Portugals herrelandslag i fotball

Portugal
Forbund		Federação Portuguesa de Futebol
Landslagstrener		Roberto Martínez
Kallenavn		Selecção das Quinas
Flest kamper		Cristiano Ronaldo (216)
Flest mål		Cristiano Ronaldo (133)
Hjemmebane		Estadio Nacional
Kapasitet		48 000
Hjemmedrakt Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert: 15. oktober 2024

Portugals herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget til Portugal, og dette landslaget blir administrert av Portugals fotballforbund. Det portugisiske fotballforbundet ble stiftet i 1914, og de ble medlem av FIFA i 1923. Nasjonalstadion er Estadio Nacional i Lisboa, men landskampene sprer seg over hele landet. Kallenavnet er «A Selecção das Quinas», som spiller på våpenskjoldet til Portugal.

Portugal har deltatt i åtte VM-sluttspill mellom 1966 og 2022. De begynte ikke bra, og de kvalifiserte seg ikke til VM før i 1966, da de til gjengjeld kom til semifinalen, og til slutt endte på tredjeplass. De dukket opp igjen i 1986, og fra og med VM i 2002 har de alltid kvalifisert seg. I EM-sammenheng ble Portugal med for første gang i 1984, og siden har de vært med fra og med 1996 og utover. Portugal tok sølv i EM på hjemmebane i 2004. I EM 2016 vant Portugal sin første internasjonale tittel etter å ha slått Frankrike 1–0 etter ekstraomganger i finalen.

Portugals historie er en historie om et lag som ikke leverte og om en håndfull stjerner som hevet laget. Særlig er spillere som Eusébio, Luis Figo og Cristiano Ronaldo viktige brikker i et landslag som aldri helt har fått det til - med unntak av 1966 og 2004. I tillegg er det en historie om et landslag og en forballføderasjon som ikke alltid jobber på lag.

Fotball dukket opp i Portugal i andre halvdel av 1800-tallet, og den første bekreftede fotballkampen ble spilt i 1888.^[1]. I 1910 ble Lisboas fotballforening dannet, og den 31. mars 1914 ble Portugals Fotballføderasjon stiftet under navnet «União Portuguesa de Futebol» («Den portugisiske fotballunion»). Navnebyttet kom i 1926.^[1] Hensikten med unionen og senere føderasjonen var å skape nasjonale fotballturneringer. Det fikk de til i 1922, da Campeonato de Portugal ble introdusert. Turneringen var en tradisjonell utslagscup. Portugal ble provisorisk medlem av FIFA i 1914 og formelt i 1923.^[1]

I 1921 hadde Portugal sin første landskamp, da de møtte Spania. Spania var sølvmedaljevinnere fra OL i 1920, mens Portugal ikke engang hadde en cup, langt mindre en liga. Kampen ble spilt 18. desember i Madrid, og endte med 1-3-tap.^[2] Tapet var kanskje ikke overraskende, men det var det første av flere. I 1922 møttes de igjen i Lisboa, og da tapte de 1-2.^[2] Entusiastiske fans av Portugal ble skuffet over de mange tapene for den større naboen i øst. Det var først da de mtte en annen motstander, Italia, at den første seieren kom.^[3] Kampen ble spilt på Estádio do Lumiar (må ikke forveksles med Estádio da Luz). Deres andre seier kom hjemme mot Frankrike, som de slo 4-0 etter å ha tapt 2-4 mot dem borte.

Portugal meldte seg på til OL i 1928. De begynte med å møte Chile i en forrunde som bare de to hadde. Portugal vant 4-2. I første runde møtte de Jugoslavia. Jugoslavia var sterkt varierende, og Portugal slo dem 2-1 etter scoring på overtid.^[4] Det betydde en av kvartfinalene besto av to overraskelseslag, de og Egypt hadde kommet mye lenger enn mange hadde antatt. Det ble imidlertid stopp for Portugal, som kom under 0-2 tidlig og bare lyktes å score et reduseringsmål.

Ettersom OL i 1928 var gjenstand for diskusjoner mellom FIFA og IOC om hva som krevdes for å være profesjonelle, fikk OL stadig mindre betydning, og dessuten var øvelsen droppet under OL i St. Louis. I stedet dukket VM opp i 1930. Det var ingen kvalifisering til dette, bare invitasjon, men Portugal ble ikke invitert. I stedet spilte de kvalifisering til VM i 1934. Kvalifiseringen besto av to kamper mot Spania, hjemme og borte. Borte tapte de hele 0-9, mens de hjemme tapte «bare» 1-2. I kvalifiseringen til VM i 1938 var Spania ute på grunn av borgerkrig. I stedet skulle Portugal først møte Sovjetunionen, men de trakk seg. Portugal møtte i stedet Sveits på nøytral bane i Milano, men tapte 1-2.

I 1947 lyktes Portugal for første gang å slå Spania, om enn i en vennskapslandskamp. I 1950 var Spania også tilbake i kvalifisering til mesterskap, og Portugal møtte dem igjen. Spania vant hjemme 5-1, mens Portugal greide 2-2 i Portugal. Spania var kvalifisert. Ettersom VM i Brasil var langt unna og mange land hadde mange utgifter etter andre verdenskrig, var det flere lag som trakk seg. Portugal fikk derfor tilbudet om å dra, men takket nei.^[5] Neste kvalifisering slapp Portugal Spania, og møtte i stedet Østerrike og Danmark. Danmark, som holdt seg til amatørtolkningen av landslag, trakk laget sitt. Portugal tapt hele 0-9 mot Østerrike borte, men siden målforskjell ikke var med før kvalifiseringen til VM i 1970, måtte Portugal bare slå Østerrike hjemme og sikre en tredje, nøytral kamp (dette skjedde med Tyrkia, som slo Spania knepent hjemme etter å ha tapt 1-4 borte). Det endte imidlertid 0-0, og Østerrike gikk videre.

I kvalifiseringen til VM i 1958 var Portugal i en gruppe med tre lag, og for første gang, etter Sovjetunionen i 1938 og Danmark i 1954, var alle tre med. De to andre var Italia og Nord-Irland. Portugal startet med uavgjort mot Nord-Irland hjemme, før de tapte 0-3 mot Nord-Irland borte. Deretter slo de Itali 3-0 hjemme, deres første seier i kvalifisering, og tapte 0-3 i Italia. Det holdt til sisteplass i en gruppe der Nord-Irland som første og hittil (per 2016) eneste lag har hindret Italia å spille i VM.

I 1958 startet også kvalifiseringen til EM i 1960. Portugal møtte først Øst-Tyskland, og vant 2-0 borte og 3-2 hjemme. Neste utfordrer var Jugoslavia. Portugal vant 2-1 hjemme, men tapte hele 1-5 borte, og røk ut av kvalifiseringen.

Heller ikke kvalifiseringen til VM i Chile ble noen suksess. Riktignok begynte Portugal sterkt med hele 6-0 hjemme mot Luxembourg og hederlige 1-1 hjemme mot England, men borte mot Luxembourg kom de under hele 0-3 etter hat trick av Ady Schmit. De reduserte til 1-3 ved debutanten Eusébio, men 1-4 kom rett etterpå, og kampen endte 2-4. Det ble også bortetap for England, og Portugal endte på andreplass i gruppen der bare vinneren kvalifiserte seg. I kvalifiseringen til EM i 1964 møtte Portugal Bulgaria. Begge kampene endte 3-1, og en tredje kamp ble spilt på nøytral grunn for å kåre vinner - som ble Bulgaria - 1-0.

