Raselære

Raselære er en vanlig betegnelse på forestillingen om at det finnes overlegne og underlegne menneskeraser; det kalles også rasisme, rasehat eller raseideologi. Raselæren går ut på at mennesker kan deles inn i raser etter fysiske egenskaper som er arvelig bestemt, for eksempel hudfarge, hårvekst, ansiktstrekk og blodtype. Tradisjonelt har mennesket blitt delt inn i tre hovedraser, den mongolske («den gule rase»), den negroide («den svarte rase») og den kaukasoide («den hvite rase»), som igjen kan deles i en rekke undergrupper. Grensene mellom rasene er flytende, og «rene raser» finnes ikke. Det er også viktig at de biologiske raseforskjellene ofte går på tvers av skiller mellom nasjoner eller kulturer. For eksempel er ikke jødene noen enhetlig rasegruppe.

Tilhengere av raselære har hevdet at menneskerasene også skiller seg når det gjelder psykiske egenskaper, for eksempel intelligens og moralske kvaliteter.^[1] Bakgrunnen for denne ideen kom fra europeeres møte med andre folkegrupper under kolonialismen. Folkeslag som ikke holdt husdyr eller drev utstrakt alkoholframstilling slik som europeere, hadde ingen naturlig motstand mot mange sykdommer og alkoholisme. For mange folkegrupper ble møtet med den europeiske kulturen fatalt. Som eksempel kan nevnes at trolig så mye som 90% av urbefolkningen i Nord-Amerika døde av sykdommer brakt til regionen av conquistadorer, og høykulturen i Mississippidalen var gått til grunne da europeerne begynte erobringen av kontinentet på 1700-tallet.^[2] Denne «svakheten» (særlig alkoholisme) hos urbefolkninger verden over ble tolket som et utslag av arvelig moralsk underlegenhet og ukristelighet.

Holdningene til enkelte menneskerasers «underlegenhet» gav groteske utslag, blant annet slaveri og regelrett utryddelsen av urbefolkningen på Tasmania og i noen grad Australia og Hawaii. Andre arbeidet hardt for å bedre urbefolkninger sjanse i møte med den «den hvite mann» gjennom misjonering og andre siviliseringstiltak. Selv om mange av disse tiltakene var velmente, førte de ofte til økt smitte av europeiske sykdommer og oppløsning av lokale sosiale strukturer med tildels katastrofale resultater for urbefolkningen.

I Systema naturae fra 1758 delte Carl von Linné menneskeheten inne etter hudefarge og de fore verdensdelene: Americanus (røde), Europaeus (hvite), Asiaticus (gule), Afer (svarte). Linné brukte begrepet varieteter, og tilla dem også forskjellige egenskaper. Ha la også til en variant han kalte Monstrosus som omfattet mytologiske vesen.^[3][4][4]

Johann Friedrich Blumenbach utviklet Linnés inndeling og la til en femte rase: Den «brune rase» (malaiere). Blumenbackh oppererte derved med den vita rasen, mongoler, etiopier (den svarte rasen), amerikaner (indianere) og malajer (den «bruna rasen»)^[4]

Flere naturvitenskapelige tenkere fra forskjellige felter har gjennom tidene hatt ulike måter å kategorisere menneskeheten på, blant andre Huxley, Topinard, og Retzius.^[5] Med mer kjennskap til verdens folkeslag ble det også klart at de mange folkegruppene som faller mellom de tradisjonelle gruppene også måtte klassifiseres, slik at det etter hvert ble mange grupper, som negritoer, kapoider og australider.

På begynnelsen av 1900-tallet var raselære alminnelig akseptert, særlig i Nord-Europa og Nord-Amerika. Den såkalte nordiske rase ble sett på som drivkraften og det bærende element i den europeiske sivilisasjonens utvikling. Men man fryktet at de nye livsformene og store folkeflytningene industrialismen brakte med seg, ville føre til uttynning og degenerasjon av arvestoffet til den nordiske rasen. Rasehygiene, også kalt eugenikk, var et sosialpolitisk program som tok sikte på å fremme forplantningen av det gode arvestoffet og derved verne den europeiske sivilisasjonen. Særlig nazismen brukte ideen om den «nordiske rases overlegenhet» i sin ideologi. Dette førte til at 12 millioner mennesker (hvorav 6 millioner jøder og mange sigøynere) ble drept i konsentrasjonsleirer i løpet av en 5-årsperiode.^[1]

Rundt midten av 1900-tallet var rasehygienen på hell, ikke minst på grunn av nazistenes groteske jødeforfølgelse. Raselæren viste seg også å ha sterke begrensninger fordi psykiske egenskaper er sterkt kulturelt betinget. Bedre vitenskapelige metoder har vist at er det vanskelig å påvise arvelige forskjeller. De undersøkelser som er gjort viser at forskjellene mellom rasene er små sammenliknet med den individuelle variasjonen innenfor rasene. Enhver reell biologisk forskjell mellom menneskegrupper vil uansett være et resultat av tilpasning til miljøet en gruppe har levd i. Det finnes ikke noe vitenskapelig grunnlag for læren om overlegne og underlegne raser.

Lederen for den rasehygieniske bevegelsen i Norge var apotekeren Jon Alfred Mjøen. Han formulerte rundt 1908 det såkalte «Norske program for rasehygiene» som kom til å spille en viss internasjonal rolle.^[6] Mjøens praktiske rasehygieniske forslag møtte snart sterk kritikk fra faglig medisinsk og biologisk hold. Men selv kritikerne godtok i stor utstrekning de underliggende forutsetningene om at biologisk arv i vesentlig grad bestemmer lidelser som åndssvakhet og sinnssykdom, og asosial atferd som alkoholisme, kronisk fattigdom (pauperisme), forbrytelser og omstreiferliv.

