Hopp til innhold

Pierre François Joseph Durutte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pierre François Joseph Durutte
Født13. juli 1767[1][2]Rediger på Wikidata
Douai
Død18. apr. 1827[1]Rediger på Wikidata (59 år)
Ieper
BeskjeftigelseOffiser, militært personell Rediger på Wikidata
BarnCamille Durutte
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserStoroffiser av Æreslegionen
Ridder av Sankt Ludvigsordenen
Navn inngravert på Triumfbuen
Pierre François Joseph Durutte på Commons

Pierre François Joseph Durutte (født 13. juli 1767, død 18. april 1827) var fransk offiser, generalmajor (fransk: Général de Division). Han kjempet under revolusjonskrigene og Napoleonskrigene.

Durutte sluttet seg til den franske hæren ved begynnelsen av revolusjonskrigene. Han ble raskt forfremmet for modige handlinger under slaget ved Jemappes i (i dagens Belgia) i 1792, slaget ved Hondschoote i 1793 og ble utnevnt til stabsoffiser. Han utmerket seg igjen under den britisk-russiske invasjonen av Holland i 1799 og ble ytterligere forfremmet. Under felttoget i 1800 kjempet han under kommando av general Jean Victor Marie Moreau. Han ble igjen forfremmet i 1803, men deretter stoppet hans karrière opp da han ble assosiert med den landsforviste Moreau, hans motstand overfor kroningen av Napoléon Bonaparte til keiser av Frankrike var også en negativ faktor.

Etter årevis med garnisonstjeneste ble Durutte sendt til fronten i Italia i 1809. Under den femte koalisjonskrigen ledet han sin divisjon i slaget ved Piave, slaget ved Tarvis (dagens Tarvisio), slaget ved Sankt Michael in Obersteiermark, slaget ved Raab (dagens Győr i Ungarn) og det avgjørende slaget om Wagram. Under Napoléons invasjon av Russland i 1812 ledet han en divisjon og klarte å bringe den intakt tilbake til Tyskland. Han deltok igjen i den sjette koalisjonskrigen i 1813, forsvarte Metz under koalisjonsstyrkenes beleiring av byen i 1814 og ledet en divisjon i slaget ved Waterloo i 1815. Durutte er blant de få som har navnet innskrevet på Triumfbuen i Paris.

Unge år og revolusjon

[rediger | rediger kilde]

Durutte tilhørte en velstående handelsfamilie og fikk en glimrende utdannelse. Etter utbruddet av den franske revolusjonen og den første koalisjonskrigen meldte han seg i 1792 for militærtjeneste og tjenestegjorde i 3. frivillige bataljon nord (fransk: 3e bataillon du Nord). Han deltok i slaget ved Jemappes den 6. november 1792 og ble utnevnt til løytnant. For mot ved storming av et nederlandsk fort ved Klundert[3] fra 1. til 4. mars 1793,[4] ble Durutte forfremmt til kaptein. Han ble tilbudt utnevnelse til adjutantgeneral (fransk: Adjudant-général), men nølte med å akseptere da han ikke så seg fortjent til forfremmelsen. Under slaget ved Hondschoote 6. til 8. september 1793 tjenestegjorde han som stabssjef for en av de franske divisjonene. Han ble senere utnevnt til stabssjef under general Jean Le Michaud d'Arçon.[3] I 1795 ble han stabssjef for general Jean Victor Marie Moreau[5] kommandant for nordarméen. Durutte tjenestegjorde senere under general Joseph Souham i Holland.

Under den andre koalisjonskrigen ledet han den 19. september 1799 fortroppen i Herman Willem Daendels' divisjon i slaget om Bergen i Noord-Holland. For sin innsats på slagmarken ble han den 26. september 1799 utnevnt til brigadegeneral.[3][6] Han kjempet også under general Guillaume Marie Anne Brune i slaget om Castricum den 6. oktober. På ny underlagt general Moreau deltok han i slaget ved Messkirch den 5. mai 1800 og i slaget om Biberach fire dager etter.[3] I det avgjørende slaget om Hohenlinden 3. desember 1800 ledet Durutte en brigade i general Charles Mathieu Isidore Decaens divisjon.[7] Ledet av Durutte ankom Decaens tropper slagfeltet sent om morgenen. De ble raskt kastet inn i kampen og presset tilbake østerrikske styrker tilhørende general Johann Sigismund Rieschs venstre kolonne.[8] Etter fredsslutningen ble han gitt kommando over departementet Lys (i dag i hovedsak provinsen Vest-Flandern i Belgia).[3]