Kvalifiseringen til VM i 1966 virket ikke særlig enkel. De møtte finalist fra forrige VM, Tsjekkoslovakia, dyktige Romania og underdogs Tyrkia. Imidlertid var det særlig en spiller som skinte, Eusébio. Han scoret tre mål da Portugal slo Tyrkia 5-1 hjemme, vinnermålet da de slo Tyrkia 1-0 borte, vinnermålet da de slo Tsjekkoslovakia 1-0 borte og begge målene da de slo Romania 2-1 hjemme. Ettersom Portugal ble kvalifisert etter at Tsjekkoslovakia slo Romania hjemme, spilte Portugal for halv maskin og fikk 0-0 hjemme mot Tsjekkoslovakia og tapte 0-2 borte for Romania.

Portugal ble for første gang kvalifisert til VM. I England havnet de i gruppe med Ungarn, Brasil og Bulgaria. Ungarn var finalist senest i 1954, men etter oppstanden i Ungarn i 1956, mistet de mange spillere. Brasil var regjerende mester med spillere som Pelé og Garrincha, og Bulgaria hadde slått ut Portugal før.

Portugal begynte mot Ungarn, og vant 3-1, med blant annet et mål av José Augusto Torres. Torres og Eusébio scoret hver sin gang for Portugal da de slo Bulgaria 2-0. Brasils Pelé hadde fått hard motstand av Bulgarias forsvar, og spilte ikke da de overraskende tapte 1-3 mot Ungarn. Det betydde at Ungarn måtte slå Bulgaria for å gå videre, mens Brasil måtte vinne mot Portugal. Portugal hadde greid seg med uavgjort. Oppgjøret mellom den tidligere kolonimakten og den tidligere kolonien ble ikke pent. Enda han ikke var skadefri, tok Brasil ut Pelé til denne kampen. Portugals forsvar ga ham imidlertid så brutal behandling at mange mente at det var en skandale at flere, især Joao Morais ikke ble utvist.^[6][7] Eusébio ble tomålsscorer og Portugal vant 3-1 og sendte Brasil ut.

Portugal møtte Nord-Korea i kvartfinalen. Nordkoreanerne hadde overrasket ved å slå ut Italia i gruppespillet, men ellers hadde de 0-3 mot Sovjetunionen og 1-1 etter at de utliknet to minutter før overtid mot Chile. Nord-Korea hadde ikke for vane å score mange mål i dette VM, men i løpet av de første 25 minuttene ledet de hele 3-0 mot Portugal. Imidlertid våknet Eusébio, og scoret to mål før og to mål etter pause slik at Portugal ledet 4-3. Et siste mål ble også scoret slik at Portugal vant 5-3.

I semifinalen møtte de et annet formlag med tøffe stoppere, England. Kampen ble tett, men England vant 2-1 etter at de satte inn 2-0 i det 80. minutt og Eusebio scoret på straffe to minutter senere. Portugal endte derfor i bronsefinalen, der de møtte Sovjetunionen. Portugal vant 2-1 med Torres som matchvinner. Eusébio ble toppscorer med hele 9 mål, om enn fire av dem var på straffespark. Ni mål er det fjerde beste resultatet for en toppscorer i VM, bak Just Fontaine (13, 1958), Sándor Kocsis (11, 1954) og Gerd Müller (10, 1970).

Portugals neste kvalifisering var til EM i 1968. Motstanden virket overkommelig, de møtte Bulgaria, Sverige og Norge. Portugal tok ledelsen både hjemme og borte mot Sverige, men hjemme tapte de 1-2 og borte ble det 1-1. Borte mot Norge ble det seier 2-1 med begge mål av Eusébio. Hjemme mot Norge ble det også 2-1-seier. Mot Bulgaria gikk det ikke så bra: de tapt 0-1 borte og dermed var det ikke mulig å kvalifisere seg. Hjemme ble det 0-0.

Det ville seg ikke heller i påfølgende VM-kvalifisering. Til tross for at Portugal møtte overkommelig motstand i Romania, Sveits og Hellas, gikk det ikke særlig bra. Første kamp vant de 3-0 i Portugal mot Romania, men allerede andre kamp gikk dårlig - 2-4 borte mot Hellas. Dette ble fulgt av 0-2 hjemme mot Sveits, 2-2 hjemme mot Hellas, 0-1 borte mot Romania og 1-1 borte mot Sveits. Portugal endte sist i en gruppe som ble avgjort i Romania, der Romania greide uavgjort mot Hellas og kvalifiserte seg på bekostning av grenerne.

EM var fortsatt uutforsket territorium for Portugal. Kvalifiseringsgruppen til EM i 1972 besto av Portugal, Danmark, Skottland og Belgia. Portugal slo det fortsatt amatørfokuserte Danmark 1-0 i København, men tapte 0-3 for Belgia borte. Deretter vant de 2-0 hjemme mot Skottland og hele 5-0 hjemme mot Danmark. Imidlertid ble det skjebnesvangert i Skottland, der Portugal tapte 1-2. I den siste kampen måtte Portugal vinne med to mål for å gå forbi Belgia, men belgierne tok ledelsen, og kampen endte 1-1.

Kvalifiseringen til VM i Vest-Tyskland i 1974 var heller også et skritt i riktig retning vekk fra kvalifiseringen til 1970-VM. Portugal spilte mot Nord-Irland, Bulgaria og Kypros. Tap borte for Bulgaria og for mange uavgjort, inkludert begge mot Nord-Irland og mot Bulgaria hjemme medførte at Portugal endte på andreplass i gruppen, tre poeng bak Bulgaria. Portugal hadde i det minste vist at de nesten holdt nivået.

To ting av betydning skjedde mellom kvalifiseringen til VM i 1974 og EM i 1976. I 1973 la Eusébio opp, og dermed var symbolet på det store eventyret i 1966 borte. I 1974 ble den fredelige nellikrevolusjonen gjennomført. I kjølvannet av revolusjonen og en påfølgende nasjonal identitetskrise ble klubbfotballen viktigere enn landslaget. Dette problemet, som også nabolandet opplevde, medførte desto mindre tro på landslaget.^[3]

Portugals neste kvalifisering ble bare brukbar. De møtte en annen fallen storhet fra 1966, England, og også Tsjekkoslovakia og Kypros. En hederlig 0-0 borte mot England ble fulgt av en ydmykende 0-5 mot Tsjekkoslovakia borte. Deretter ble det 2-0 borte mot Kypros. De tre hjemmekampene endte 1-1 mot Tsjekkoslovakia og England og 1-0 mot Kypros. Igjen var det for mange uavgjortkamper for Portugal. Laget endte på tredjeplass, bare to poeng bak vinner og til slutt europamester Tsjekkoslovakia, men med langt dårligere målforskjell.

Enda klubbfotballen ble viktigere enn landslaget, ble ikke klubbfotballen en suksess i perioden. En semifinale i Cupvinnercupen i 1980-81 var beste plassering, i tillegg til noen kvartfinaler i serievinnercupen og UEFA-cupen.

Neste kvalifisering var heller ingen større opplevelse. mot Polen, Kypros og Danmark var det først og fremst Polen som var motstanderen. Kampen dem imellom ble avgjort med en gang da Portugal tapte hjemme mot dem. Hjemme- og borteseier mot Danmark og borteseier mot Kypros gjorde at Portugal var fire poeng bak Polen da de to møttes i Polens siste kamp. Dersom Portugal slo Polen borte og vant hjemme mot Kypros, ville de ha like mange poeng som polakkene. Imidlertid måtte de ta inn 11 måls bedre målforskjell. Ettersom Portugal bare lyktes å spille uavgjort mot Polen, ble hjemmekampen mot Kypros betydningsløs. Portugal vant den likevel 4-0.

