturier. Kenturien som du stemte i tilsvarte den rollen du hadde i den romerske hæren. Da man måtte stille med eget utstyr i krig ble dette styrt ut ifra hvor stor formue du hadde. De rikeste stemte i kavaleri- eller ridderklassen. Deretter fulgte de forskjellige infanteriklassene fra første til femte, hvor femte var lavest. Hvis forsamlingen hadde nådd et flertall etter at ridderne og første infanteriklasse hadde stemt var valget avgjort.^[5][6]

Tribusforsamlingen kan ses på som ”folket i stammer”. Også i denne forsamlingen stemte man i grupper, men her hadde ikke rikdom noe å si. Folket var inndelt i stammer, eller triber, ut ifra hvor man bodde i Roma og omegn. Borgere fra forskjellige sosioøkonomiske lag av samfunnet endte da opp med å stemme i samme stamme. I Tribusforsamlingen var valget først avgjort når man hadde nådd et flertall av alle stammene.^[7][8]

I begge forsamlingene foregikk det valg av embetsmenn. I Kenturieforsamlingen valgte man de to høyeste politiske embetene i Roma; konsuler og pretorer. Dette var fordi Kenturieforsamlingen var ”folket under våpen” og konsuler og pretorer hadde militærmakt. Andre embeter, som ediler og kvestorer ble valgt i Tribusforsamlingen. Man kunne også stemme over lovforslag i forsamlingene. Dette var den kun folkeforsamlingene som kunne gjøre i Roma.^[9] Dette ble nesten alltid gjort i Tribusforsamlingen.^[10]

Den første og viktigste institusjonen i den romerske republikken var senatet.^{[trenger referanse]} I senrepublikken bestod Senatet av to ulike fraksjoner: optimatene og popularene. Senatet hadde stor innflytelse og prestisje, og bestod av de rikeste patrisierne og plebeierne.

Det var to prinsipper som gjaldt i embetsinstitusjonene: annualitet, det vil si at alle satt bare ett år i embetet, og kollegialitet, det vil si at hver institusjon måtte være bemannet av minst to stykker samtidig. Selv den øverste kommandoposten i republikken, konsulatet, bestod alltid av to personer, og hver konsul hadde vetorett mot den andres beslutninger. Hvis hele den romerske hæren var i krig, var den alltid ledet av begge konsulene.

Diktatorene var unntatt fra kollegialiteten og censorene var unntatt fra annualiteten. En diktator ble valgt i militære krisetider for en periode på seks måneder, og fikk være enehersker.^{[trenger referanse]} Vanligvis ble to censorer valgt hvert femte år for en periode på 18 måneder.

Den romerske legionen var selve grunnfjellet i den romerske makt. Roma brukte sine legioner til å utvide sitt rike fra traktene rundt Tiberen til å bli det dominerende riket i Europa og i og rundt Middelhavet. Hvert område som hæren erobret ble gjort til en eller flere provinser, som hver ble styrt av en guvernør, utpekt av senatet.

Befolkningen i Roma var delt inn i patrisiere og plebeiere. Fordelingen mellom disse to sosiale klassene var bestemt ved arv. Patrisierne tok monopol på alle de høye stillingene tidlig i republikkens historie. Med det tok de også til seg store deler av rikdommen. Historiske kilder viser at det fantes noen få mektige plebeiere, så rikdommen var ikke bare i patrisiernes hender. Patrisierne mistet gradvis sitt enevelde i republikken, og i det andre århundre før Kristus var det i praksis bare de religiøse titlene de hadde monopol på.

Forholdet mellom plebeierne og patrisierne var til tider anstrengt. Enkelte ganger tilspisset det seg så mye at plebeierne tok med seg alt de eide, flyttet ut og satte opp en leir utenfor bymurene og nektet å samarbeide med patrisierne, noe som er kalt secessio plebis («folkets utvandring»). Disse urolighetene førte til sosiale endringer. I 494 f.Kr., bare 15 år etter opprettelsen av republikken, fikk plebeierne for første gang valgt to ledere, som de kalte tribuner. Plebeierne avla deretter ed på at de skulle holde sine ledere for hellig, og at de skulle drepe enhver som prøvde å skade tribunen. Senere reformer førte til at det hvert år ble valgt ti tribuner. Et viktig steg for plebeierne var at de fikk et eget råd. Rådet skulle kontrollere og danne lover for Roma, lover som gjaldt både plebeiere og patrisiere. Med dette fikk plebeierne kontroll over lovverket i den romerske republikk.

Forfatningen til den romerske republikk utviklet seg jevnlig i en rekke uskrevne sett av retningslinjer og prinsipper som ble videreformidlet hovedsakelig ved presedens, og som regjeringen og dens politikk fungerte etter.^[11]

Senatets endelige autoritet var avledet fra senatorenes aktelse og verdighet.^[12] Denne aktelsen og verdigheten var basert på både presedens og sedvane, foruten også på senatorenes kvalitet og omdømme.^[13] Senatet vedtok bestemmelser, som ble kalt for senatus consulta. Disse var offisielt «råd» fra senatet og til en magistrat. I praksis ble de imidlertid nesten alltid fulgt av magistratene.^[14] Fokuset til det romerske senatet var vanligvis rettet mot utenrikspolitikken.^[15] Selv om teknisk sett ikke hadde noen offisiell rolle i ledelsen av en militær konflikt, var senatet til sist den kraft som hatt oppsyn og kontroll over slike affærer. Makten til senatet ble øket over tid mens makten til de lovgivende forsamlingene minsket, og senatet tok en større rolle i ordinær lovgivning. Det medlemmer var vanligvis utnevnt av censorer, som vanligvis utpekte nyvalgte magistrater for medlemskap i senatet, noe som gjorde senatet til delvis en valgt forsamling. I tider med militær nødstilfelle, som ved innbyrdeskrigene på 100-tallet f.Kr., ble denne praksis mindre vanlig da en diktator, et triumvirat eller senatet selv ville velge sine medlemmer.