Keiserriket

[rediger | rediger kilde]
Tropper i blå uniform angriper en befestet stilling mens et fjell kan skimtes i horisonten
Duruttes og Pacthods divisjoner stormer fortet Malborghetto
Malt av: Albrecht Adam (1786–1862)
Maleri av en mann i elegant antrekk, tidlig 1800-tallet
Eugène de Beauharnais
Malt av: Andrea Appiani (1754–1817)

Den 27. august 1803 ble Durutte forfremmet til generalmajor (fransk: Général de Division), til tross for Napoléon Bonapartes uvilje mot offiserer som hadde tjenestegjort under general Moreau. Durutte mottok Æreslegionen den 11. desember 1803 og ble forfremmet til kommandør av Æreslegionen den 9. juni 1804.[3] Hans tidligere tjeneste under den landsforviste general Moreau bidro så til å gi han problemer.[5] Da han ble bedt om å signere et dokument til støtte for Napoléons utnevnelse til keiser av Frankrike forble Durutte tro mot sin republikanske overbevisning og nektet å undertegne. Da hans offiserer tilbød seg å slutte seg til frarådet han de å gjøre det, så deres karrièrer ikke skulle bli ødelagt. Etter denne hendelsen synes det som ingen ville ha noe med han å gjøre, bortsett fra marskalk Louis Nicolas Davout, som ga han kommando over styrkene på Elba. Durutte var stasjonert på denne isolerte posten i tre år.[3]

Hans situasjon ble forbedret ved utbruddet av den femte koalisjonskrigen i 1809 da han fikk kommando over en divisjon i Italia under general Eugène de Beauharnais. Styrken underlagt general Durutte inkluderte 3. og 4. bataljon av 22. lette infanteriregiment, fire bataljoner fra hver av de 23. og 62. infanteriregimenter av linjen og et artillerikompani med fire 6-punds kanoner og to 6-punds haubitsere.[9] Etter slaget om Caldiero i slutten av april 1809 iverksatte general Eugène de Beauharnais en forfølgelse av styrkene til Erkehertug Johann av Østerrike. Mens resten av styrken fulgte etter de østerrikske styrkene ble Duruttes divisjon beordret å følge en sørligere rute for å først bryte beleiringen av Venezia og deretter slutte seg til hovedstyrken ved elven Piave.[10]

Den 8. mai 1809 var Duruttes divisjon med i slaget ved Piave som en del av general Paul Greniers korps. I stedet for de fire bataljonene fra 62. brigade besto Duruttes divisjon under slaget av to bataljoner hver fra 60. og 62 infanteriregiment av linjen.[11] Under slaget steg elven kraftig og bare halvparten av hans divisjon klarte å komme i kamp, hvor de deltok i senter under kommando av general Jacques MacDonald.[12] Den 17. mai ledet Durutte divisjonen i slaget om Tarvis. Hans styrker stormet fortet Malborghetto fra vest mens general Michel Marie Pacthods divisjon angrep fra øst, begge divisjoner var underlagt general Grenier. Etter en kort, men heroisk motstand ble fortets forsvarere overmannet. Senere samme dag forflyttet Duruttes soldater seg østover til Tarvisio for å angripe østerrikske tropper under general Albert Gyulay. Mens general Eugène de Beauharnais sendte general Achille Fontanellis italienske styrke for å angripe den østerrikske flanken iverksatte Greniers to divisjoner et frontalangrep. Gyulais menn flyktet etter å ha lidt store tap.[13]

Durutte deltok i slaget om Sankt Michael i Obersteiermark den 25. mai. Da franske rekognoseringsstyrker oppdaget general Franz Jelačić von Bužims østerrikske divisjon som forflyttet seg beordret general Eugène de Beauharnais et angrep fra general Greniers styrker og hans første divisjon under general Jean Mathieu Seras ankom rundt klokken 10. De angrep den østerrikske styrken og stoppet dens forflytting. Da Duruttes styrker ankom plasserte han François Valentins brigade i andre linje, Joseph Marie Dessaixs brigade i reserve og to bataljoner fra 62. regiment på den sørlige bredden av elven Mur for å omringe østerrikernes venstre flanke. Seras to brigader ble beordret til å angripe den østerrikske høyre flanken og styrkens senter. Overfor dette samordnede angrepet kollapset den østerrikske styrken med store tap.[14]