Portugal møtte i kvalifiseringen til EM i 1980 flere gamle kjente. Belgia, Østerrike, Norge og Skottland. Det begynte bra for Portugal. En brukbar 1-1 hjemme mot et Belgia som selv hadde hjemmeuavgjort mot det svakeste laget, Norge, ble fulgt opp av borteseier av Østerrike og hjemmeseier mot Skottland og borteseier mot Norge. Imidlertid røk det med bortetap for Belgia og hjemmetap for Østerrike, bare med hjemmeseier over Norge innimellom. Portugal avsluttet en svak andre halvdel av kvalifiseringen med hele 1-4 mot Skottland borte.

De ble ikke kvitt Skottland i neste kvalifisering, og også Nord-Irland kom med i tillegg til Sverige og Israel. Etter en god 0-0 borte mot Skottland ble resten av kvalifiseringen slik at de vant hjemme, bortsett fra tap for Sverige, og tapte borte - inkludert mot bunnlaget Israel. Dette gjorde at Portugal endte nest sist i gruppen.

Med den siste kvalifiseringen som utgangspunkt, skulle det en del til for å tro på at Portugal ville kvalifisere seg. Likevel viste landet en plutselig bedring. Den var imidlertid ikke særlig langvarig, men den viste at Portugal kunne greie seg også uten en superstjerne.

Portugal kom i gruppe med Polen, Sovjetunionen og Finland i neste kvalifisering. Polen hadde vært gode i tre VM på rad, med bronse fra forrige VM. Sovjetunionen hadde levert en brukbar innsats i 1982, der nettopp Polen so dem ut. Finland hadde lite å vise til. Portugal begynte med 2-0 borte mot Finland, før de noe overraskende vant 2-1 hjemme mot Polen. De kom raskt ned på jorden med hele 0-5 mot Sovjetunionen borte. De tok raskt hevn med 5-0 hjemme mot Finland før de slo Polen borte og Sovjetunionen borte, begge 1-0. Dermed var Portugal kvalifisert til sitt første EM og sitt andre mesterskap.

EM ble arrangert i Frankrike, og Portugal ble plassert i gruppe med regjerende europamester Vest-Tyskland, Spania og Romania. Portugal begynte med en målløs kamp mot Vest-Tyskland, før de spilte uavgjort mot Spania og slo Romania 1-0. Portugal gikk dermed videre på bekostning av Vest-Tyskland og Romania. I semifinalen møtte Portugal vertslandet i en veldig tett kamp. Frankrike tok ledelsen i første omgang, Portugal utliknet i andre. Portugal tok ledelsen i første ekstraomgang, Frankrike utliknet i andre, og i nest siste spilleminutt scoret Michel Platini og sendte Portugal ut.

Portugals fremgang i EM i 1984 gjorde at de ble levnet større sjanser til å kvalifisere seg til VM i 1986. De møtte Vest-Tyskland, Sverige, Tsjekkoslovakia og Malta. Portugal begynte med borteseier mot Sverige og hjemmeseier over Tsjekkoslovakia, men tapte overraskende hjemme mot Sverige i neste kamp. Deretter vant de borte mot Malta, men tapte 1-2 hjemme mot Vest-Tyskland. Den 25. september 1985 ble det tett da Sverige lyktes å spille uavgjort mot Vest-Tyskland mens Portugal tapte borte mot Tsjekkoslovakia. Portugal slo Malta hjemme, men de var avhengig av hjelp fra Tsjekkoslovakia samtidig som de måtte slå Vest-Tyskland borte. Sverige tok ledelsen mot Tsjekkoslovakia etter bare seks minutter, men et selvmål og et tsjekkisk mål gjorde at det ble tap for skandinavene. Portugal, med ny trener i den gamle storscoreren José Augusto Torres, lyktes på sin side å slå Vest-Tyskland borte. Dermed var Portugal kvalifisert som nest beste lag i gruppen. Det var også første gang et lag hadde slått Vest-Tyskland i kvalifiseringssammenheng noensinne.^[8]

I VM i 1986 havnet Portugal i gruppe med England, Polen og Marokko. De havnet også i en klønete situasjon. Etter at Portugal slo England i første kamp, gikk spillerne ut i streik.^[9] Bakgrunnen for skandalen var komplisert. Det begynte med at spilleren Antonio Veloso skulle ha testet positivt på steroider. Veloso ble kastet ut av laget før ryktet ble bekreftet. I tillegg var det stor irritasjon overfor fotballføderasjonen, som spillerne mente tok mesteparten av prispengene og forlangte at spillerne skulle stille opp på reklamestunts som ikke var godkjent - i tillegg til at boligene de var innkvartert i ikke holdt mål.^[10]

Resultatet av dette ble at verken Portugals Fotballføderasjon eller spillerne kom særlig pent ut av det. Det kom frem at fotballføderasjonen hadde tatt de billigste reisene, som inkluderte to mellomlandinger, at det ikke var noe sikkerhet på hotellet, at media fabrikkerte historier, at laget landslaget skulle trene med holdt et svært dårlig nivå og flere andre utfordringer.^[11] Torres gikk etter denne situasjonen.

Flere spillere ble suspendert etter VM, som endte etter gruppespillet, da Portugal tapte for både Polen og Marokko.^[12] Fenomenet ble oppkalt etter stedet de trente på, Saltillo, og begrepet «Saltillo» brukes fortsatt om dårlig styring i Portugal.

Neste kvalifiseringsgruppe inkluderte Sverige, Italia, Sveits og Malta. Med flere spillere ute, var det beskjedne håp for Portugal, spesielt mot et Italia på vei opp. Portugal begynte med hjemmeuavgjort mot Sverige og borteuavgjort mot Sveits, før de tapte hjemme for Italia og noe overraskende spilte uavgjort hjemme mot Malta. De slo også Sverige borte, men uavgjort 0-0 mot Sveits hjemme og 0-3 mot Italia borte medførte at Portugal endte på tredjeplass, et poeng foran Sveits og to bak Sverige.

I kvalifiseringen til VM i 1990 var Portugal nærmere. I gruppe med kjenninger som Belgia, Sveits, Luxembourg og Tsjekkoslovakia var Portugal nære med uavgjort hjemme og tap borte mot Belgia og Tsjekkoslovakia og seier i de andre kampene. Portugal viste at de vant kampene de skulle vinne, men lyktes ikke mot den beste motstanden.

Portugal fortsatte å være det beste ikke-kvalifiserte laget i neste kvalifisering, der de var bedre enn Finland, Hellas og Malta, men ikke holdt mot regjerende europamester Nederland. Portugal slo faktisk Nederland hjemme, men de tapte borte mot Hellas, og med uavgjort mot Finland hjemme og tap borte mot Nederland, holdt det akkurat ikke. Portugal var denne gangen på nivå med det beste laget, men var ikke like god gjennom hele kvalifiseringen.

Kvalifiseringen til VM i 1994 ble enda jevnere. De to beste gikk videre, og med Skottland, Malta, Estland, Italia og Sveits hadde Portugal en outsider-sjanse. Problemet til Portugal denne gangen var at de tapte begge gangene for Italia, Sveits slo og spilte uavgjort mot Italia og Portugal slo og spilte uavgjort mot Sveits. Til sammen medførte dette at Portugal endte på 14 poeng, mens Sveits (15) og Italia (16) gikk videre. Portugals målforskjell hadde også blitt noe bedre, men fortsatt var ikke den iberiske nasjonen en målgarantist.

Ikke alt var håpløst for Portugal. Under U20-VM i 1989 vant Portugal mesterskapet og introduserte nye spillere som Fernando Couto og João Vieira Pinto. I 1991 vant de igjen, da med spillere som Luís Figo og Rui Costa.