Den lovlige status for romersk statsborgerskap var begrenset og var en viktig forutsetning for å inneha mange betydningsfull lovmessige rettigheter, slik som retten til domstol og til å anke, til gifte seg, å ha stemmerette, å ha en posisjon, å inngå bindende kontrakter, og til særlige skatteunntak. En voksen, mannlig borger med fulle lovmessige og politiske rettigheter ble kalt for «optimo jure». Menn med disse rettighetene valgte sine forsamlinger, og der på valgte forsamlingene sine magistrater,^[16] bestemte lovgivningen,^[17] presiderte ved domstolene i kriminalsaker, erklære krig og fred, og inngå eller oppheve avtaler.^[16] Det var to typer av lovgivende råd. Det første var comitia («komiteene»),^[18] som var råd for alle optimo jure. Den andre var concilia («rådene»), som var råd for særskilte grupper av optimo jure.^[19]

Borgerne ble organisert på grunnlag av centurier og stammetilknytning, som samlet seg i egne råd. Comitia Centuriata («Centuriernes råd») var en rådsforsamling av centurier, det vil si soldater. President for Comitia Centuriata var vanligvis en konsul.^[20] Centurierne ville også stemme, en om gangen, inntil et virkemål hadde fått støtte fra et flertall av dem. Comitia Centuriata ville velge magistrater som hadde empirisk makt (konsuler og pretorer). Det valgte også censorer. Comitia Centuriata kunne erklære krig, og ratifisere resultatene til en censur.^[21] Det fungerte også som en høyesterett for anker i bestemte juridiske saker.^[22]

Comitia Tributa, forsamlingen for stammene (det vil si Romas borgere), ble ledet av en konsul,^[20] og var sammensatt av 35 stammer. Stammene var ikke etniske eller slektsgrupper, men heller geografiske underavdelinger.^[23] Den ordning som de 35 stammene stemte ble trukket ved lodd.^[24] Straks et virkemiddel hadde mottatt støtte fra et flertall av stammene, ble stemmingen avsluttet. Mens rådet ikke vedtok mange lover, valgte Comitia Tributa kvestorer, kurale ediler, og militære tribuner.^[25] Plebeierrådet^[26] var identisk med stammenes råd, men ekskluderte patrisierne (eliten som kunne spore deres slekt tilbake til Romas opprettelse). De valgte deres egne offiserer, plebeiertribuner og plebeierediler. Vanligvis ville en plebeiertribun lede rådet. Dette rådet vedtok de fleste lover og kunne også fungere som en appelldomstol.

Hver republikansk magistrat hadde former konstitusjonell makt. Kun folket i Roma (både plebeiere og patrisiere) hadde rett til konferere med en hvilken som helst magistrat.^[27] Den mest mektige konstitusjonelle makt var imperium. Det var en posisjon som ble holdt av både konsuler og pretorer. Imperium ga en magistrat autoritet til å kommandere en militær enhet. Alle magistrater hadde også autoriteten til utøve tvang, kalt coercitio. Det ble benyttet av magistraten til å opprettholde offentlig orden.^[28] I Roma kunne alle borgere søke lovlig beskyttelse mot coercitio. Denne beskyttelsen ble kalt for provocatio. Magistratene hadde også makt og plikt til å se etter varsler. Denne makten ble ofte benyttet for å motarbeide politiske motstandere.

En kontroll på en magistrats makt var hans tilknytning (collega). Hver magistratkontor kunne bli holdt samtidig av minst to personer. En annen kontroll var provocatio som var en opprinnelig form for prinsipp at statens skal respektere alle rettighetene til den enkelte. Det var en forløpet til habeas corpus («du [skal] ha kroppen»). Om en magistrat forsøkte å bruke statens makt mot en borger, kunne denne borgeren anke magistratens beslutning til en tribune.^[29] I tillegg måtte en magistrat, straks hans periode på et år var over, vente i ti år før han på nytt kunne tjenestegjøre i samme posisjon. Det skapte problemer for en del konsuler og pretorer, og disse magistratene vikk tidvis deres imperium utvidet. I praksis ville de beholde posisjonens makt (som promagistrat) uten at de offisielt hadde denne posisjonen.^[30]

Konsulene i den romerske republikk var de høyeste magistrater, og hver av dem fungerte i posisjonen i et år.^[20][31] Konsulene hadde makt av høyeste rang i både sivile og militære saker. I byen Roma var konsulene også ledere av den romerske regjering.^[20] De ledet senatet og dets råd. Mens de var utenlands kunne enhver konsul kommandere en hær,^[32] og hans autoritet utenlands var nesten fullstendig.^[20] Pretorene administrerte sivil lov^[33] og kommanderte provinshærene. For hvert femte år ble to censorer valgt for en periode på 18 måneder, og i denne tiden ville de utføre en folketelling. I løpet av denne ville de melde inn borgere i senatet, eller renske dem ut av senatet.^[34] Ediler var offiserer som ble valgt for å administrere innenriksaffærer i Roma, slik som å håndtere offentlige leker og oppvisninger. Kvestorene ville vanligvis assistere konsulene i Roma, og guvernørene i provinsene. Deres plikter var ofte finansielle.