Den 14. juni 1809 ledet general Durutte sin divisjon i slaget om Raab (dagens Győr i Ungarn). Divisjonens 1. brigade besto av en bataljon fra 22. lette regiment, fire bataljoner fra 23. linjeregiment og tre bataljoner fra 60. linje infanteriregiment. Divisjonens 2. brigade hadde tre bataljoner hver fra 62. og 103. linje infanteriregiment. Fire skvadroner fra 6. Chasseurs à Cheval (beridne jegere) og seks 6-punds kanoner var også tilknyttet styrken.[15] Den østerrikske erkehertug Johan utplasserte sin armé bak en bekk, med et støttepunkt i senter ved gården Kis-Megyer. General Eugène de Beauharnais sendte frem to infanteridivisjoner, med Seras på høyre og Durutte på venstre flanke. Oppstilt på to linjer med bataljoner i kolonner rykket divisjonene fremover, med Seras i front. Han møtte ulendt terreng og Duruttes divisjon angrep den østerrikske linjen først. Seras kom etterhvert i kontakt med fienden, men klarte ikke å erobre gården Kis-Megyar. General Eugène de Beauharnais sendte frem Philippe Eustache Louis Severolis divisjon på Duruttes venstre side for å holde angrepet igang. På dette tidspunktet brøt et østerriksk motangrep gjennom Duruttes divisjon og den første linjen av Severolis. General Eugène de Beauharnais hjalp til med å samle Duruttes menn og sendte frem Pacthods divisjon som forsterkning. På dette tidspunktet hadde marskalk Emmanuel de Grouchys kavaleri overveldet østerrikernes venstre flanke og gården Kis-Megyar var erobret av franske styrker, noe som tvang østerrikerne til å trekke seg tilbake.[16]

Den første dagen i slaget om Wagram, 5. juli 1809, deltok Duruttes divisjon i det mislykkede kveldsangrepet mot forsvarslinjen ved Russbach og ble jaget på flukt sammen med resten av general Eugène de Beauharnais angrepsstyrke.[17] Dagen etter angrep general MacDonald senter av østerrikernes styrke med tre divisjoner.[18] Da dette angrepet stoppet opp beordret keiser Napoléon general Eugène de Beauharnais å sende inn sine to siste divisjoner. På general MacDonalds høyre side ble Pacthods divisjon satt inn mens Duruttes divisjon ble satt inn på venstre side, hvor hans menn kjempet mot Johann Kollowrats III. armékorps. Duruttes menn trengte gjennom og erobret landsbyen Breitenlee.[19] For sin innsats ved Wagram ble Durutte den 17. juli 1809 hedret med Jernkroneordenen.[3] Deretter ble han den 15. august 1809 utnevnt til baron av keiserdømmet.[6]

Ved Napoléons fall

[rediger | rediger kilde]
Trykk av en langhåret mann med en blå uniform
Jean Louis Reynier

Etter å ha tjenestegjort noen måneder som militærguvernør i Amsterdam ble Durutte utnevnt til kommandant for 31s divisjon og slo seg ned i Groningen.[20][21] I november 1812 fikk han kommando over 32. infanteridivisjon i marskalk Pierre Augereaus XI. korps,[22] og oppholdt seg i Berlin og Warszawa. Ved Napoléons invasjon av Russland ble Duruttes styrke overført til marskalk Jean Reyniers VII. korps og kjempet mot general Fabian Gottlieb von der Osten-Sackens russiske styrker i slaget om Wolkowysk (Vawkavysk i dagens Belarus) fra 14. til 16. november.[23] Under slag avviste hans divisjon gjentatte fiendtlige angrep mot broen ved Wolkowysk. Etter å ha fått melding om Napoléons Grande Armées nederlag trakk Durutte sine styrker tilbake til Kalisz i Hertugdømmet Warszawa, hvor han forsvarte seg mot en russisk styrke som forfulgte hans tropper. Etter det trakk han sine styrker tilbake til Glogau (Głogów i dagens Polen) i Kongeriket Preussen og derfra førte han sin divisjon til Jena hvor han den 1. april 1813 sluttet seg til general Eugène de Beauharnais 3 000 veteraner.[3]

