Paulo Freire

Paulo Freire
Født		19. sep. 1921[1][2][3][4] Recife
Død		2. mai 1997[1][2][5][3] (75 år) São Paulo
Beskjeftigelse		Lærer, skribent, advokat, filosof, pedagog, lyriker
Utdannet ved		Faculdade de Direito do Recife
Parti		Partido dos Trabalhadores
Nasjonalitet		Brasil[6]
Utmerkelser		Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1991) Den kulturelle fortjenstorden (2011) Æresdoktorat ved Brasilias universitet UNESCO Prize for Peace Education (1986)[7]
Paulo Freire på Commons

Paulo Freire (født 19. september 1921 i Recife i Brasil, død 2. mai 1997 i São Paulo i Brasil) var en pedagog, teoretiker og kristen sosialist.

Foreldrene til Paulo Freire innpodet ham fra veldig tidlig i livet viktigheten av dialog og respekt for andres valg, noe han skulle ta med seg i sin pedagogiske tilnærming. Til tross for deres første økonomiske velvære, led hans borgerlige foreldre konsekvensene av den store depresjonen isom skulle hjemsøke Brasil, og den unge Freire skulle oppleve å lidw av sult. Det var da han bestemte seg for å vie sitt livet til kampen mot hungersnød.

Da familiesituasjonen kom seg, meldte han seg på universitetet i Recife for å studere jus, filosofi og språkpsykologi. Mens han studerte, arbeidet han deltid som portugisisklærer. Han leste Karl Marx og verkene til katolske intellektuelle, som Jacques Maritain og Georges Bernanos, noe som påvirket hans pedagogiske filosofi.

Han var aktiv på 1960-tallet i Brasil og deltok i en stor pedagogisk kampanje mot analfabetismen. Freires hadde et kristen-humanistisk menneskesyn til grunn for sitt arbeide og grunntesen var at de fattige ikke skulle fore de fattige med den rike verdens kunnskaper, men gi dem mulighet til å selv komme til bevissthet og erobre sin verden.^[8]

Freires arbeide mot fattigdom, sult og analfabetisme opplevdes som en trussel for det totalitære samfunn Brasil ble etter militærkuppet, og innebar for Freires del fengsel og senere utvisning til det mer frie Chile, der arbeidet og kampen mot analfabetismen fortsatte.^[8]

Freire analyserte kritisk det som han ment var tradisjonell undervisning og mente at undervisning er ikke å programmere, men å problematisere; ikke å gi svar på spørsmål men å hive ut spørsmål; ikke å overføre oppfostrereren til eleven, men å provosere til selvbestemmelse.^[9]

Paulo Freire har skrevet De undertryktes pedagogikk. Den kunne ikke utgis i hans hjemland, men ble smuglet ut og utgitt på engelsk. (Boken ble oversatt til norsk i 1974 av Sissel Lie Hagen.)

Etter at den engelske oversettelsen av De undertryktes pedagogikk ble publisert i 1970 fikk den stor innflytelse på utdannelse og pedagogikk i mange land verden rundt.^[10][11][12] Ifølge pedagogen Sol Stern fikk den en ikonisk status i amerikansk lærerutdannelse.^[13] I Sør-Afrika var Freires idéer og metoder viktige for 1970-årenes Black Consciousness Movement^[14][15], som ofte knyttes til Steve Biko, for fagforeningsbevegelsen og for United Democratic Front i 1980-årene.^[16]

Fra 1970 til 1980 arbeidet han ved utdanningsavdelingen til Kirkenes verdensråd i Genève, og ga råd om «Educação popular»-prosjekter i tidligere portugisiske kolonier, hovedsakelig i Guinea-Bissau og Mosambik. I 1986 mottok han UNESCOs pris for fredsutdanning.

Paolo Freire flyttet deretter til São Paulo, hvor han ble utnevnt til utdanningsminister i 1988. Han skrev Pedagogia da esperança i 1992. Da Freire døde i 1997, arbeidet han med en bok som skulle omhandle økopedagogikk.