Ettersom tribunene ble betraktet som legemliggjøringen av plebeierne var de sakrosankt, det vil si hellig og ukrenkelig. Deres sakrosankt ble påtvunget av en ed, tatt av plebeierne, om å drepe enhver som skadet eller forstyrret en tribun i løpet av hans periode i posisjonen. All den makt som tribunen hadde kom fra deres sakrosankt. En konsekvens var det ble betraktet som en kriminell handling å skade en tribun, å ikke ta hensyn til hans veto, eller forstyrre tribunen.^[35] I tider med militær nødstilfelle kunne en diktator bli utnevnt for en periode på seks måneder.^[36] Den konstitusjonelle regjeringen ble da oppløst, og diktatoren hadde eneveldig makt over staten.^[37] Når diktatorens periode var over, ble den konstitusjonelle regjeringen gjenopprettet.

Ifølge Livius ble republikken grunnlagt da den siste kongen av Roma, Lucius Tarquinius Superbus, ble jaget fra byen. Kongens sønn, Sextus Tarquinius, skal ha voldtatt en adelskvinne ved navn Lucretia. Hun skal ha bedt sin familie og slektninger om å ta hevn, deretter hadde hun tatt sitt eget liv. Hennes slektninger skal ha startet et opprør som endte med at kongefamilien ble utvist fra Roma og sendt i eksil til Etruria.

Lucretias enkemann, Lucius Tarquinius Collatinus og hennes bror, Lucius Junius Brutus, ble valgt til konsuler i den nye republikken i 509 f.Kr., som også er årstallet for grunnleggelsen av den romerske republikk. (Marcus Junius Brutus, som senere var med på å drepe Julius Cæsar, hevdet å nedstamme fra Lucius Junius Brutus).

De omtrent 1000 rikeste borgerne, det vil si de som eide land i den tidligere bystaten Roma ble kalt patrisierer, og hadde fast plass i Senatet, som ble den grunnleggende maktinstansen i republikken. Retten til å sitte i Senatet var arvelig, så allerede i begynnelsen ble Romerriket bygd aristokratisk. De romerske borgerne som ikke hadde plass i Senatet ble kalt plebeierer og hadde en demokratisk rett til å sitte i Tribusforsamlingen.

Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme (753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk (509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket (27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet	Dominatet
Vestromerriket	Østromerriket
Magistrat
Konsul	Pretor
Kvestor	Promagistrat
Aedil	Tribun
Censor	Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator	Magister equitum
Triumvirat	Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus	Legatus
Dux	Officium
Prefekt	Vicarius
Vigintisexviri	Liktor
Magister militum	Imperator
Princeps senatus	Keiser
Augustus	Caesar
Tetrarki	Ridder
Politiske institusjoner
Senatet	Cursus honorum
Folkeforsamlingene	Kollegialitet
Romerretten	Romersk borger
Imperium	Concilium Plebis

Stenderkampene mellom 500 og 300 f.Kr. var en lang rekke plebeieropprør mot aristokratiet i republikken. Etter hvert som riket ble større, fikk mange plebeiere mer penger og makt, og krevde reell innflytelse på styret av republikken gjennom å få tilgang til embetsmannsposter eller sete i senatet.

I andre enden av den opprørske plebeierstanden var de fattigste romerske borgerne, som ønsket bedre levevilkår og mer land til å dyrke mat. Levevilkårene hos den fattigste delen av befolkningen var til tider ganske dårlig, samtidig som de fattige borgerne så at patrisierne/senatorene ble rikere ved å ta til seg de landområdene riket tok gjennom krigføring. Dette gjorde de til tross for at lovene i republikken sa at alt erobret land skulle deles rettferdig mellom borgerne gjennom staten. Senatorene klarte å ta til seg rikdommer fordi det var patrisierne selv som hadde rett til å sitte i domstolene. Lovene var heller ikke nedskrevet, noe som gjorde det vanskelig for utenforstående å protestere.

Stenderkampene førte til en rekke endringer. Opprørene og militærstreikene endte i at plebeierne ble mer rettslig likestilte med patrisierne. Forbudet mot ekteskap mellom stendene ble opphevet og plebeierne fikk blant annet muligheten til å bli valgt inn i embetsmannsposter. Med lex hortensia i 287 f.Kr. ble plebeierforsamlingen likestilt senatet, og lovvedtak gjort i førstnevnte gjaldt hele befolkningen. Det var nå ingen politisk forskjell mellom plebeierne og patrisierne.

Det var likevel fremdeles slik at ingen statlige verv (embetsmannsposter) ble lønnet. Det praktiske utfallet av de rettslige utjevningene mellom patrisierne og plebeierne ble derfor at et fåtall av de rikeste plebeierne lot seg velge til embetsmenn og gifte seg inn i patrisierstanden.

Til tross for at opprøret aldri førte med seg noen store sosiale systemendringer kan en vise til at de resulterte i at de laveste stendene fikk flere rettigheter. Blant annet ble rettsvernet kraftig forbedret gjennom at det romerske lovverket ble nedskrevet, og det ble åpnet en port for sosial klatring fra plebeierstanden til den patrisiske, gjennom ekteskaps- og embetsmannslovgivelsen.