Napoléon på en hvit hest mottar en ordonans
Slaget ved Bautzen, 20–21. mai 1813

Fremdeles underlagt general Jean Louis Reyniers VII. korps ledet Durutte 32. divisjon i slaget om Bautzen den 20. og 21. mai 1813.[24] Med sine styrker deltok han også den 23. august i slaget ved Großbeeren. I dette slaget besto hans divisjon av 3. og 4. bataljon fra 131., 132, og 133. linje infanteriregimenter, 1. bataljon fra 35. lette infanteriregiment, 4. bataljon fra 36. lette infanteriregiment og 2. og 3. bataljoner fra Würzburg infanteriregiment.[25] Han ledet også sine styrker den 6. september i slaget ved Dennewitz. Under slaget inkluderte general Marie Jean Baptiste Urbain Devauxs brigade 35. lette, 131. linje og 132. linje infanteriregimenter. General Antoine Anatole Gedeon Jarrys brigade besto av 36. lette, 133. linje og Wurzburg infanteriregiment.[26] Durutte var med i det avgjørende folkeslaget ved Leipzig som ble utkjempet fra 16. til 19. oktober 1813. Organiseringen av 32. var tilsvarende som under de foregående slagene, bortsett fra at hvert regiment kun hadde en bataljon.[27]

Under retretten tilbake til Frankrike etter nederlaget ved Leipzig var Duruttes styrker innblandet i en trefning ved Freyburg den 21. oktober.[28] Med sine styrker kjempet han i slaget om Hanau den 30. og 31. oktober under marskalk Auguste Marmonts kommando.[29] I 1814 fikk han kommando over festningen i Metz hvor han og hans styrker motstod en beleiring inntil krigen ble avsluttet ved keiser Napoléons abdikasjon i april. På et tidspunkt hørte Napoléon et rykte om at Metz hadde blitt inntatt. Han spurte en aide-de-camp hvem som hadde kommando over garnisonen. Da han vite at det var general Durutte svarte han: «Jeg har aldri gjort noe bra for den mannen. Metz tilhører fremdeles oss.».[3] (Napoléon ble overbevist om at generalene han hadde overøst med hedersbevisninger ikke gjorde noen god innsats, mens de som fremdeles trengte å vise at de dugde kunne regnes som pålitelige.)[30] Ved innsettelsen av kong Ludvig XVIII av Frankrike anerkjente Durutte den nye herskeren, han fikk kommando over 3. divisjon og ble utropt til ridder av den kongelige og militære Sankt Ludvigsorden den 27. juni. Den 23. august 1814 ble han også utnevnt til storoffiser (fransk: grand officier) av Æreslegionen og mottok et gullsverd fra borgermesteren i Metz.[3]

De hundre dagene og Waterloo

[rediger | rediger kilde]
Trykk av en skallet mann i en militær uniform fra tidlig på 1800-tallet
Marskalk Jean Baptiste Drouet d'Erlon

Ved Napoléons flukt fra Elba i mars 1815 sluttet Durutte seg igjen til Napoléon under de hundre dagene. Han ble beordret til å lede 4. divisjon i marskalk Jean-Baptiste Drouet, Comte d'Erlons I. korps. Under Duruttes kommando var åtte bataljoner fra 8., 29., 85., og 95. linje infanteriregimenter.[31] Regimentene 8. og 29. ble kommandert av brigadegeneral Jean-Gaudens-Claude Pégot, mens 85. og 95. ble ledet av brigadegeneral Jean-Louis Brue.[32] Den 16. juni 1815 mottok korpsets kommandant, marskalk d'Erlon, motstridende ordre fra marskalk Michel Ney og en av Napoléons rådgivere, brigadegeneral Charles de la Bédoyère. Etter å ha fulgt de la Bédoyères ordre om å marsjere mot Ligny, mottok han så Neys ordre om å vende tilbake. Etter å ha nærmet seg området hvor slaget ved Ligny utspilte seg bestemte marskalk d'Erlon at Duruttes divisjon og Charles Claude Jacquinots kavaleri skulle avgis.

