Det palaiologiske dynasti

Palaiologos (gresk: Παλαιολόγος, Palaiologos, flertall: Παλαιολόγοι Palaiologoi) - Palaeologene) var en bysantinsk herskerfamilie som tilhørte de godseierslekter som fra 1000-tallet utgjorde den mektige føydaladelen i Lilleasia.

Slekten kom til politisk innflytelse med Georgios Palaiologos, som støttet Alexios I Komnenos ved hans tronbestigning i 1081. Et århundre senere giftet Alexios III Angelos bort sin datter med en Palaiologos som var tiltenkt som tronfølger, men Det fjerde korstog tilintetgjorde denne planen. Dette parets datter ble gift med Andronikos Palaiologos, høyeste befalingsmann under den nikeanske keiser Johannes III Dukas Vatatzes under hans felttog mot Salonika og Bulgaria, og deretter stattholder i Salonika over Nikeas europeiske besittelser.

Andronikos' sønn, Mikael VIII Palaiologos med tilnavnet «Dobbeltpaleologen» på grunn av sin doble nedstamming fra palaeologene, ble stamfar for den siste bysantinske keiserætten med de følgende keiserne Andronikos II, Andronikos III Palaiologos, Mikael IX Palaiologos, Andronikos III Palaiologos, Johannes V Palaiologos, Andronikos IV Palaiologos, Johannes VII Palaiologos, Manuel II Palaiologos, Johannes VIII Palaiologos og Konstantin XI.

Etter Konstantinopels fall overlevde det paleologiske despotat i Mistra fortsatt i noen år. Despotene, Demetrios Palaiologos og Thomas Palaiologos svekket imidlertid sine krefter ved innbyrdes strider. Den tyrkiske seierherre Mehmet II tok Demetrios datter til ekte og Demetrios døde i kloster. Thomas flyktet til Roma. Hans datter Sofia giftet seg med Ivan III av Moskva, som gjennom dette anså seg berettiget til å kunne gjøre krav på den bysantinske trone. Sønnen Andreas solgte sin arvede keisertittel til kongene av Aragón og Frankrike, og gikk til grunne i elendighet. Den andre sønnen, Manuel, vendte tilbake til Konstantinopel. Hans sønn ble muhammedansk slave.

• Edmund Fryde: The Early Palaeologan Renaissance (1261–1360). Leiden u. a. 2000.
• Donald M. Nicol: The Last Centuries of Byzantium, 1261–1453. Cambridge 1993, ISBN 0-521-43991-4.
• Peter Schreiner: Palaiologen. In: Lexikon des Mittelalters. Bd. 6, Sp. 1629 (Literatur).
• E. Trapp o.a. (utg.): Prosopographisches Lexikon der Palaiologenzeit. 15 Bde., Wien 1976–1996 (CD-ROM-Version Wien 2001).
• G. Kapriev: Die “Konservativen” und die “Neuerer” in der Palaiologenzeit, i: Philosophia: E-Journal of Philosophy and Culture, 2/2012.
• Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 20. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1140-41.