På 300-tallet f.Kr. kjempet romerne en rekke kriger med sine naboer på Den italienske halvøy. I Latinerkrigen kjempet Roma mot sine tidligere allierte i Latinerforbundet (en sammenslutning av byer og landsbyer i og rundt området Latium). Den største konflikten kom mot Romas største trussel mot hegemoni i Italia: samnittene. Samnitterkrigene var en serie med tre kriger, der Roma til slutt vant, og klarte å etablere seg som den dominerende maktfaktoren i Italia.

En rekke kriger og uro i løpet av mellomrepublikken skulle gjøre den romerske republikk til et rike som strakk seg mye lenger enn Den italienske halvøy.

Den første punerkrigen er regnet som den utløsende faktoren til romernes ekspansjon. Det var først nå de fikk politiske interesser utenfor Italia.

Punerne var fønikere, et semittisk folk som holdt til i Karthago, nær Tunisia i Nord-Afrika og på sørkysten av Hispania. Karthago hadde i løpet av det tredje århundre f.Kr. skaffet seg kontroll over store deler av Nord-Afrika, sør- og østkysten av Hispania, Korsika, Sardinia og Sicilia. Punerne og romerne var gamle allierte. Som følge av krigen mot Pyrrhos fikk romerne større interesse for områdene i Sør-Italia og på Sicilia (Magna Graecia). Dette førte til at det ble krig mot punerne.

Romerne ønsket å bremse punernes innflytelse på Sicila og utvide sin egen. For å få støtte hos befolkningen lovde senatet et rikt krigsutbytte. Det som skjedde etter erobringen av Sicilia var at den romerske ekspansjonsappetitten økte så sterkt at de også drev punerne fra Sardinia og Korsika.

Det er få kilder som viser årsaken til krigen, men man tenker seg at årsaken var at punerne ble drevet ut av Hispania i tiden etter den første punerkrig. Det ble inngått avtaler mellom Roma og punerne hvor grensene mellom de to rikene skulle gå, men disse avtalene ble senere brutt av romerne. Dette var trolig på grunn av at de fryktet punerne, og dermed ville ha grensemessig kontroll.

Utbruddet av krigen ble ført av krigens mest kjente skikkelse, den puniske generalen Hannibal. Han klarte å krysse Pyreneene og Alpene med en hær av ryttere, elefanter og fotsoldater, men led store tap under disse dristige vandringene, og nådde Italia med under 30 000 mann. På grunn av Hannibals enestående oppfinnsomhet og dristighet var han uslåelig i slag. Selv om romerne så ut til tape, klarte de å utmatte Hannibal på grunn av sin tallmessige overlegenhet. De klarte å presse Hannibal ut av Italia, og senere slå ham i slaget ved Zama i Nord-Afrika i 202 f.Kr.

Under krigen mot Hannibal mistet romerne Gallia Cisalpina, og startet en gjenerobring. De anla soldatkolonier og bygde veier, og landet ble latinisert.

Mye av årsaken til Romerrikets suksess var at de behandlet erobrede folk relativt godt. De fikk rettigheter så vel som plikter og nøt godt av handel, veibygging og andre goder i Romerriket. For det meste var forholdene fredelige i Romerrikets provinser, selv om et og annet opprør måtte slås ned. Når kontrollen over den vestre halvdelen av Middelhavet var sikret, vendte de blikket østover. Romerrikets hovedfiende i øst var Makedonia, men de ble beseiret og Makedonia ble romersk provins i 148 f.Kr. I tiden videre okkuperte de vestkysten av Lilleasia, mens kongeriket Pergamon ble testamentert til Romerriket. I år 146 f.Kr. ble Kartago endelig beseiret og lagt i ruiner, og hele den puniske befolkningen ble massakrert.

Ingenting kunne nå hindre at Romerriket tok kontroll over hele Middelhavet. Egypt ble beseiret og ble en sikker kornkilde for den stadig voksende storbyen Roma. Videre ekspansjon måtte nå gå enten østover mot Mesopotamia eller nordover mot Gallia og Germania. Romerne gjorde begge deler, men fikk problemer mot nord. Germanere nord for Alpene og piktere nord for England satte en stopper for ekspansjonen nordover, mens Gallia var et problematisk område å holde kontroll over. De slet også med å få kontroll over Dakia, som omtrent tilsvarer dagens Romania.

Etter erobringene i mellomrepublikken kunne Roma nå kalle seg et verdensrike. Med det fulgte også flere problemer. Først og fremst hadde punerkrigene, særlig krigen mot Hannibal, krevd mange menneskeliv, så folketallet sank betydelig i denne perioden. I 163 f.Kr. var toppen på potensielle soldater 386 000, og etter det ble det stadig færre.

I tillegg til de militære problemene var det også sosiale problemer. Det største problemet lå i arveskiftene. Bønder som hadde flere sønner fikk satt opp testamente, slik at jorden han eide ble delt likt mellom sønnene. Det skulle ikke mange generasjonene til før jordlappen ble så liten at det ikke var mulig å leve av den. Dette medførte at bøndene ble proletarisert. For Roma var dette en stor krise, for loven tilsa at kun bønder kunne bli soldater, og med flere bønder som mistet sin rett og ble proletarisert, førte dette naturligvis med seg at hæren ble mindre.

Samtidig som kårene ble verre for de fattigste, ble tilstanden bedre for de mektige. Senatsadelen økte sin velstand ved å ta hånd om det store overskuddet imperiet og krigføringen førte med seg. Rikdommen ble stort sett plassert i jord, som var den viktigste inntektskilden under republikken. Forskjellen mellom fattig og rik økte dramatisk. Alt dette førte til et behov for endring, som skulle begynne med graccherne.