Mens marskalk d'Erlon vendte tilbake til marskalk Neys flanke med sine tre andre divisjoner var hans eneste ordre til Durutte å «vær forsiktig». Jacquinots kavalerister fordrev det prøyssiske kavaleriet, men Durutte stoppet ved landsbyen Wagnelée, til tross for at det var klart at de prøyssiske styrkene trakk seg tilbake. Brigadegeneral Brue, frustrert over sin overordnedes inaktivitet, forlangte at divisjonen skulle rykke frem. Men Durutte, overveldet av sitt ansvar, nektet å følge forslaget og en stor mulighet forsvant, en av flere dårlige disposisjoner for de franske styrkene den dagen. Marskalk d'Erlon ankom også for sent for å kunne bistå marskalk Ney i slaget ved Quatre Bras.[33]

I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815 var Duruttes 4. divisjon utplassert helt på ytterste høyre flanke av den franske arméen. Mot Duruttes divisjon sto 3 400 infanterister fra Hertugdømmet Nassau under kommando av Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach. Disse troppene kontrollerte, fra Duruttes høyre til venstre flanke, gården Frischermont, husklyngen Smohain, gården La Haye og Papelotte. Durutte sendte 2. brigade for å angripe disse stillingene, støttet av tre batterier beredent artilleri, to fra Jean-Baptiste Milhauds IV. kavalerikorps og en fra Jacquinots divisjon.[34] Samtidig rykket hans 1. brigade med 2 100 mann frem i kolonner bataljonsvis. Dette betød at brigadens fire bataljoner hver ble utplassert 3 manns linje, en etter den andre i en masse 200 yards (183 m) bred og 12 rekker dyp.[35] Duruttes 1. brigade holdt kontakt med 3. divisjon under kommando av general Pierre-Louis Binet de Marcognet på Duruttes venstre flanke.[34]

Maleri av kavalerister i røde jakker som galopperer rett mot den som ser bildet
Scotland Forever av Lady Elizabeth Butler. Kavaleristene i The Scots Greys slo ut en fransk divisjon, men ble tvunget til retrett av Duruttes 1. brigade.

Da general Marcognets divisjon nådde åskammen, rykket kavaleristene i the 2nd Scots Greys Dragoons frem og jaget de på flukt. På siden av Marcognets flyktende divisjon, så the 2nd Scots Greys Dragoons general Duruttes 1. brigade og galopperte mot de. Den franske styrken trakk tett sammen for å motstå det britiske angrepet. De britiske kavaleristene rykket frem i spredt orden og angrepet ble slått tilbake av den franske styrken, med mange tomme sadler som resultat.[36] Kort etter angrep en skvadron kavalerister fra the 1st Royal Dragoons den franske brigaden i sluttet orden og trengte inn i den venstre flanken som bare var 12 rekker dyp. Denne gangen kollapset brigaden i panikk, soldatene flyktet i alle retninger og en del av de overga seg.[37]

I mellomtiden overså Durutte angrepet som hans 1 700 soldater i 2. brigade helt til høyre på den franske flanken skulle utføre. Rundt klokken 1330 sendte han sine tropper inn i den lille senkningen foran Papelotte og La Haye, dekket av 18 kanoner fra beredent artilleri og Jacquinots kavaleri. Linjen med franske tiraljører trakk seg tilbake under den britisk-allierte beskytningen og Durutte forsterket den raskt med bataljoner i åpen fremrykking. Han sendte også frem et batteri beredent artilleri for å angripe Smohain. To av de franske bataljonene inntok raskt Papelotte og seieren syntes å være nær. På dette tidspunktet red Durutte tilbake til bakkekammen og fant til sin misnøye ut at 1. brigade var slått ut og området på hans venstre flanke var fullt av britisk kavaleri. Med den nederlandsk-belgiske brigaden under kommando av Charles Étienne de Ghigny i fremrykking nedover mot de, beordret han soldatene i 2. brigade å gjøre en rask retrett dekket av en av Jacquinots regimenter.[38] Brigaden klarte å trekke seg tilbake i en bataljon karré (firkantet formasjon). Troppene jaget deretter de Ghignys lette kavalerister med et nærliggende fransk artilleribatteri.[39]

Etterhvert som det prøyssiske angrepet mot det franske VI. korps fikk tyngde beordret marskalk Georges Mouton Durutte til å erobre området ved Smohain.[40] I henhold til ordrene begynte Duruttes allerede utsatte 4. divisjon et angrep mot Smohain med 2. brigade støttet av artilleri, mens han sendte de to og en halv bataljonene som var igjen av 1. brigade mot Papelotte. Det franske infanteriet erobret Smohain og begynte straks å befeste det. Mot slutten av dagen ankom general Karl Friedrich Franziskus von Steinmetzs brigade tilhørende Hans Ernst Karl, Graf von Zietens I. prøyssiske korps med 2 500 soldater, fulgt av 3 300 kavalerister. De angrep, nedkjempet restene av Duruttes divisjon og trengte inn fra siden mot den franske slaglinjen.[41] I flukten som fulgte det franske nederlaget ble Durutte forfulgt av prøyssiske kavalerister og fikk et sabelkutt som nesten hugg av hans venstre hånd[42] og et annet hugg som ga han en alvorlig hodeskade.

