Paulus Rusch

Paulus Rusch
Født		4. okt. 1903[1] München[2]
Død		31. mars 1986[1] (82 år) Zams[3]
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1933–), katolsk biskop (1938–)
Embete		Titulærbiskop (1947–) titulærbiskop (1938–) biskop (1964–1980) apostolisk administrator (1938–)
Nasjonalitet		Østerrike

Paulus Rusch (født 4. oktober 1903 i München i kongedømmet Bayern i keiserdømmet Tyskland; død 31. mars 1986 i Zams/Tirol i Østerrike) var biskop av bispedømmet Innsbruck.

Etter å ha arbeidet en tid som bankmann inntrådte han i 1927 på presteseminaret Canisianum i Innsbruck og begynte der på studier i filosofi og katolsk teologi.

Han ble presteviet 26. juli 1933 i Innsbruck. Deretter virket han som sjelesørger, til han ble rektor for prestseminaret i Innsbruck.

Den 15. oktober 1938 ble Rusch utnevnt til apostolisk administrator av Innsbruck-Feldkirch (som den gang var del av bispedømmet Brixen), og han ble den 30. november 1938 bispeviet i Innsbruck til titulærbiskop av Lycopolis. Ordinerende var erkebiskop Sigismund Waitz av Salzburg, assistert av hjelpebiskopene Andreas Rohracher og Franz Tschann.

Han ble ikke anerkjent av nasjonalsosialistene. Frm pavelige nuntius i Berlin, erkebiskop Cesare Orsenigo, engasjerte seg med hell got biskop Rusch da nazistene presset på for å få ham avsatt.

Biskop Rusch viste åpent sympati for den innsbruckske moralteolog Johannes Kleinhappl, og trakk ikke tilbake hans Missio canonica, selv om Kleinhappl var blitt ilagt kirkelige sensurer og publikasjonsforbud.^[4]

Den 26. september 1964 ble Rusch utnevnt til den første ordinarie biskop av det samtidig grunnlagte bispedømme Innsbruck. Han trakk seg tilbake fra dette embede den 13. august 1980, og ble da etterfulgt av biskop Reinhold Stecher.

Hans virke var preget av kirkelig gjenoppbygging etter andre verdenskrig. Han fremmet katolske lekfolksorganisasjoner (Katholische Aktion), opprettelse av skoleringsinstitusjoner (som for eksempel Haus der Begegnung i Innsbruck) og nye kirker. På grunn av hans innsats for sosiale boligbyggeprosjekter fikk han tilnavnet «den røde biskop» (Roter Bischof).

Hans autoritære ledelsesstil og avsettelsen av lederen av et ungdomssentrum i Innsbruck utløste kritikk av hans embedsførsel hos deler av den tirolske katolske befolkning. Man kritiserte også at han ikke ville åpne de kirkelige arkiver for forskning om perioden 1938 og 1945, og hans manglende støtte til de innledende skritt for en eventuell saligkåring av prester og ordensfolk i hans bispedømme som ble henrettet av nasjonalsosialistene.^[5] Hva gjaldt den antisemittiske Anderl-von-Rinn-kulten strøk biskop Rusch i 1954 Anderl-liturgien fra bispedømmekalenderen, men bestred i 1971 at den grunnleggende legenden dermed var å betrakte som motbevist.^[6] Etter hans død ble en slik historisk undersøkelse gjennomført, og legenden (jødisk ritualmord) ble funnet å være helt uten hold.

Ellers gikk han inn for en mariansk folkefromhet.

• Versuch einer Theorie der synthetisch-notwendigen Urteile (Manuskript), Innsbruck 1930.
• Wurzeln und Anfänge der allegorischen Liturgieerklärung in Morgen- und Abendland (Manuskript), Innsbruck 1935.
• Gott will es. Zur sozialen Gerechtigkeit, Innsbruck/Wien/München 1935, Tyrolia-Verlag.
• An junge Christen, 1946.
• Wachstum im Geiste. Ein Buch priesterlicher Betrachtung, 1949, 2. Auflage 1962.
• Junger Arbeiter wohin?, 1953.
• Der Sozialhirtenbrief der österreichischen Bischöfe, hrsg. im Auftrag der Bischofskonferenz und mit Kommentar versehen, 1957.
• Kirche im Gebirge und anderswo, 1959.
• Wachstum im Geiste. Ein Buch priesterlicher Betrachtung, 2. Auflage, Innsbruck/Wien/München 1962, Tyrolia-Verlag.
• Aktuelle Bibelfragen, 1969.
• Christliches Gesellschaftsmodell für die Zukunft, 1976.
• Waage der Zeit – Wege der Zeit. Erfahrungen, Erkenntnisse, Wege, Innsbruck/Wien 1983, Tyrolia-Verlag, ISBN 3-7022-1473-9.
• Jesus, unser Bruder. Thematische Leben-Jesu-Meditationen, 1986.
• Mariologische Wertungen, i: Zeitschrift für katholische Theologie, Jahrgang 85, Heft 2/1963, s. 129–161.

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743
• Kardinal Alessandro Mattei (1744–1820) *1767
• Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770–1837) *1819
• Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775–1856) *1822
• Kardinal Carlo Sacconi (1808–1889) *1851
• Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829–1892) *1872
• Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843–1913) *1882
• Kardinal Rafael Merry del Val y Zulueta (1865–1930) *1900
• Biskop Josef Altenweisel (1851–1912) *1904
• Biskop Franz Egger (1836–1918) *1908
• Erkebiskop Sigismund Waitz (1864–1941) *1913
• Biskop Paulus Rusch (1903–1986) *1938^[7]

• Martin Kolozs: Die Bischöfe von Innsbruck – Paulus Rusch, Reinhold Stecher, Alois Kothgasser, Manfred Scheuer, Hermann Glettler. Verlag der Wagnerschen Universitätsbuchhandlung, Innsbruck 2018.