Disse fire spillerne markerte seg allerede i neste kvalifisering, der de møtte Irland, Nord-Irland, Østerrike, Latvia og Liechtenstein. Rui Costa scoret Portugals første mål i kvalifiseringen til EM i 1996 da Portugal vant 2-1 borte mot Nord-Irland. Figo og Vieira Pinto scoret også, Pinto to ganger, da Latvia ble slått 3-2. Figo scoret kampens eneste mål da Portugal slo Østerrike 1-0 hjemme. Deretter ble Liechtenstein ødelagt 8-0 før Portugal tapte sin første og eneste kamp - borte mot Irland. Portugal hentet seg inn og gikk opp til 3-0 etter 20 minutter hjemme mot Latvia, men bortelaget kjempet seg inn og reduserte to ganger. Deretter ble igjen Liechtenstein et nummer for lite og tapt 0-7 for ibererne. Portugal hadde deretter to uavgjortkamper, hjemme mot Nord-Irland og borte mot Østerrike. Dette betydde at om Irland vant 6-0 borte mot Portugal, ville de gå forbi. I stedet vant Portugal komfortabelt 3-0 og ble klare gruppevinnere.

I EM i England ble Portugal plassert i gruppe med regjerende europamester Danmark, med Kroatia og med Tyrkia. Portugal begynte med uavgjort 1-1 mot Danmark, før de slo Tyrkia 1-0. Kroatia var allerede videre med to seire av to mulige, mens Portugal i teorien kunne tas igjen av Danmark. Portugal fjernet enhver sjanse for skandinavene ved å slå Kroatia hele 3-0. I kvartfinalen møtte de Den tsjekkiske republikk, som de tapte 0-1 for.

Neste kvalifisering var til VM i 1998. Portugal kom i en tøff gruppe med Tyskland, Ukraina, Armenia, Albania og Nord-Irland. Det begynte ikke bra for Portugal. Målløst mot Armenia borte ble fulgt av at de utliknet borte mot Ukraina bare for å slippe inn 1-2 med to minutter igjen å spille. 3-0 borte mot Albania hjalp litt, og det ble fulgt opp med 1-0-seier hjemme mot Ukraina. Deretter ble det igjen uavgjortkampene som ødela. Først 0-0 hjemme mot Tyskland, så samme resultat borte mot Nord-Irland. Seier hjemme mot Albania og Armenia var forventet, og en god 1-1 borte mot Tyskland viste at de holdt nivået. Det ble også hjemmeseier mot Nord-Irland. Imidlertid endte de ett poeng bak Ukraina på andre og tre bak Tyskland. Portugal måtte vente på sin første VM siden Saltillo-affæren.

I kvalifiseringen til EM i 2000 gikk ting bedre. Gruppen besto av dem, Romania, Ungarn, Slovakia, Aserbajdsjan og Liechtenstein. På papiret var dette en langt mer overkommelig gruppe, og Portugal startet bra med 3-1 borte mot Ungarn. Deretter gikk det litt i stå med hjemmetap for Romania. Deretter kom tre målrike kamper: 3-0 borte mot Slovakia, 7-0 hjemme mot Aserbajdsjan og 5-0 borte mot Liechtenstein. Det ble mer edruelige 1-0 hjemme mot Slovakia før Liechtenstein ble slått hele 8-0. Borte mot Aserbajdsjan holdt det på å gå galt, men Figo utliknet i siste spilleminutt til 1-1. Kvalifiseringsfinalen mot Romania endte 1-1, og deretter vant Portugal 3-0 hjemme mot Ungarn. Dermed endte Portugal på andreplass i gruppen. Portugal ble beste toer, og gikk dermed rett videre til EM.

I EM ble de plassert i gruppe med gruppevinneren Romania, England og Tyskland. I utgangspunktet en vanskelig gruppe, men verken England eller Tyskland holdt nivået fra forrige EM. Portugal vant 3-2 over England med Nuno Gomes som matchvinner. Mot Romania sto det 0-0 til Costinha scoret fire minutter på overtid, og Portugal vant hele 3-0 mot Tyskland. I kvartfinalene møtte Portugal Tyrkia og vant 2-0 takket være to mål av Nuno Gomes. Nuno Gomes scoret også ledermålet til Portugal i semifinalen mot Frankrike, men Frankrike utliknet og vant på golden goal i ekstraomgangene. Dermed hadde Portugal fått sin andre bronse.

Kvalifiseringsgruppen til VM i 2002 besto av tre gode lag, Irland, Portugal og Nederland, og tre på papiret svake lag, Kypros, Estland og Andorra. Portugal vant først 3-1 over Estland borte før det ble 1-1 hjemme mot Irland. Portugal markerte seg med 2-0 borte mot Nederland, og hadde 7 av 9 poeng. En helt grei, men ikke imponerende, 3-0 over Andorra ble fulgt av et tett hjemmeoppgjør mot Nederland, der nederlenderne ledet 2-1 til godt på overtid, da Portugals Figo scoret på straffe. Også borte mot Irland ble det uavgjort, da 1-1, mens Portugal vant resten av kampene komfortabelt. Portugal og Irland kom på de to øverste plassene, men Portugal hadde best målforskjell. Irland møtte Iran i play-off og vant sammenlagt.

Dermed var Portugal tilbake i VM for første gang siden 1986. Dessverre var Portugal ikke ferdig med Saltillo-affæren, og anklager om shopping, dårlige forhold og uprofesjonell innstilling dukket igjen opp.^[11] Portugal startet med 2-3 mot USA, før de slo Polen hele 4-0. Mot Sør-Korea spilte Portugal stygt, skaffet seg to røde kort, var ufine mot dommeren og tapte til slutt 0-1. Det stygge spillet, som også inkluderte et gult kort, dukket opp igjen fire år senere. I 2002. derimot, var Portugal ute på en enda mindre imponerende måte enn i 1986.

Luiz Felipe Scolari tok over for Portugal etter VM. Hans periode ble preget av 4-3-3 eller 4-2-3-1 og angrepsorientert spill med fokus på å dominere kamper.^[13] Kanskje viktigere var hans evne til å få et landslag som på ingen måte hadde framstått verken som imponerende eller som et lag til å bli begge deler.^[14] Scolari sa selv at da han ba spillerne tenke på landslaget som en lastebil og spurte hvilken rolle alle hadde, endte han opp med fire sjåfører og ikke nok hjul. Seks måneder senere hadde han to sjåfører og nok hjul.^[14] I forfølgelsen av det valgte Scolari flere ganger ikke å ta med, eller å ta med og ikke bruke, stjerner han mente manglet lagfølelsen til landslaget.^[15]

Portugal slapp å kvalifisere seg til EM i 2004, ettersom de var verter. De kom i gruppe A med Spania, Russland og Hellas. Portugal tapte mot Hellas i åpningskampen med 1-2 etter at Cristiano Ronaldo scoret trøstemålet på overtid. Portugal hentet seg inn og vant 2-0 over Russland og 1-0 over Spania. Dermed ble Portugal gruppevinner. I kvartfinalen møtt Portugal igjen England. Nå ble oppgjøret jevnt, og gikk til straffesparkkonkurranse, som Portugal vant. I semifinalen møtte Portugal Nederland, og vant 2-1 etter mål av Ronaldo, Maniche og et selvmål. I finalen møtte Portugal Hellas i en kamp som endte 1-0 til gjestene. Dermed fikk Portugal sitt første sølv.

Kvalifiseringen til VM i 2006 så mer enn overkommelig ut. Russland, Slovakia, Estland, Luxembourg og Liechtenstein var motstanderne. Etter 2-0 borte mot Latvia og 4-0 hjemme mot Estland, kom en av de store overraskelsene i kvalifiseringen. Portugal ledet 2-0 til pause borte mot Liechtenstein, men slapp inn to mål etter pause, og kampen endte 2-2. Portugal tok affære og vant hele 7-1 hjemme mot Russland. Etter 5-0 borte mot Luxembourg fikk Portugal sin andre uavgjort, da borte mot Slovakia. De møttes også i Portugal, der hjemmelaget vant 2-0. Ronaldo ble eneste målscorer i 1-0-seieren borte mot Estland, før det ble 6-0 hjemme mot Luxembourg. I Russland spilte hjemmelaget og Portugal uavgjort 0-0. Hjemme i Portugal kom hjemmelaget seg over et tidlig baklengsmål mot Liechtenstein og snudde til 2-1. Den siste kampen endte 3-0 hjemme mot Latvia.