Etter det franske nederlaget i slaget ved Waterloo trakk Durutte seg tilbake til en eiendom han hadde nær Ieper i hva som i dag er Belgia. Han døde der den 18. april 1827 etter en lengre sykdomsperiode.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, oppført som Joseph François Durutte, BNF-ID 10640362d[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Léonore database, Léonore LH//876/40, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i j k l Mullié, Durutte
  4. ^ Smith, s. 43
  5. ^ a b Chandler Dictionary, s. 134
  6. ^ a b Broughton, Durutte
  7. ^ Arnold Marengo, s. 275
  8. ^ Arnold Marengo, s. 245-256
  9. ^ Bowden & Tarbox, s. 103
  10. ^ Schneid, s. 79
  11. ^ Bowden & Tarbox, s. 111
  12. ^ Schneid, s. 81
  13. ^ Epstein, s. 123
  14. ^ Schneid, s. 86-87
  15. ^ Bowden & Tarbox, s. 118
  16. ^ Arnold Napoleon, s. 110-111
  17. ^ Bowden & Tarbox, s. 128
  18. ^ Arnold Napoleon, s. 155-156
  19. ^ Arnold Napoleon, s. 163
  20. ^ Om Durutte, fra Nieuw Nederlandsch biografisch woordenboek
  21. ^ Het Franse Nederland: de inlijving 1810-1813: De juridische en bestuurlijke ... geredigeerd door A.M.J.A. Berkvens, J. Hallebeek, A.J.B. Sirks, p. 99 [1]
  22. ^ Chandler Campaigns, s. 1113
  23. ^ Smith, s. 402-403
  24. ^ Smith, s. 420
  25. ^ Smith, s. 440
  26. ^ Smith, s. 450
  27. ^ Smith, s. 462
  28. ^ Smith, s. 471
  29. ^ Smith, s. 474
  30. ^ Chandler Campaigns, s. 1004
  31. ^ Smith, s. 539
  32. ^ Haythornthwaite, s. 179
  33. ^ Hamilton-Williams, s. 228-229
  34. ^ a b Hamilton-Williams, s. 306-307
  35. ^ Hamilton-Williams, s. 288
  36. ^ Hamilton-Williams, s. 301
  37. ^ Hamilton-Williams, s. 302
  38. ^ «Netherland Cavalry at Waterloo.» Arkivert 23. desember 2015 hos Wayback Machine., fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com
  39. ^ Hamilton-Williams, s. 308
  40. ^ Hamilton-Williams, s. 328
  41. ^ Hamilton-Williams, s. 344
  42. ^ Hamilton-Williams, 346

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Arnold, James R. Marengo & Hohenlinden. Barnsley, South Yorkshire, UK: Pen & Sword, 2005. ISBN 1-84415-279-0
  • Arnold, James R. Napoleon Conquers Austria. Westport, Conn.: Praeger Publishers, 1995. ISBN 0-275-94694-0
  • Chandler, David. Dictionary of the Napoleonic Wars. New York: Macmillan, 1979. ISBN 0-02-523670-9
  • Chandler, David G. The Campaigns of Napoleon. New York: Macmillan, 1966
  • Epstein, Robert M. Napoleon's Last Victory and the Emergence of Modern War. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas, 1994.
  • Hamilton-Williams, David. Waterloo - New Perspectives: The Great Battle Reappraised. NY: John Wiley & Sons, 1994. ISBN 0-471-05225-6
  • Haythornthwaite, Philip J. Uniforms of Waterloo. NY: Hippocrene Books, 1974. ISBN 0-88254-283-4
  • Mullié, Charles. Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 a 1850. 1852.
  • Schneid, Frederick C. Napoleon's Italian Campaigns: 1805-1815. Westport, Conn.: Praeger Publishers, 2002. ISBN 0-275-96875-8
  • Smith, Digby. The Napoleonic Wars Data Book. London: Greenhill, 1998. ISBN 1-85367-276-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pierre_François_Joseph_Durutte&oldid=23896792»