Oslofjorden

Oslofjorden
Land		Norge
Del av		Skagerrak
Posisjon
Oslofjorden strekker seg fra Oslo i nord til Skagerrak i sør
Oslofjorden 59°25′00″N 10°34′00″Ø
Oslofjorden på Commons

Oslofjorden er en stor norsk fjord som strekker seg fra Oslo i nord til Skagerrak i sør. Helt innerst i fjorden ligger Bunnefjorden som går nordover til Nesoddtangen og Oslo. Drøbaksundet deler fjorden i to, Indre Oslofjord i nord og Ytre Oslofjord i sør.

Hvor grensen mellom Ytre Oslofjord og Skagerrak går, er ikke entydig avklart. Ofte trekkes den i en linje langs yttersiden av skjærgården fra Stavern i vest til Hvaler i øst, eller fra riksgrensen til Sverige i øst til grensen mellom Vestfold og Telemark i vest.^[1][2] I flere sammenhenger regnes Telemarkskysten til Langesund med til Ytre Oslofjord.^[3]

Hele eller deler av fjorden ble i norrøn kalt Folda, Foldin eller Fold. Follo, Østfold og Vestfold har opphav i dette gamle ordet. Den indre delen ble i middelalderen til dels omtalt som Oslóarfjorðr.^[4][5] Fold var i norrøn tid generell betegnelse for bred fjord og er samme ord som slette på land. Navnet ble i middelalderen trolig brukt om Ytre Oslofjord i betydningen «den brede». Viken var landet rundt Oslofjorden.^[6][7]

En bok med sjøkart utgitt i Amsterdam 1541 har Oslofjorden avmerket som «Soenwater». Lucas Janszoon Waghenaers sjøatlas fra 1579 omtaler fjorden som «Tsoenwater», etter byen Son sør i dagens Vestby kommune. På disse og andre nederlandske kart fra denne tiden kalles Oslo for «Anslo», «Anslou» eller «Ansloo». Johan Hanson Heitmans kart fra 1712 angir det daværende Oslo både som «Ansloo» og «Opsloe»; og vest for Oslo er «Waterland», «Christiania» og «Biper-Vig» avmerket. Heitman omtaler fjorden som «Soen Water» med forgreningene «Bonne Fiord» og «Drammens Fiord». Ove Andreas Wangensteen ga i 1762 ut et kart der fjorden kalles «Christiania-Fiord».^[8]

Oslofjorden er omgitt av fylkene Vestfold, Buskerud, Akershus, Oslo og Østfold. Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden.^{[trenger referanse]} Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter, og er dessuten et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjordtunnelen mellom Drøbak i Frogn kommune og Storsand i Asker kommune åpnet i 2000.

Det ligger en rekke byer langs fjorden sør for Oslo. Sørover langs vestsiden av fjorden ligger byene ligger Sandvika, Drammen, Svelvik, Holmestrand, Horten, Åsgårdstrand, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Stavern og Langesund. På fjordens østside ligger Drøbak, Hvitsten, Moss, Fredrikstad og Halden.

En rekke mindre steder langs fjorden er også mye besøkt. Holmsbu har flere spahoteller, Larkollen har en av Norges største campingplasser, Engelsviken og Sponvika er Østfolds gamle fiskelandsbyer, Åsgårdstrand er kjent for gallerier og Melsomvik har Norges største messeanlegg.

Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter. Kystverkets sjøtrafikksentral som overvåker skipstrafikken i Oslofjorden ligger i Horten. De mest populære rutene har mer preg av cruise enn transportbehov.

Det er en rekke utenlandsferger til Oslofjorden. De såkalte danskebåtene dominerer med rundt 9300 passasjerer om dagen. Skip til Sverige og Tyskland står for rundt 6400 passasjerer.^{[trenger referanse]} Bilfergene til Oslo bruker 9 timer fra Frederikshavn, 17 timer fra København og 20 timer fra Kiel. Fergen fra fra Hirtshals til Larvik på rundt 4 timer. Til Strömstad går det ferger på 2,5 timer fra Sandefjord, 2 timer fra Fredrikstad og 50 minutter fra Skjærhalden. Fergetrafikken var større før. Til Strömstad har det gått ferger fra både Sarpsborg, Moss, Horten, Tønsberg og Larvik. Til Danmark gikk det ferger fra både Larvik, Fredrikstad og Moss. I tillegg var det fergeforbindelse fra Lysekil til Tønsberg og fra Koster til Hvaler. Noe av bakgrunnen for de mange utenlandsfergene var lønnsom tax-free-handel.