Portugal var soleklar gruppevinner, og var dermed for første gang i sitt andre VM på rad. De kom i en svært overkommelig gruppe som i tillegg til dem besto av Mexico, Iran og Angola. Akkurat som 40 år tidligere, møtte Portugal en tidligere koloni, nå Angola. De vant 1-0. Mot Iran ble det 2-0 etter mål av Deco og straffemål av Ronaldo. I gruppefinalen mot Mexico scoret Maniche og Simão Sabrosa hvert sitt mål i en 2-1-seier.

Dermed var Portugal videre til utslagsspillet i VM, igjen for første gang siden 1966. Det neste laget de møtte var Nederland, som de slo 2-1 i 2004. Dette var imidlertid en helt annen kamp. Kamen ble så hard og tøff, med to spillere på hvert lag som fikk to gule kort og dermed marsjordre og 8 andre som fikk gult, at kortene, og dommeren, tok over fokus i en kamp som er blitt kalt «Slaget om Nürnberg».^[16] Maniche greide å score kampens eneste mål etter 23 minutter, tre minutter etter at han fikk sitt gule kort.

Neste oppgjør var England, og også her var et rødt kort i fokus etter at Cristiano Ronaldo ble anklaget for å prøve å påvirke dommeren til å gi lagspiller på Manchester United Wayne Rooney et rødt kort. Rooney ble utvist, og Ronaldo blunket til benken til Portugal, noe som man antar kan ha kostet ham utmerkelsen «Årets unge spiller».^[17][18] Kampen gikk igjen til straffesparkkonkurranse, og igjen var Portugal bedre enn England. I semifinalen møtte Portugal Frankrike, og tapte 0-1 etter straffemål av Zinedine Zidane. Bronsefinalen gikk mot vertslandet Tyskland, og Portugal tapte 3-1 med reduseringsmålet til Portugal bare minutter før slutt. Dette ble Figos siste mesterskap.

Portugal hadde to medaljer på to forsøk under Scolari, og de framsto mer som et lag. Scolari hadde fått landet til å flagge med det portugisiske flagget og være stolt av landslaget. Det var derfor en optimisme da Portugal gikk inn i kvalifiseringen til EM i 2008. De kom i gruppe med Belgia, Finland, Polen, Serbia, Finkand, Kasakhstan, Armenia og Aserbajdsjan.

Portugal begynte ikke så bra. Først uavgjort 1-1 borte mot Finland, så en helt grei 3-0 hjemme mot Aserbajdsjan før det ble 1-2 borte mot Polen. Seier hjemme over Kasakhstan (3-0) og Belgia (4-0) ble fulgt av uavgjort borte mot Serbia og seier borte mot Belgia. Deretter fulgte tre uavgjort på rad, først borte mot Armenia, før det ble 2-2 hjemme mot Polen og Serbia, begge med portugisisk ledelse til det 88. minutt. Portugal vant komfortabelt borte 2-0 mot Aserbajdsjan og knepent borte mot Kasakhstan, med 2-0 og 2-1 på overtid. Portugal avsluttet med 1-0 hjemme mot Armenia og 0-0 mot Finland.

Gruppen var svært jevn, og mange overrasket. Finland slo for eksempel Belgia som slo Kasakhstan som slo Armenia som slo Polen som slo Portugal som slo Belgia som slo Serbia som slo Finland. Armenia og Aserbajdsjan spilte ikke de to kampene seg imellom på grunn av anstrengt forhold landene imellom - det ville imidlertid ikke påvirke tabellen stort. Portugal endte til slutt på andreplass, ett poeng bak Polen, og var dermed kvalifisert til EM.

Foran EM i Sveits og Østerrike hadde Portugal lavere forventninger både etter kvalifiseringen og vennskapskamper der de ikke imponerte stort.^[19] I EM kom de i gruppe med Tyrkia, Den tsjekkiske republikk og arrangørlandet Sveits. Portugal begynte med å slå Tyrkia 2-0, med mål blant annet av Pepe, som nylig byttet nasjonalitet fra Brasil. Deretter slo de Den tsjekkiske republikk 3-1, men tapte 0-2 for Sveits. Den siste kampen hadde ingen betydning for Portugal, som sparte flere spillere, som Petit, Ronaldo, Simão og kapteinen Nuno Gomes. I stedet fikk en ung Nani prøve seg.

I utslagskampene møtte Portugal Tyskland. Tyskerne gikk raskt opp i 2-0 før Nuno Gomes reduserte til 2-1, som sto seg til pause. Det ble 3-1 til Tyskland, og enda innbytteren Hélder Postiga satte inn 2-3 mot slutten, ble det ikke flere mål. Portugal var dermed ute.

Scolari hadde allerede sagt at han skulle ta over som hovedtrener for Chelsea FC. Hans ettermæle er delt. På den ene siden fikk han Portugal opp mot toppen, fikk spillerne til å spille sammen som et lag og fikk landet til å støtte landslaget, på den andre var han vanskelig å ha med å gjøre for pressen, han virket ikke å ha gode taktiske løsninger i avgjørende kamper (Hellas i 2004, Frankrike i 2006 og Tyskland i 2008), og det virket som om han bestemte seg for spillere på personlig preferanse i stedet for form.^[20]

Det var imidlertid vanskelig å følge opp innsatsen til Scolari. Ny trener ble Carlos Queiroz, som også hadde vært trener i 1991–1993 og ikke lyktes å kvalifisere Portugal. Han startet kvalifiseringen til VM i 2010 bra med 4-0 borte mot Malta. Hjemme mot Danmark ble det en spennende kamp der Portugal ledet 1-0 til de siste 6 minuttene av normal tid. Danmark utliknet etter 84 minutter, Portugal tok ledelsen på straffe to minutter senere og Danmark scoret to mål, ett godt på overtid, og vant 3-2. Portugal fulgte opp med tre 0-0-kamper: Borte mot Sverige, hjemme mot Albania og hjemme mot Sverige. Allerede etter 0-0 mot Albania var folk skeptiske til Queiroz og landslaget.^[21]

Portugal slo Albania borte 2-1, men fortsatte med 1-1 borte mot Danmark, der det var Portugals tur til å utlikne mot slutten av kampen. Hjemmeseier mot Ungarn 1-0 var tre poeng, men fortsatt var ikke Portugal et særlig målscorende lag. Det gikk bedre mot slutten med 3-0 hjemme mot Ungarn og 4-0 hjemme mot Malta, og det holdt til en andreplass bak Danmark. Sverige var ett poeng bak dem, og Portugal hadde ikke imponert. Andreplassen ga kvalifiseringsspill, og Portugal ble trukket mot Bosnia-Hercegovina. Portugal vant begge kampene 1-0.