Tiberius Gracchus ville fordele jord til de fattige. Hensikten med det var å øke antall personer som var økonomisk kvalifiserte til å gjøre militærtjeneste. Tiberius Gracchus brukte den militære krisen til å foreslå å styrke småbrukerne som sosialt sjikt gjennom en jordreform. Lovforslaget gikk ut på å gjennomføre gamle bestemmelser om hvor mye det skulle være tillatt å leie av ager publicus. Alle med mer enn 500 jugera, omtrent 1,3 km², skulle gi opp det de hadde til overs. Det som var under 500 jugeras skulle bli eierens private jord, ager privatus. Jorda som ble til overs skulle deles ut til proletares (fattige, eller frigitte slaver) i jordlodder på inntil 30 jugera. De som fikk slike jordlodder var kvalifisert til å gjennomføre militærtjeneste. Jordloven ble vedtatt etter mye krangling mellom senatet og folkeforsamlingen. Senatet fryktet at Tiberius Gracchus ville skaffe seg et alt for stort klientell og gjøre seg selv til konge, så de slo ham i hjel i 132 f.Kr. Dette var det første dokumenterte politiske drap i republikken, og det har i ettertid blitt sett som et sentralt skritt mot den uro som fulgte frem mot opprettelsen av keiserdømmet.

Tiberius' yngre bror, Gaius Gracchus, ble i 123 f.Kr. valgt til folketribun. Gaius tok lærdom av brorens skjebne, og valgte å tilarbeide seg et større klientell ved å ta opp et bredt spekter av politiske emner. Han ville gjennomføre juridiske, økonomiske og utenrikspolitiske reformer.

Gaius' juridiske reformer ble trolig gjennomført for å splitte eliten. Han fikk vedtatt en lov som fjernet senatorene fra juryen, og ga plassene til ridderne. Ridderne lå under senatorene i innflytelse, prestisje og rikdom. De utgjorde den delen av adelen som ikke søkte til embeter. Navnet kom av at de var rike nok til å stille med hest i hæren. Denne kløften mellom ridderne og senatorene kom til å vedvare helt til Julius Cæsars tid, og den førte til flere nederlag for senatet.

Gaius fikk vedtatt en lov som påbød at staten hver måned skulle selge en rasjon korn til fast, lav pris til borgerne i Roma. Dette kom fra det antikke prinsippet om at statsformuen tilhørte alle borgerne.

Det som førte til Gaius Gracchus' fall var spørsmålet om forbundsfellenes rettigheter. Forbundsfellene var Romas allierte av italiensk opprinnelse, og var inndelt i to kategorier: latinerne og allierte stater. Gaius ville gi full romersk rett til de med latinsk rett og latinsk rett til de allierte. Senatet satte inn et motstøt og startet en propagandakrig, der de blant annet satte ut rykter om at han etablerte en koloni i det forbannede Kartago. Det hele endte med at Gaius og 3000^[38] av hans tilhengere ble henrettet i 121 f.Kr.

Kort oppsummert bidro Gaius med følgende tema i romersk politikk: sammensetningen av domstolene, statssubsidiert korn, kolonispørsmålet og spørsmålet om utvidelse av den romerske borgerretten.

Gracchernes viste at det var mulig å splitte overklassen i Roma. De viste at folketribunatet og forsamlingen kunne brukes mot senatet. I tillegg viste de ridderne og folket hvilke økonomiske ressurser det var mulig å presse ut av provinsene. De mente at senatsstyret skulle opprettholdes, og at det ikke skulle gjøres inngrep i eiendomsretten.

Jordfordelingsloven ble gradvis avskaffet, og godseiere kunne etter 119 f.Kr. kjøpe opp jordlodder som hadde blitt delt ut. En lov fra 111 f.Kr. gjorde ager publicus om til privat jord. Resultatet var at småbrukerne ble offer for godseierne, noe som igjen førte til at godsdannelsen ble styrket og småbrukerne ble svekket.

På grunn av uro og lite prestisje i senatet klarte de fattige og ridderne å velge Marius til konsul, en dyktig offiser og ridder. Marius' mål var å oppnå dignitas og skaffe seg et stort klientell, men dette ble nektet ham av optimaten Metellus, derfor allierte han seg med popularene.

Senatet hadde besluttet å forlenge kommandoen for feltherren i Numidia, Metellus, med et år. Marius fikk forhindret dette ved å gå til folkeforsamlingen med en ny lov som fratok Metellus kommandoen og ga den til ham selv, en gjerning som senere ble gjentatt av Pompeius og Cæsar.

Etter Jugurthakrigen dukket en ny trussel opp. Fra nord kom de germanske folkene; teutonerne og kimbrerne. I den påfølgende kimbrerkrigen ble situasjonen i Roma ytterligere forverret. Romerne gikk på flere smeller, blant annet i slaget ved Arausio, der romerne hadde et av sine største nederlag noensinne. Tapene fra dette slaget lå på mellom 60–80 000. Folkets aggresjon vendte seg mot senatet, og flere senatorer ble stilt for folkeforsamlingen, anklaget for forræderi. Marius ble derfor gjenvalgt til konsul fem år på rad, ned til 100 f.Kr.

Marius begynte å trene og organisere en ny type hær. Med denne klarte han å ta knekken på trusselen fra nord. Den gamle romerske armé fungerte slik at soldatene ble utskrevet hver gang en krig blusset opp. Soldatene skulle være økonomisk uavhengige, selveiende bønder, slik at staten ikke måtte forsørge dem etter endt krigstjeneste. Marius brøt med den tradisjonelle ordningen ved å skape en profesjonell hær. Virkningen av dette var at hæren ble bundet til generalen i mye større grad enn før, fordi generalen var den som ga andel og skaffet pensjoner etter militærtjenesten. Dette åpnet rekkene for proletarene, som ikke hadde noe å tape på å bli soldater.

