Ponca

Ponca, egentlig ppánkka, er en nordamerikansk urbefolkning som talte omaha-ponca, en varietet av dhegiha, et siouxspråk, og tilhørte prærieindianernes kulturkrets. Ponca utgrente seg fra omahaindianerne i begynnelsen av 1700-tallet.

Poncas tradisjonelle bosettingsområde var i de nordre deler av nåværende Nebraska og sørlige deler av nåvæarende South Dakota. Poncas levde den større delen av året i bastante jordhus og kombinerte jordbruk med bisonjakt. På 1800-tallet ble poncaindianerne tvangsforflyttet til det daværende Indianerterritoriet. Idag bor de fleste på indianerreservat i Oklahoma og tilhører Ponca Tribe of Indians of Oklahoma. Noen flyttet tilbake til Nebraska. Derae ættlinger tilhører idag Ponca Tribe of Nebraska.

Kopperepidemier og stadige stridigheter med siouxindianere gjorde at poncaindianernes folkemengde sank. Den ble anslått av samtidige hvite observatører til omkring 250 mennesker i 1805. Femten år senere hadde den kommet seg og det var da 1 000 personer. Befolkningsstørrelsen svingte så markant på 1800-tallet, med zenit 1846 med cirka 2 000 poncaindianere og nadir 1892 med cirka 875 individer.^[1]

Ved den amerikanske folketellingen i 2000 rapporterte 4 858 mennesker at de regnet seg som helt eller delvis ponca.^[2]

• Raymond J. DeMallie (utg.): Handbook of North American Indians. Vol. 13 Plains, Smithsonian Institution Press, Washington D.C. 2001, ISBN 0-16-050400-7.