Under VM i Sør-Afrika endte Portugal i gruppe med Elfenbenskysten, Brasil og Nord-Korea. Mot de afrikanske motstanderne endte det 0-0, med Ronaldos skudd i stolpen som det nærmeste mål. Portugal møtte deretter Nord-Korea, og vant overlegent 7-0. I siste kamp, gruppefinalen mot Brasil, var utgangspunktet slik at Brasil allerede var videre, og at Portugal selv med et beskjedent tap sannsynligvis var det, ettersom de hadde så god målforskjell på Elfenbenskysten. Kampen endte 0-0, og begge lagene gikk videre. Selve kampen var ikke voldsomt spennende, og det var få angrep fra begge lag.^[22]

I sekstendelsfinalen møtte Portugal Spania, og tapte 0-1 etter at David Villa scoret kampens eneste mål. Portugal ble anklaget for ikke å ha levert en særlig god offensiv innsats, selv etter at de lå under 0-1, og Cristiano Ronaldo svarte «Spør Queiroz» da han ble spurt om hvorfor Portugal var så lite angrepsvillige.^[23]

Der flere i Portugal var skuffet over innsatsen utover 7-0, var Portugals Fotballføderasjon (PFP) fornøyd, og de ga en bonus til Queiroz for innsatsen.<ref="que">Carlos Queiroz's Portuguese language problems - When Saturday Comes, september 2010, hentet 29. mai 2016</ref> Det kom imidlertid fram at Queiroz hadde motarbeidet anti-dopingarbeid. Etter en høring, kom fotballforbundet til at Queiroz ble utestengt i de to første kampene i EM-kvalifiseringen. Det ble senere flere kamper.^[24]

Portugal begynte disse kampene med 4-4 hjemme mot Kypros, før de tapte borte mot Norge etter at Erik Huseklepp scoret kampens eneste mål. Enda Queiroz var utestengt, ble han holdt ansvarlig.^[25] To dager etter tapet, 9. september, bekreftet PFP at kontrakten med Queiroz var hevet, og da ble det nevnt at bare minimumskravet var nådd i VM.^[26]

PFP prøvde å få José Mourinho til å bli midlertidig trener, men han takket nei med bakgrunn i at han ikke kunne løses fra kontrakten, engang midlertidig, med Real Madrid.^[27] I stedet ble Paulo Bento ny landslagssjef.^[28]

Hans ilddåp var hjemme mot Danmark. Portugal vant 3-1 mot på forhånd den største utfordreren i gruppen. De fortsatte med å slå Island 3-1 borte og så Norge 1-0 hjemme. Deretter vant de 4-0 borte mot Kypros og så 5-3 hjemme mot Island. Der kritikken tidligere hadde gått på at Portugal scoret for lite, var situasjonen markant annerledes nå. Foran siste kamp, i København mot Danmark, var Portugal nesten sikret andreplassen. Norge måtte ta igjen ni måls målforskjell selv om Portugal tapte. Om Portugal vant, ble de gruppevinnere. Andreplass betydde kvalifisering. Portugal tapte 1-2, med redusreringsmålet til Portugal på overtid. Portugal måtte derfor ut i kvalifisering, igjen mot Bosnia-Hercegovina. Etter 0-0 borte, vant Portugal 6-2 hjemme og gikk til EM.

Under EM i 2012 i Polen og Ukraina ble Portugal plassert i en tøff gruppe med Danmark, Tyskland og Nederland - kalt «dødens gruppe» av flere.^[29][30] Portugal begynte mot Tyskland, og tapte 0-1. Deretter møtte de Danmark i en tett kamp der Silvestre Varela scoret vinnermålet til Portugal i det 87. spilleminutt, slik at kampen endte 3-2 til Portugal. Mot Nederland snudde Portugal 0-1 til 2-1 etter to mål av Cristiano Ronaldo.

I kvartfinalen møtte Portugal Den tsjekkiske republikk og vant 1-0 etter at Ronaldo igjen ble matchvinner. I semifinalen møtte de et Spania som ikke hadde imponert i sin kvartfinale mot Frankrike. Kampen dem imellom endte 0-0, og gikk til straffesparkkonkurranse. Portugal hadde tidligere vært gode på dette, men her bommet både João Moutinho og Bruno Alves, og dermed ble Portugal igjen slått ut av Spania.

Portugal var favoritt i gruppe med Russland, Israel, Aserbajdsjan, Nord-Irland og Luxembourg. Det begynte imidlertid bare helt greit med 2-1 borte mot Luxembourg, før de vant 3-0 hjemme mot Aserbajdsjan. Så kom en svak periode der Portugal først tapte borte mot Russland, og så spilte uavgjort hjemme mot Nord-Irland (1-1) og borte mot Israel (3-3). Portugal hentet seg inn noe med borteseier 2-0 mot Aserbajdsjan, hjemmeseier 1-0 mot Russland og borteseier 4-2 mot Nord-Irland, med ektre hat-trick av Ronaldo som snudde fra 1-2 til 4-2.

Det ble en nedtur da de også hjemme spilte uavgjort mot Israel. Til tross for 3-0 hjemme mot Luxembourg, ble det andreplass, og igjen måtte Portugal ut i kvalifisering. De møtte Sverige i en kamp som ble fremstilt som kampen mellom Cristiano Ronaldo og Zlatan Ibrahimović.^[31] Det ble det også. Ronaldo scoret det eneste målet i Portugal. I Sverige tok Portugal ledelsen fem minutter etter sidebytte ved Ronaldo, før Ibrahimovíc scoret to mål. Sverige trengte ett mål til på grunn av innbyrdesregelen, men i stedet scoret Ronaldo to mål og vant både kvalifiseringen og duellen.

I VM i Brasil kom Portugal i gruppe med Tyskland, USA og Ghana. Portugal begynte stygt med hele 0-4 mot Tyskland, før de møtte USA. Portugal tok en tidlig ledelse, men USA snudde, og ledet 2-1 helt til femte overtidsminutt, da Varela utliknet til 2-2. Mot Ghana var situasjonen den at Portugal måtte vinne, og helst med flere mål for å veie opp for åpningstapet for Tyskland, mens Tyskland måtte slå USA i kampen som gikk samtidig. Tyskland slo USA, men med 1-0, og Portugal vant 2-1 mot Ghana med selvmål og vinnermål av Ronaldo i det 80. minutt.

Bentos innsats var ikke voldsomt god i VM, og da de fortsatte i kvalifsieringsgruppen til EM med hjemmetap for Albania, valgte Bento selv å gå, noe FPF støttet.^[32] Ny trener ble Fernando Santos.

Santos' neste kamp var en bortekamp mot Danmark, der Portugal vant 1-0 etter scoring av Ronaldo i femte overtidsminutt. Ronaldo ble også matchvinner i 1-0-seieren mot Armenia. Hjemme mot Serbia vant de 2-1 etter at Fábio Coentrão scoret vinnermålet to minutter etter at Serbia hadde utliknet. Portugal hadde også en jevn bortekamp mot Armenia, men vant 2-3 etter nok et hat trick av Ronaldo - denne gangen var målene skilt av sidebytte. Portugal fortsatte på vinnersporet og slo Albania borte på overtid, nå av Miguel Veloso, før de vant 1-0 hjemme mot Danmark og 2-1 borte mot Serbia. Portugal vant gruppen sin overlegent, og gikk til EM med sju seire på rad.

Santos har hatt flere treningskamper innimellom og etter kvalifiseringene, inkludert tap for Frankrike, Bulgaria, Russland og Kapp Verde. Portugal hadde en treg start på EM, med tre uavgjorte kamper i gruppespillet og to seire på straffesparkkonkurranse i åttendedels- og kvartfinale, men slo deretter Wales og Frankrike for sin første internasjonale tittel.

Portugal spiller ikke noe fast sted, deres drakt er grønn og rød, og de har flere kallenavn, der «Selecção das Quinas» eller bare «Selecção» er gjennomgående.

Portugals hjemmebane er Estadio Nacional, som åpnet 10. juni 1944.^[33] Stadionet, som også er en friidrettsstadion og ikke har vært pusset opp grundig siden innvielsen, brukes stort sett ikke. Portugals landskamper spilles i hele landet. I kvalifiseringen til EM i 2016 spilte Portugal i Aveiro, Faro, Braga og Lisboa. Kvalifiseringskampene til VM i 2014 ble i tillegg spilt i Porto og Coimbra. I kvalifiseringen til EM i 2012 spilte de også i Guimarães.