Soldatene til Marius måtte gjennomgå mye hardere trening enn sine forgjengere. De måtte marsjere med tung last, svømme, hoppe høyde, og trene nærkamp med gladiatorer. Reformen la grunnlaget for yrkeshæren, et verktøy som kom til å bli brukt av generalene under borgerkrigene.

Etter militærkrisen viste senatet at de ikke var kapable til sin rolle, ved å mislykkes i sitt forsøk på å bedre forholdene mellom Roma og dets forbundsfeller i Italia. Etter at reformatoren Livius Drusus ble drept i 91 f.Kr., startet størstedelen av de italienske forbundsfellene et opprør som ble til forbundsfellekrigen. Krigen endte i 88 f.Kr., da alle italienere som bodde sør for elven Po fikk romersk borgerskap.

Ut fra denne krigen kom en ny sterk general til makten, Lucius Cornelius Sulla Felix. Sulla var stadig i konflikt med Marius, som han hadde tjenestegjort under tidligere. De to kjempet om å lede an i krigen mot Mithrandiene i Hellas, som Sulla vant ved å invadere Roma med sin hær. Dette var aldri blitt gjort før, men var nå mulig på grunn av de militære reformene av Marius. I den påfølgende krigen viste Sulla at han var en fremragende general, og han klarte å jage mithrandiene ut av Hellas og tilbake til Asia. Samtidig benyttet Marius anledningen ved Sullas fravær til å samle en hær av slaver og veteraner, og tvinge til seg sitt syvende konsulembete. Denne konsulperioden ble kort, da Marius døde noen få dager senere av hjerneblødning.

Sulla kom tilbake til Roma i 83 f.Kr., der han nedkjempet Marius' arvtaker, Gnaeus Papirius Carbo, som ikke var i nærheten av sin mentors kaliber. Sulla invaderte Roma med sin hær nok en gang og utnevnte seg deretter til diktator, med hovedhensikten å fjerne popularene. Sullas diktatorstyre var uinnskrenket, og var dermed en forsmak på keiserdømmet. Sulla styrket senatet ved å øke antall senatorer til 600.

Liste over Sullas bidrag til romersk politisk tradisjon:

• Bruk av hæren i indre konflikter
• Indirekte valg til senatet
• Sulla ønsket å restaurere Senatet, men klarte bare å utsette dets sammenbrudd
• Han viste hvordan én person kunne dominere statsstyret ved å bruke militærmakt mot staten (han drepte dem som var mest lojale mot republikken, og belønnet dem som ville styrte den)
• Hans ubegrensede diktatur var en forløper for Julius Cæsar og det første triumvirat

Sulla ønsket å gjenopprette den klassiske republikken, men hans måte å gjøre det på resulterte i det motsatte. For han som tok Sullas plass, skulle følge i hans fotspor. Senatet ble nesten tvunget til å velge ut Gnaeus Pompeius, kalt Pompeius den store. Han hadde arvet farens armé, og gikk inn i kampen mot Marius' tilhengere. For den innsatsen fikk han navnet carnifex adulescentulus, den meget unge bøddelen. Da Sulla døde, ble det klart at systemet han hadde dannet bar på trøbbel. Lepidus, konsulen som ble støttet av Pompeius, brukte uroen blant de jordløse til å legge press på Roma. Pompeius brøt støtten til Lepidus da det viste seg at Sullas veteraner ikke sluttet seg til ham, og han nedkjempet Lepidus' hær med støtte fra senatet.

Lepidus' opprør var et eksempel på at senatet ikke hadde kontroll og var avhengig av en privatmann med soldater. Pompeius fikk ordre om å løse opp sin private hær, men nektet. I stedet dro han til Hispania for å kjempe mot tilhengere av Marius. Der opparbeidet han en maktposisjon ved å gi borgerrett til hispaniere, som ble hans klienter. Dette gjorde ham til den sterkeste i Roma. Han begynte dessuten å true med å marsjere mot Roma hvis ikke senatet føyde seg. Det skulle dukke opp flere problemer i 70-årene f.Kr. som tvang senatet til å akseptere Pompeius som redningsmannen:

1. Spartacus
2. Pirater
3. Mithradates

Spartacus ble i hovedsak slått av Marcus Licinius Crassus, med litt hjelp fra Pompeius. Størstedelen av slavehæren til Spartacus ble slått av Crassus, men noen klarte å rømme nordover, der de ble møtt av Pompeius. De ble nedkjempet og 6000 slaver ble korsfestet langs den appiske vei fra Roma til Capua. Pompeius brøt med Sullatradisjonen ved å ikke oppløse sin private hær, og gikk heller mot konsulembetet, noe han var for ung til. Pompeius klarte med et imperium å renske Middelhavet for sjørøvere som plyndret handelsrutene til Roma. Han slo også Mithradates, og gjorde deres rike om til den romerske provinsen Pontus. Syria ble gjort til provins, og Judea ble lagt til Syria, med unntak av en del som ble styrt av den jødiske ypperstepresten. Pompeius vendte Romas interesse mot øst.

