Potsdamkonferansen

Potsdamkonferansen ble holdt på Cecilienhof slott i Potsdam i Tyskland fra 17. juli til 2. august 1945. Deltakerstatene var Sovjetunionen, Storbritannia og USA, de tre største og mektigste av de seirende allierte som nettopp hadde slått aksemaktene. De tre landene ble representert av Josef Stalin, generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti, Winston Churchill og Clement Attlee, statsministre i Storbritannia og Harry S. Truman, president i USA.^[1]

Stalin, Churchill og Truman, så vel som Attlee (som erstattet Churchill etter hans valgnederlag) var samlet for å avgjøre hvordan det okkuperte Tyskland skulle administreres. Av målene for konferansen var også organisering av ulike forhold landene imellom etter krigen, spørsmål om fredsavtaler og gjenoppbygging.

De allierte var allerede ved Casablancakonferansen i januar 1943 blitt enige om å kreve en betingelsesløs kapitulasjon av Tyskland. Med Teherankonferansen i desember 1943 hadde de allierte gjort seg flere og grundigere tanker om hva de skulle gjøre med de tyske områder når Tyskland var beseiret. Noen faste retningslinjer for besettelsespolitikken i de tyske områder ble imidlertid ikke fastlagt. Til gjengjeld var denne konferanse ikke avvisende overfor ideer om en oppsplitting av Tyskland i forskjellige selvstendige nasjoner.

Ved Jaltakonferansen i februar 1945, da Tysklands nederlag var tydelig, ble det oppnådd enighet om de presise grenser for de alliertes okkupasjonssoner. Det ble besluttet å opprette en felles sentralkommisjon som skulle standardisere styringen av de forskjellige okkupasjonssoner. Med dette skritt var ideen oppgitt om et Tyskland oppsplittet i forskjellige uavhengige stater.

Med opphøret av Det stortyske rike ved landets betingelsesløse kapitulasjon den 8. mai 1945 trådte bestemmelsene fra de tidlige konferanser i kraft. De fire besluttet å avholde et møte som skulle presisere felles retningslinjer for okkupasjonspolitikken i de forskjellige soner.

Resultatet av konferansen var enighet om felles retningslinjer for den politikk de seirende makter skulle føre i deres respektive okkupasjonssoner. Konferansens resultat er de fem hovedpunkter der gjerne også kalles de fem D-er på engelsk:

Avnazifiseringen (tysk: Entnazifizierung) var de alliertes løfte til hverandre om ved forskjellige prosedyrer, rettsprosesser, sanksjoner og forholdsregler å fjerne alle nazistiske elementer fra presse, kultur, administrasjon, domstoler og de politiske sfærer. Gjennom undervisningsprogrammer gjaldt det også å oppdra og forklare tyskerne om de forbrytelser deres land hadde forøvet.

Avnazifiseringen ble praktisert meget forskjellig i de fire okkupasjonssoner.

Ved Potsdamkonferansen ble det besluttet å oppløse de tyske væpnede styrker og fjerne alle våpen og våpeninstallasjoner for å fjerne risikoen for alle former for tysk angrep.

Demilitariseringen ble også tolket forskjellig i de forskjellige soner. Under den kalde krigen i midten av 1950-årene fikk både Vest-Tyskland og Øst-Tyskland egne militære styrker.

Truman sa senere i et intervju at målet var å hindre Tyskland igjen å bli en militærmakt som kunne gå til krig.^[1]

For at Tyskland ikke skulle bli en totalitær stat igjen, var det interesse for å skape en demokratisk tradisjon, men bedre enn den som i Tyskland hadde lidd nederlag under Weimarrepublikken. Sovjetunionen, USA og Storbritannia forpliktet seg i Potsdam til å oppbygge stabile, demokratiske institusjoner i sine soner og til å fremelske demokratiske tradisjoner i presse, skoler og samfunn. Utdannelsessystemet skulle innrettes slik at elever lærte noe om demokratiet, og demokratiske partier skulle tillates og hjelpes over hele det besatte Tyskland.

Særlig Sovjetunionen hadde lidt hardt under andre verdenskrig, og konferansen besluttet å kompensere landet ved å la det motta enorme mengder materiell og utstyr demontert fra især tysk industri. Et annet sikte med demonteringen var å svekke muligheten for en ny tysk stormakt.

Dette punkt er omdiskutert, fordi det stred mot ønsket om å skape stabile og demokratiske forhold i det besatte Tyskland.

Konferansen så en stor del av grunnen til Hitlers fremganger i den sentralisering han hadde utnyttet og ytterligere gjennomtrumfet. Den håpet å kunne unngå en ny tysk, sentralistisk storstat ved en regional, føderal struktur.

Allerede umiddelbart etter verdenskrigens avslutning begynte Sovjetunionens innlemmelse av deler Øst-Preussen, en innlemmelse de allierte på sovjetisk initiativ var blitt enige om ved andre konferanser. Ved Potsdamkonferansen ble de polske og sovjetiske anneksjoner av tidligere tysk land akseptert av USA og Storbritannia, og Oder-Neisse-linjen ble fastlagt som Tysklands fremtidige østlige grense og Polens vestlige. Polen ble kompensert for områder som landet ble tvunget til å avstå til Sovjetunionen.^[1]

Japan hadde ennå ikke overgitt seg, og konferansen besluttet å utferdige et felles krav til Japan om å overgi seg betingelsesløst. Dette felles krav kjennes også under navnet Potsdamerklæringen^[3]. Sovjetunionen var ikke medunderskriver på denne del av erklæringen og ble ikke tatt med på råd i formuleringen.

Den første vellykkede prøvesprengning av en atombombe skjedde 16. juli. Truman skal ha utsatt møtet med de andre inntil han hadde fått bekreftet at atombomben var klar. Han lot Stalin få vite at USA hadde et helt nytt våpen og dette ønsket Truman trolig å bruke for å styrke USAs forhandlingsposisjon i Potsdam. Atombomben gjorde det også lettere for USA å beseire Japan uten Sovjetunionens hjelp.^[4][5]

Enigheten om Potsdamkonferansens hovedpunkter ble relativt hurtig overskygget av motsetninger mellom Sovjetunionen og de tre Vestallierte, av det som gled over i kald krig. En del av de avtalte bestemmelser ble aldri satt ut i livet, blant annet fordi fortolkningen av ordet demokrati var annerledes i Sovjetunionen enn blant de tre andre allierte.

• Truman og Potsdamkonferansen (engelsk)
• Bibliografi for Potsdamkonferansen fra «Alsos Digital Library» (engelsk)

• United States Department of State Foreign relations of the United States : diplomatic papers : the Conference of Berlin (the Potsdam Conference) 1945 Volume I Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office, 1945 (engelsk)
• United States Department of State Foreign relations of the United States : diplomatic papers : the Conference of Berlin (the Potsdam Conference) 1945 Volume II Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office, 1945 (engelsk)
• European Advisory Commission, Austria, Germany Foreign relations of the United States : diplomatic papers, 1945. (engelsk)
• Cornerstone of Steel^{[død lenke]}, Time Magazine, 21. januar 1946 (engelsk)
• Cost of Defeat, Time Magazine, 8. april 1946 (engelsk)
• Pas de Pagaille! Time Magazine, 28. juli 1947 (engelsk)
• Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference Arkivert 2. august 2009 hos Wayback Machine. (engelsk)
• Interview with James W. Riddleberger Chief, Division of Central European Affairs, U.S. Dept. of State, 1944-47 (engelsk)