Portugals drakt har for det meste vært en variant av rød og grønn hjemmedrakt, der skjorten har vært rød siden begynnelsen. I begynnelsen var buksene hvite, så ble de grønne frem til 2006, da draktene ble helt røde med gul og grønn kant. Rødfargen har variert fra klar rød i 1996^[34] til mørkerød i 2002.^[35] Bortedraktene har vært hvite med vekselsvis blå, sort, hvit og grønn bukse. I 2006, 2013 og 2015 hadde de sorte bortedrakter, og i 2016 har de turkise bortedrakter.

1966 Hjemme

1966 borte

1984 hjemme

1986 hjemme

1986 borte

1996 hjemme

1996 borte

1998 hjemme

1998 borte

2000 hjemme

2000 borte

2002 hjemme

2002 borte

2004 hjemme

2004 borte

2006 hjemme

2006 borte

2008 hjemme

2008 borte

2010 hjemme

2010 borte

2012 hjemme

2012 borte

2013 borte

2014 hjemme

2014 borte

2015 borte

2016 hjemme

Fil:Kit shortsnavysides.png 2016 borte

Portugal har brukt Nike, Inc. som leverandør siden 1997. Før det hadde de belgiske Olympic (1994–1997), og før det igjen Adidas.

Portugal har simpelthen hatt kallenavnet «A Selecção» - som betyr «(lands)laget».^[36] De har også hatt kallenavnet «A Selecção das Quinas», det vil si landslaget til de fem. De fem spiller på våpenskjoldet til Portugal, som har fem skjold, hver med fem prikker i seg. Dette symboliserer de fem fortene som spilte en rolle i gjenerobringen av Portugal fra maurerne i 1143.^[37]

I motsetning til Spania, har ikke Portugal en like etablert spillestil som definerer dem. De deler spanjolenes begeistring for å dominere kamper og ha ballen, men mangler en klart definert spillestil. I stedet er det opptatt av å vektlegge enkeltspilleres kvaliteter, og slik minner de mer om Brasil.^[38] Nettopp avhengigheten av enkeltspillere er også deres akilleshæl. I de siste turneringene var svakheten at de var avhengige av enkeltspillere som Ronaldo, Pepe og João Moutinho.^[39]

Vanligvis kjører Portugal en 4-3-3 med en dyp midtbanespiller som også går ned i forsvaret når det er påkrevet, og med en midtspiss med to aktive kantspillere. Midstopperne satser gjerne på styrke fremfor fart, mens sidebackene ofte er mer offensivt orienterte og satser på raske overganger med dobbeltløp med kantspillerne. Den defensive midtbanespilleren dekker derfor ofte opp for sidebackene når laget går i angrep. Angrepene er som oftest svært langt ut på sidene før de går inn, særlig signert Ronaldo eller Nani.^[40]

Portugals tre siste landslagstrenere, som alle møttes i VM i 2014, er alle på sett og vis del av den portugisiske skolen innenfor trenerverdenen, der fysisk, taktisk, teknisk og mental trening passer sammen, og der det ikke finnes noen del av treningen som ikke er direkte overførbar på banen.^[41] Portugals (per mai 2016) trener Fernando Santos er også opptatt av å forholde seg til det han har: Da han ble spurt hvorfor laget hans ikke spilte mer offensivt og kreativt, svarte han om laget at «Skal vi lure oss selv til å tro at sardiner er hummere?».^[41]

Portugals største rival er Spania, men det er også noe rivalisering mellom Portugal og Brasil gitt historien de to landene imellom. Enda Portugal tre ganger (EM i 1984, EM i 2000 og VM i 2006) ble slått ut av Frankrike, er det liten rivalisering de to landene imellom.

Tiår	Seier	Uavgjort	Tap
2010–2014	1	1	1
2000–2009	1	1	1
1990–1999	0	3	0
1980–1989	1	1	0
1970–1979	0	1	0
1960–1969	1	0	0
1950–1959	1	1	2
1940–1949	1	3	3
1930–1939	0	1	4
1920–1929	0	1	5
Totalt	6	13	16

Spania og Portugal er naboer, og Spania er større både i landområde, befolkning og triumfer på fotballbanen.^[42] De to landene var lenge underpresterende, der Portugal var bedre i 1966, 2004 og 2006, og Spania var bedre imellom og før disse årene. Spania har siden blitt et av verdens beste land med to EM-seire og en VM-seier, og i to av disse slo de ut Portugal på veien. Portugal på sin side slo ut Spania i 2004. Rivaliseringen dem imellom ser ut til å handle om kvaliteten på enkeltspillere, som Fernando Torres eller Andres Iniesta mot Pepe og Ronaldo.^[43]

Problemet er imidlertid det at enda Portugal startet med mange kamper mot Spania, har de to møttes sjelden de siste årene. Det er også verd å ta med seg at de to lagene bare har møttes 35 ganger fra 1920 til EM i 2012. I samme periode møttes Norge og Sverige 81 ganger, Norge og Finland 65 ganger og Norge og Danmark 78 ganger. Av oppgjørene mellom Spania og Portugal er åtte mesterskapskamper eller kvalifiseringskamper til mesterskap. Med sine 35 oppgjør er likevel Spania det landet Portugal har møtt flest ganger.

Portugal tapte riktignok ikke mellom 13. april 1958 og 6. september 2003, men dette var åtte kamper til sammen, og ingen av dem mesterskapskamper. Det er først i EM i 2004 at man finner det første møtet av betydning. Det endte med seier til Portugal. I 2010 møttes de igjen i VM, der Spania vant 1–0. I ettertid så det ut som om målet, scoret av David Villa, var offside.^[44] De tette og vanskelige oppgjørene landene imellom i viktige mesterskap fortsatte to år senere. Det ble uavgjort i EM i Polen og Ukraina i 2012, men Spania vant på straffesparkkonkurranse.^[45] Innimellom, den 17. november 2010, vant Portugal overbevisende 4–0 hjemme. Problemet er at Spania ikke alltid tar treningskamper alvorlig, og de ferske verdensmestrene hadde allerede tapt 1-4 mot Argentina før Portugal slo dem.

Et annet problem er at begge land har lengre tradisjon for klubbfotball enn for landslagsfotball. Spania har beveget seg ut av dette med seire i det siste, mens Portugal fortsatt ikke har prestert i mesterskap.

Brasil er tidligere koloni av Portugal, og de to snakker det samme språket om enn med vesentlige forskjeller på enkelte ord.^[46] Likevel vil det være en overdrivelse å omtale rivaliseringen som særlig stor. De har begge en forkjærlighet for enkeltspilleres ferdigheter fremfor taktikk og fotballfilosofi, og Brasil har alltid vært bedre enn Portugal, 1966 unntatt. I det siste har imidlertid rivaliseringen fått et nytt aspekt: Flere portugisiske landslagsspillere var tidligere brasilianere.^[47]

Portugals tilhengere har vært knyttet til resultatene. Da Portugal gjorde det svakt på 1970- og 1980-tallet, var også oppslutningen dårlig og pessimismen stor.^[48] Det hjalp ikke stort med Saltillo-affæren heller. Etter at U20-landslaget to ganger ble verdensmestre, ble det derimot større oppslutning, og under Scolari begynte Portugal virkelig å støtte landslaget. Siden forholdet til landslaget varierer med resultatet, er tilhengerne omtalt som «overfladiske» og klubbtilhørigheten, som domineres av de «tre store» (Benfica, Sporting og FC Porto) har ofte større tilhørighet.^[49]

Samtidig er dette ikke hele historien. I VM-kvalifiseringen til VM i 2014 var samtlige kamper nær utsolgt, med unntak av kampen mot Russland (også den mest besøkte, med 54 679 tilskuere på Estadio da Luz med plass til 65,647) og den betydningsløse kampen mot Luxembourg, som ble sett av 18 955 på Estádio Cidade de Coimbra, med plass til 30 210. Det at landslaget drar rundt om i Portugal og spiller for store folkemengder markerer i det minste at det finnes en lojalitet mot landslaget. Det gikk noe ned i begynnelsen av kvalifiseringen til EM i 2016, men tok seg opp igjen da Portugal begynte å vinne.