Da Pompeius returnerte fra Østen fryktet mange senatorer, spesielt optimatene, at han skulle følge i fotsporene til Sulla og utrope seg til diktator. Pompeius oppløste i stedet hæren, men krevde i gjengjeld tre ting: triumf, jord til veteranene og anerkjennelse for sine bedrifter i øst. Optimatene, som ble ledet av Cato, stolte fortsatt ikke på Pompeius, og fikk senatet til å nekte ham jord. Siden Pompeius hadde oppløst sin hær, sto han uten pressmidler, noe som førte til at han ble med i dannelsen av det første triumvirat.

Nummer to i den hemmelige alliansen var Crassus, som også hadde blitt svartelistet av senatet. Cato hadde også klart å gjøre Crassus og store deler av ridderstanden til fiender av senatet. Cato hadde dermed klart å få Crassus, som var Romas rikeste mann og fungerte som patron til mange riddere, til å bli fiende av staten.

Det siste medlemmet i triumviratet var Julius Cæsar, som også fikk smake Catos vrede. Han ønsket å feire triumf etter Hispaniakrigen og være kandidat til konsulvalget. Til tross for at Cato jobbet aktivt for at Cæsar ikke skulle få embetet, ble han valgt som konsul. Det Cato så gjorde var å få senatet til å bestemme at neste års konsuler skulle få Italias gårdsområder som sine provinser, i stedet for en provins med mulighet for krig. Med dette gikk Cæsar i allianse med Crassus og Pompeius, i et forbund som de selv kalte vennskap, men som av motstanderne ble kalt sammensvergelse og tyranni.

Disse tre mennene, med militær styrke, hjulpet av riddere og proletarer, klarte å holde senatet i sjakk og tvang sin vilje på staten. Senatet fungerte ikke lenger som et kollektivt statsstyre, og alle tre fikk sine krav gjennom. Cæsar fikk tildelt Gallia Cisalpina og Illyria for fem år. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt ytterligere. Crassus fikk Syria som provins, mens Pompeius fikk Hispania.

Triumviratet skulle ikke vare lenge. I 54 f.Kr. døde Pompeius kone, Julia, som var datteren til Cæsar, og hans viktigste bånd til Pompeius. Crassus falt i slag i 53 f.Kr. Krigene han førte i disse områdene gav ham store rikdommer som styrket hans makt, senatet støttet Pompeius og så Cæsar som en trussel. Pompeius, som fungerte som leder av triumviratet, så en stadig større trussel i sin partner, og sammen med senatet erklærte han Julius Cæsar som fiende av den romerske staten. Pompeius ble kommandør for den republikanske hær. De to kampherrene skulle møtes i to slag, ved Dyrrhachium, der Pompeius vant, men som han ikke klarte å følge opp, og i Pharsalus, der Julius Cæsar vant. Pompeius måtte flykte til Egypt for å reorganisere seg, men ble knivstukket og halshugget av senatorene Achillas, Septimius og Salvius da han ankom Egypt.^[39]

Cæsar ble etter dette fungerende enehersker i Roma og satte i gang en rekke reformer. Tallet på mottakere av korn ble redusert fra 320 000 til 150 000 ettersom mange som tidligere hadde vært fattige nok til å motta korn etter flere år hadde kommet seg ut av fattighet og derfor tok subsidier som egentlig var ment for fattige. Han oppløste også klubbene for småkårsfolk.^{[trenger referanse]} Cæsar skapte et nytt system for lokalt styre, hele Italia ble inndelt i byer, omgitt av et territorium. Hver by ble styrt av valgte magistrater, et system som kom til å bli viktig i administrasjonen under keiserdømmet.

Cæsars maktgrunnlag var hærens lojalitet, og med et slikt grunnlag kunne han erklære seg som diktator på livstid i 44 f.Kr. Han fungerte dermed som patron for alle i den romerske republikken, inkludert senatorene. Dette diktaturet vakte stor oppstand hos senatorene, og førte til slutt til at en gjeng senatorer allierte seg i en sammensvergelse, og myrdet Cæsar den 15. mars 44 f.Kr.

Etter Julius Cæsars død trodde senatorene at de skulle klare å gjenopprette republikken, men slik ble det ikke. Cæsars ånd hadde festet seg i folket, og de som hadde støttet Cæsar kom fort til makten igjen. Lederen av disse følgesvennene var Marcus Antonius, som hadde vært Cæsars nærmeste støttespiller.

En annen skikkelse som dukket opp var Octavianus, Julius Cæsars adoptivsønn og testamentsarving. Octavianus nektet å la seg underkaste Antonius, og startet sin egen kampanje. Han klarte fort å samle seg støtte hos mange av Cæsars tidligere støtter, samt i noen av hans legioner. Det var nå duket for en maktkamp mellom Octavianus og Marcus Antonius.

Antonius var upopulær hos senatorene, så Octavianus fikk tidlig støtte der og ble i tillegg valgt til senator selv, i en alder av 19 år. Cicero, den daværende lederen av senatet, så en taktisk alliert i Octavianus, og grep sjansen til å erklære krig mot Antonius da han var på felttog i Nord-Italia. Marcus Antonius ble slått ved Mutina i 43 f.Kr. og tvunget til å trekke seg tilbake til Gallia. Cicero ble felt av sin egen taktikk da han fullstendig mistet kontrollen på Octavianus. For i august 43 f.Kr. marsjerte Oktavian inn i Roma og forlangte at han skulle bli valgt til konsul. Octavianus, som nå hadde støtte både i senatet og blant folket, ble derfor valgt til konsul, før han var fylt 20.