Rasefordommene var lenge sterke; et eksempel på dette er boka Arvelighetslære og Rasehygiene fra 1914, av Ragnar Vogt, grunnleggeren av norsk psykiatri.^[7] Men de avtok utover i mellomkrigstiden, ikke minst etter at nazistene i Tyskland begynte sine raseforfølgelser. Johan Scharffenberg insisterte for eksempel på å bruke ordet «slektshygiene» for å unngå de rasistiske assosiasjonene ved «rasehygiene».

Den skarpeste kritikeren av rasehygiene i Norge var medisineren og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Han påpekte at Mjøens program stod i strid med arvelighetsforskningens resultater, avviste degenerasjonen som uaktuell og fremhevet miljøets betydning for individenes utvikling. Han hevdet at forskjellen i biologisk arv mellom de høyere og lavere sosiale klasser er ubetydelig. Det spiller derfor liten rolle hvor mange barn de forskjellige deler av befolkningen får, så lenge oppvekstbetingelsene er gode. Mohr arbeidet aktivt for en sosial reformpolitikk bygget på disse innsiktene. Den inkluderte blant annet familieplanlegging, som ble sett på som en vederstyggelighet av tilhengerne av Mjøens program.

En del av raseforskningen på 1900-tallet hadde sett på folkevandringer og utviklingshistorien til forskjellige folkegrupper ved å studere blodtyper.^[8] Med utviklingen av DNA-sekvensering på slutten av 1900-tallet ble det mulig å spore mange forskjellige gener og å kartlegge hele menneskeheten. Særlig arbeidet med DNA fra mitokondrier og Y-kromosomer tillot rekonstruksjon av tidlige menneskelige folkevandringer, og fastslo at moderne mennesker oppsto i Afrika for mellom 100 og 200 tusen år siden og siden vandret ut.^[9][10] Dette arbeidet skjøt også fart med Human Genome Project og det genografiske prosjektet, som gjorde det mulig å sammenlikne store mengder data. I dag er det mulig å tegne et ganske finkornet kort over folkegrupper og deres vandringer, og tallfeste år når de forskjellige rasene skilte lag og når de ankom den som i dag anses som deres hjemområder.^[11]

Slike prosjekter har også avslørt av det har forekommet hybridisering mellom forskjellige moderne menneskeraser og de eldre mennesketypene som fantes der før de kom dit, hvilket kan forklare enkelte fysiske detaljforskjeller mellom dagens mennesker. Asiater, og særlig oseaniere har den del denisover-blod i årene, nesten 20 % av neandertalerenes DNA er bevart spredt rundt i dagens europeere og asiater og afrikanere sør for Sahara har spor av Homo erectus gener.^[12][13][14]

Selv om inndelingen av mennesker i raser er omdiskutert i samfinnsvitenskap og biologi, ligger slik inndeling til grunn for enkelte felter innen medisinsk og farmakologisk forskning. Forskjellige folkegrupper kommer fra områder på Jorda med forskjellige miljøer og sykdommer, og har derved forskjellige genetiske egenskaper som kan ha betydning for medisinsk behandling. Bestemte folkegrupper er mer utsatt for enkelte genetisk betingede sykdommer enn andre folkegrupper. I tillegg kan bestemte genetiske faktorer kreve ulik tilnærming og behandling av sykdommer.^[15] Det mest kjente eksemplet på slike genetisk betingede sykdommer er sigdcelleanemi, en blodsykdom som skyldes gener som i andre sammenhenger beskytter mot malaria. Denne sykdommen fantes originalt hos folkeslag i tropiske områder av Afrika der malaria har vært en vesentlig dødsårsak. I dag er sigdcelleanemi spredt til store deler av kloden, særlig på grunn av slavehandelen som hentet slaver fra nettopp disse områdene.^[16] Et annet eksempel er cystisk fibrose, som i utgangspunktet bare forekommer hos europeere.^[17] En del livstilssykdommer knyttet til metabolisme gir forskjellige utslag hos forskjellige folkegrupper.^[18]

Rettsantropologi er en disiplin innen rettsmedisin der synlige tegn på alder, kjønn og medisinske tilstander blir brukt til å fastslå identiteten til ukjente drapsofte og andre døde. I land der mange folkegrupper lever sammen, blir av og til rase brukt som en faktor for å snevre inn identiteten til den døde, ofte ut fra funn som består av lite annet enn skjelettet eller en blodprøve. I mange tilfeller kan folkegruppen avdøde tilhører leses direkte ut fra fysiske trekk, særlig i hodeskallen.^[19]

• Rasisme
• Rasehygiene
• Rasebiologi
• Folkegruppe
• Menneskerase

• Mjøen, Jon Alfred (1938). Rasehygiene. Oslo: Jacob Dybwad. 
• Vogt, Ragnar (1914). Arvelighetslære og racehygiene. Kristiania: Cammermeyer. 
• Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving Hva er rasisme Universitetsforlaget 2015 ISBN 978-82-15-02386-1
• Jon Rogstad og Arnfinn Haagensen Midtbøen Rasisme og diskriminering : begreper, kontroverser og nye perspektiver Norges forskningsråd 2009
• Torgeir Skorgen Rasenes oppfinnelse : rasetenkningens historie Spartacus 2002 ISBN 82-430-0189-1

• forskning.no Raselære kommentar av Erik Tunstad 05.01.2006
• morgenbladet.no Ulike raser, lik verdi, kronikk av Glenn Peter Sætre 10.04.2015