• Beste resultat fra VM: Nr. 3 i 1966.
• Tapende finalist i EM i 2004
• Vinner av EM i fotball 2016

VM	Resultat
1930	Takket nei til VM-invitasjon
1934	Utslått i kvalifisering til VM
1938	Utslått i kvalifisering til VM
1950	Utslått i kvalifisering til VM
1954	Utslått i kvalifisering til VM
1958	Utslått i kvalifisering til VM
1962	Utslått i kvalifisering til VM
1966	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 3)
1970	Utslått i kvalifisering til VM
1974	Utslått i kvalifisering til VM
1978	Utslått i kvalifisering til VM
1982	Utslått i kvalifisering til VM
1986	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
1990	Utslått i kvalifisering til VM
1994	Utslått i kvalifisering til VM
1998	Utslått i kvalifisering til VM
2002	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2006	Kvalifisert til VM, utslått i semifinale (Nr. 4)
2010	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale
2014	Kvalifisert til VM, utslått i gruppespillet
2018	Kvalifisert til VM, utslått i åttendedelsfinale

EM	Resultat
1960	Utslått i kvalifisering til EM
1964	Utslått i kvalifisering til EM
1968	Utslått i kvalifisering til EM
1972	Utslått i kvalifisering til EM
1976	Utslått i kvalifisering til EM
1980	Utslått i kvalifisering til EM
1984	Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
1988	Utslått i kvalifisering til EM
1992	Utslått i kvalifisering til EM
1996	Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale
2000	Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
2004	Direkte kvalifisert til EM, tapende finalist
2008	Kvalifisert til EM, utslått i kvartfinale
2012	Kvalifisert til EM, utslått i semifinale
2016	VANT EM

#	Kamper	Navn	Tidsrom	Mål
1	149	Cristiano Ronaldo	20/08·2003 -	81
2	127	Luís Figo	12/10·1991 - 08/07·2006	32
3	112	Nani	01/09·2006 -	24
4	110	Fernando Couto	19/12·1990 - 30/06·2004	8
5	108	João Moutinho	07/08·2005 -	7
6	95	Bruno Alves	05/06·2007 -	11
7	94	Rui Costa	31/03·1993 - 04/07·2004	26
8	93	Pepe	21/11·2007 -	5
9	89	Ricardo Carvalho	11/10·2003 - 22/06·2016	5
10	88	Pauleta	20/08·1997 - 08/07·2006	47

#	Mål	Navn	Tidsrom	Kamper
1	81	Cristiano Ronaldo	20/08·2003 -	149
2	47	Pauleta	20/08·1997 - 08/07·2006	88
3	41	Eusébio	08/10·1961 - 13/10·1973	64
4	32	Luís Figo	12/10·1991 - 08/07·2006	127
5	29	Nuno Gomes	24/01·1996 - 11/10·2011	79
6	27	Hélder Postiga	13/06·2003 - 14/11·2014	71
7	26	Rui Costa	31/03·1993 - 04/07·2004	94
8	24	Nani	01/09·2006 -	112
9	23	João Pinto	12/10·1991 - 14/06·2002	81
10	22	Nené	21/04·1971 - 23/06·1984	66
10	22	Simão	18/10·1998 - 29/06·2010	85

Kamp	Tidspunkt	Motstander	Resultat	Målscorere	Kampreferat
1	13/07-1966	Ungarn	3-1	Augusto 2', 65', Torres 89'
2	16/07-1966	Bulgaria	3-0	Vutsov 2' (selvmål), Eusébio 38', Torres 82'
3	19/07-1966	Brasil	1-2	Simöes 15', Eusébio 36', 85'
4	23/07-1966	Nord-Korea	5-3	Eusébio 27', 42', 57', 59', Augusto 79'
5	26/07-1966	England	1-2	Eusébio 82'
6	28/07-1966	Sovjetunionen	2-1	Eusébio 12', Torres 88'
7	03/06-1986	England	1-0	Manuel 75'
8	07/06-1986	Polen	0-1
9	11/06-1986	Marokko	1-3	Diamantino 90'
10	05/06-2002	USA	2-3	Beto 39', Agoos 71' (selvmål)
11	10/06-2002	Polen	4-0	Pauleta 14', 65', 77', Rui Costa 88'
12	14/06-2002	Sør-Korea	0-1
13	11/06-2006	Angola	1-0	Pauleta 4'	(en) FIFA Arkivert 18. juni 2006 hos Wayback Machine., BBC
14	17/06-2006	Iran	2-0	Deco 63', Ronaldo 80'	(en) FIFA Arkivert 6. september 2006 hos Wayback Machine., BBC
15	21/06-2006	Mexico	2-1	Maniche 6', Sabrosa 24'	(en) FIFA Arkivert 17. juli 2006 hos Wayback Machine., BBC
16	25/06-2006	Nederland	1-0	Maniche 23'	(en) FIFA Arkivert 21. juli 2006 hos Wayback Machine., BBC
17	01/07-2006	England	0-0 1 3-1 etter straffer2		(en) FIFA Arkivert 9. januar 2007 hos Wayback Machine., BBC
18	05/07-2006	Frankrike	0-1		(en) FIFA Arkivert 18. juli 2006 hos Wayback Machine., BBC
19	08/07-2006	Tyskland	1-3	Gomes 88'	(en) FIFA Arkivert 18. juli 2006 hos Wayback Machine., BBC

• ¹ Etter ekstraomganger.
• ² Simão Sabrosa, Hélder Postiga og Cristiano Ronaldo scoret på sine straffer, mens Hugo Viana og Armando Petit misset.

Oppdatert 16. juni 2024. Portugals tropp til EM i fotball 2024 fra 14. juni til 14. juli 2024.^[50]

Nr. Posisjon Spiller 1 K Rui Patrício (Atalanta) 2 F Nélson Semedo (Wolverhampton) 4 F Rúben Dias (Manchester City) 5 F Diogo Dalot (Manchester United) 6 MB João Palhinha (Bayern München) 7 A Cristiano Ronaldo (Al-Nassr) 8 MB Bruno Fernandes (Manchester United) 9 A Gonçalo Ramos (PSG) 10 MB Bernardo Silva (Manchester City) 11 A João Félix (Chelsea) 12 K José Sá (Wolverhampton) 13 MB Danilo Pereira (Ittihad) 14 F Gonçalo Inácio (Sporting CP)

Nr. Posisjon Spiller 15 MB João Neves (PSG) 16 MB Matheus Nunes (Manchester City) 17 A Rafael Leão (Milan) 18 MB Rúben Neves (Al-Hilal) 19 F Nuno Mendes (PSG) 20 F João Cancelo (Al-Hilal) 21 A Diogo Jota (Liverpool) 22 K Diogo Costa (Porto) 23 MB Vitinha (PSG) 24 F António Silva (Benfica) 25 A Pedro Neto (Chelsea) 26 A Francisco Conceição (Juventus) (lån Porto)

Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene.

Nr. Posisjon Spiller

• Olsen, Egil Roger (2002): Drillos verden.
• Kagge Forlag AS, Oslo. ISBN 82-489-0244-7

• (pt) Hjemmeside til det portugisiske fotballforbundet
• (en) FIFAs profil om Portugal Arkivert 24. september 2011 hos Wayback Machine.
• (en) FIFAs VM-2006 profil om Portugal Arkivert 16. juni 2006 hos Wayback Machine.
• (en) Oversikt over portugisiske spillere som har flest landskamper og landslagsmål (RSSSF)