Innenriks dominerer båten mellom Nesoddtangen og Oslo, med over 8 000 passasjerer per dag er det Norges mest trafikkerte passasjerferge. Mest trafikkerte bilferje er fergesambandet Horten–Moss med rundt 4 000 passasjerer per dag.^{[trenger referanse]}

I tillegg trafikkerer følgende innenlandsferger:

• Osloøyenes ferger: Tre linjer fra Rådhusbrygge 4
• Oslo-Slemmestad: Hurtigbåt vestover langs indre Oslofjord via Vollen i Asker til Slemmestad i Røyken.
• Svelvik-Verket: Ferge fra Vestfold til Buskeruds halvøy Hurum som bruker bare 3 minutter.
• Veierland-fergen: Knytter den billøse øya Veierland til fastlandet i retning både Tønsberg og Sandefjord
• Brevik-Sandøya: Fra havnebyen Brevik til Sandøya, som fortsatt har egen skole, samt andre øyer i Grenland
• Byfergene i Fredrikstad: Fra Gressvik i vest via Fredrikstad sentrum til Kråkerøy og Gamlebyen.
• Gamlebyfergen: Kontinuerlig mellom den nye og den gamle bydelen i festningsbyen Fredrikstad
• Sellebakk-Lisleby: Gratis ferge mellom to gamle arbeiderbydeler langt fra nærmeste bro over Glomma
• Hvaler-fergen: Knytter Sandøyene og Herføl til Kirkeøy, som har fastlandsforbindelse via undersjøisk tunnel
• Kosterbåtene: Fem små havner i Kosterskjærgården (ved Ytre Hvaler nasjonalpark) knyttes til Strömstad

På tvers av fjorden var forbindelsene bedre før. Selv etter årtusenskiftet har det gått ferge fra Engelsviken til Tønsberg, mens Lervik-Tønsberg var en sommerrute som gikk i 1950-årene. Fredrikstad hadde direkteforbindelse med Tønsberg fra 1904 til 1927. Med Larvik var det forbindelse fra 1938 til 1971 og enkelte mer kortlivede forbindelser med Tønsberg og Brevik i samme periode.

Indre Oslofjorden er i nyere geovitenskapelig forstand ikke en fjord. Den er en graben som er kommet i kontakt med havet og dermed blitt en del av det. Denne graben dannet Oslofeltet ved at hele landmassen fra midtre Mjøsa til Langesund sank ned for flere hundre millioner år siden og la store deler av det sentrale Østlandet under vann. En full innføring av Oslofjordens geologi, er en innføring i jordens geologiske historie, men noen hovedtrekk av den geologiske utviklingen er som følgende:

1. For ca. 400 millioner å siden skjedde det en forskyning i jordskorpen, slik at sedimentene ble foldet sammen. Da oppsto åslandskapet i Asker og Bærum og utover i fjorden.
2. For ca. 250 millioner år siden sprakk hele området opp. Store flak sank ned, og det som ligger vet og under Indre Oslofjord sank ned i forhold til gjellet på østsiden. Glideflaten er Nesoddlandets bratte vestside samt fjellet langs Bunnefjordens østside. Det var mange vulkanutbrudd, og lavamasser strømmet ut og dekket store områder. Dette sees i dag som berggrunn i åsene rundt fjorden. De øvre delene av Kolsås og Skaugumsåsen er rester av lavadekke
3. De siste to millioner år har det vært flere istider, og da skjedde den endelige utformingen av fjorden. Isen har slipt ned mellom 800-1000 meter av landskapet rundt fjorden. Det innsunket feltet som utgjør Indre Oslofjord og deler av området nord og vest for fjorden lå urørt. Fjellet som er slipt ned er transportert sydover til Danmark og Tyskland. Noe er igjen ved Svelvik og som raet gjennom Østfold og Vestfold^[9]

Indre Oslofjord har bratte skogkledte åssider ned mot fjorden. Ytre Oslofjord har flatere svaberg ned mot vannet og flere strender. Oslofjorden har mange bukter, odder, store og små øyer, trange sund og åpne partier. Fjorden ligger i området som har vekslende natur og topografi rundt seg. Det er eksempelvis både sandstrender, steinete strender og glatte svaberg^[9].