Etter at Octavianus ble valgt til senator, inngikk han en avtale med Lepidus og Marcus Antonius i Bononia (Bologna), kalt det andre triumvirat. De tre mektigste mennene i Roma var nå allierte. I kjølvannet av dette ble Cicero drept. Brutus og Cassius (Cassius begikk «selvmord» ved å beordre sin trell å drepe ham), som begge var hovedmennene bak drapet på Cæsar, ble også drept i Filippi i Nord-Hellas. Etter seieren inngikk seierherrene Antonius og Octavianus en ny avtale i år 40 f.Kr. Riket ble nå delt mellom dem.

Octavianus var ikke lenger fornøyd med å kun bli kalt Octavianus. Med påvirkning av sin mentor, Cæsar, ville han også guddommeliggjøres. Octavianus skulle nå bli kalt Cæsar, og i tillegg omtalte han seg selv som «divi filius», sønn av den guddommelige.

Etter delingen av riket med Marcus Antonius fikk Octavianus ansvaret for den vestlige delen. I motsetning til sin medhersker førte Octavianus en streng og systematisk politikk som førte med seg en sterk oppblomstring av riket, som senere ble kjent som Pax Romana, eller Pax Augusta. Med dette vant Octavianus god støtte i befolkningen og i senatet. Misnøyen til Antonius sank omvendt proporsjonalt på grunn av hans støtte til Egypt og Kleopatra. Det hele toppet seg da han skilte seg fra Kleopatra, og testamentet hans kom i Oktavians hender. I testamentet kom det frem at Antonius ville overføre all sin makt til barna han hadde fått med Kleopatra, noe romerne mente var forræderi. Senatet erklærte krig mot Marcus Antonius. Krigen ble avgjort i slaget ved Actium, ved den greske vestkysten i 31 f.Kr.

Etter slaget ved Actium var Octavianus i realiteten enehersker i den romerske republikken. Slutten på republikken er gjerne satt i sammenheng med Octavianus reformer i 27 f.Kr. og da han fikk utdelt tittelen Augustus.

• 509 f.Kr. -Republikken blir opprettet
  • 509 f.Kr – 287 f.Kr. – Tidlig republikk
  • 287 f.Kr – 133 f.Kr. – Mellomrepublikken
  • 133 f.Kr. – 31 f.Kr. – Senrepublikken
• 494 f.Kr. – Allmenntribunatet. Plebeierne fikk en talsmann, folketribun, som talte plebeiernes sak
• 390 f.Kr. – Romerne bli angrepet av gallerne og nesten alle skrifter ble ødelagt
• 451 f.Kr. – Tolvtavleloven. Kodifisering av lovene
• 344 f.Kr. – Samnitterkrigen bryter løs. Samnittene var de største utfordrerne mot romerske hegemoni på Den italienske halvøy.
• 300 f.Kr. – Lex Ogulnia godkjent: Plebeiere kunne bli prester
• 290 f.Kr. – Romerne går seirende ut av samnitterkrigen.
• 287 f.Kr. – Lex Hortensia. Vedtektene gjort i folkeforsamlingen(plebeierforsamlingen, consilum plebis) kunne bli vedtatt som lover. Marker slutten på den tidlige republikken.
• 216 f.Kr. – Romerne blir beseiret av Hannibal i slaget ved Cannae
• 133 f.Kr. -Tribun Tiberius Gracchus blir drept etter å ha godtatt en jordreform
• 107 f.Kr. – Militærreformene til Gaius Marius blir satt til livs
• 105 f.Kr. – Romerne gjennomgår en av sine aller største militære nederlag mot kimbrerne i slaget ved Arausio
• 59/54 f.Kr. – Det første triumvirat. Allianse mellom Crassus, Pompeius og Julius Cæsar
• 43 f.Kr. – Octavianus, Marcus Antonius og Lepidus danner det andre triumvirat
• 31 f.Kr. – Slaget ved Actium. Octavianus slår Antonius, og Octavianus blir dermed i praksis enehersker i republikken.
• 27 f.Kr. – Octavianus blir Augustus, og dermed den første romerske keiseren. Republikken er over.

• Keaveney, Arthur (1982): Sulla. The Last Republican. London.
• Keaveney, Arthur (1987): Rome and Unification of Italy. London.
• Keaveney, Arthur (2007):: The army in the Roman revolution. London.
• Lintott, Andrew (1999): The Constitution of the Roman Republic. Oxford: Clarendon Press.
• Millar, Fergus (1998): The Crowd in Rome in the Late Republic. The University of Michigan Press.
• Nicolet, Claude (1980): The World of the Citizen in Republican Rome. Oversatt til engelsk av P. S. Falla. London: Batsford Academic and Educational Ltd.
• Robinson, Cyril E. (2021): Den romerske republikkens historie (Nisus Forlag).

• Schreiner, J. H. (1996): Antikkens historie, Oslo.
• Qviller, Bjørn (1999):Romerske politisk kultur og sosiologisk historie, Cappelen Akademiske Forlag
• Meyer, Chr.: Antikkens historie – Høvdingdømme, bystat, imperium Cappelen Akademiske Forlag 2002
• Ulike red. (1990): The Cambridge Ancient History, bind 7-9, Cambridge University Press

• Karthago
• Romerriket
• Romersk krigshistorie

• (en) Roman Republic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Early Roman Republic and the Conquest of Italy
• The Roman Republic and the Roman Empire
• The Late Roman Republic: The decline and fall of trust, et essay om tapet av tillit i både antikkens og moderne samfunn
• «The Roman Republic» fra radionserien In Our Time på BBC Radio 4
• Nova Roma – Educational Organization, en historisk rekonstruksjon av den romerske republikk
• Roman Empire History