Området har Østlandets rolige vær og varme somre, samtidig som det er påvirket av havet og har relativ milde vintre. Vindmønsteret varierer med årsidene. Sommeren er overveiende sydlige vinder, og om vinteren nordlige. Dette har stor betydning for vannstrømningene i fjorden.^[9]

Oslofjorden har Norges høyeste helårstemperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein, bittergrønn og liguster i Norge kun vokser langs Oslofjorden.

Indre Oslofjord er en terskelfjord som er preget av relativt rolig vær, og med varme somrer og forholdsvis kalde vintre. Miljøet er bestemt av et komplisert samspill mellom naturgitte forutsetninger og direkte og indirekte menneskeskapte påvirkninger. Oslofjordens spesielle form, med det trange innløpet og den grunne terskelen ved Drøbak påvirker inn- og utstrømningsforholdene.^[10] Grunnet blant annet befolkningsvekst langs fjorden har presset på miljøforholdene i Indre Oslofjord vært under press. I januar 2020 ble det forbudt å fiske torsk i Indre Oslofjord.^[11] Flere forskningsrapporter peker på utfordringer på grunn av økt tilføresel av blant annet nitrogen de siste årene.^[12]

• Ytre Oslofjord: Krokstadfjorden, Kurefjorden, Værlebukta, Mossesundet, Breiangen, Drammensfjorden
• Indre Oslofjord: Bunnefjorden og Vestfjorden,

De to vassdragene med nedbørsfelt som til sammen dekker det meste av det sentrale Østlandet har begge utløp i Oslofjorden. Glomma på østsiden av Ytre Oslofjord i Fredrikstad, og Drammenselva i Drammensfjorden i Drammen. Videre har Lågen på vestsiden av Ytre Oslofjord i Larvik, og Haldenvassdraget utløp i Ytre Oslofjord i Halden. De vassdragene som har utløp i Indre Oslofjord er alle forholdsvis små. Det største er Akerselva med utløp i Oslo.

Selv om fjorden inneholder hundrevis av befolkede øyer, bor fjordfolk flest på fastlandet. Tunøya (32 000 innbyggere) og Rolvsøy (26 000 innbyggere) er blant landets ti mest folkerike øyer, men er i hovedsak atskilt fra fastlandet av de to løpene til Glomma. For øvrig er de fem øyene i Oslofjorden med flest innbyggere Nøtterøy (20 000), Jeløya (10 000), Kråkerøy (8000), Tjøme og Nesøya (begge 4000).

Osloøyene er en mye besøkt øygruppe bestående av seks små øyer innerst i fjorden. Kaholmene i Drøbaksundet er to små øyer mest kjent for Oscarsborg festning på den sydlige av øyene. Bilfrie øyer med bosetting er det ikke så mange av, mest populære er Veierland ved Tønsberg og Koster på svenskegrensen.

I tillegg til tusener av mindre øyer, holmer og skjær, kan man komme til følgende 38 større øyer i Oslofjorden med båt:

Viken: Håøya (5), Nesøya (3), Ostøya (2), Brønnøya (1), Kirkøy (30), Kråkerøy og Jeløya (begge 20), Vesterøy (15), Asmaløy (9), Spjærøy (8), Søndre Sandøy og Hankø (begge 4), Rauer, Papperøy og Nordre Sandøy (alle 3), Singløy, Herføl, Akerøya og Kjøkøya (alle 2)

Vestfold og Telemark: Nøtterøy (44), Tjøme (25), Veierland (4), Hvasser (4), Bjørnøya (3), Bastøy, Føynland og Brøtsø (alle 2), Bjerkøy, Malmøya, Hui, Sandø, Midtre Bolærne (alle 1), Håøya og Sandøya (begge 2), Siktesøya og Bjørkøya (begge 1)

• Gøthesen, Gøthe (1985). Oslofjorden. Grøndahl. ISBN 8250407539. 
• Friluftsliv ved Oslofjorden. Oslo: Schibsted. 1983. ISBN 8251609437. 

• Indre Oslofjord
• Ytre Oslofjord

• (en) Oslofjorden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Nettstedet til Oslofjordens friluftsråd
• Nettstedet til Fagrådet for Indre Oslofjord^{[død lenke]}
• Nettstedet til Fagrådet for Ytre Oslofjord^{[død lenke]}