Originalisme

Originalisme (engelsk: originalism) er en juridisk skoleretning hva gjelder fortolkning av rettslige normer. Selve begrepet originalism ble tatt i bruk i amerikansk forfatningsrett i 1980-årene, selv om dens metodikk er vesentlig eldre.

Det finnes to hovedstrømninger innen originalismen, som definere seg ut fra hver sin foretrukne fortolkningsmetode:^{[trenger referanse]}

• Den historisk-teleologiske metode (engelsk: original intent). Her spørres det hva som er hva lovgivers intensjon og målsetting var; hva lovgiver mente å oppnå med den aktuelle rettsnorm.^{[trenger referanse]} Dette kan utforskes for eksempel ved hjelp av gamle rettsskrifter eller parlamentariske protokoller. Dommer Clarence Thomas ved USAs høyesterett er en eksponent for denne grunninnstillingen.^{[trenger referanse]}
• Den grammatisk-historiske metode (engelsk original meaning eller textualism). Denne metoden legger vekt på ordlyden som uttrykker den aktuelle rettsnorm.^{[trenger referanse]} Da gjelder det å søke etter hvordan en fornuftig person på den tid da rettsteksten ble formulert ville ha forstått dens ordlyd. Dommer Antonin Scalia ved Høyesterett var en av de mest prominente representanter for dette.^{[trenger referanse]}

Noen forstår med Originalism bare det ene (og kaller det andre for textualism, som de enten også støtter, eller ikke støtter).^{[trenger referanse]} Men for begge tilnærminger er det vesentlig ikke å fortolke loven på grunnlag av slik man oppfatter ord og innholdsbestemmer begreper i vår tid (den tid da deres egen lovfortolkning finner sted).^{[trenger referanse]} Det er det opprinnelige som skal forstås.

Originalismen handler om å tolke lovteksten rett, ikke dens konstruksjon.^[1] Det førstnevnte fokuserer på den språkmessige betydning: Hva er lovens eller lovgiverens kommunikative budskap? Hva vil lovgiver oppnå når han for eksempel avgrenser hastigheten på veiene til 70 km/t? Konstruksjonen ser derimot hen på de rettslige følger loven utløser – som i det samme eksempel kunne være: «Bøteleggelse på 200 euro ved overskridelse av 50 km/t».^[2] Også der tolkningene overensstemmer med hverandre, trenger ikke det å bety at de er følge av den samme konstruksjon.

Originalistene vil først og fremst forhindre at lovanvenderne – altså dommerne – skulle tilta seg rollen som lovgivere, ved at de tillegger en rettsnorm en annen eller en videre betydning enn hva som var opprinnelig intendert eller oppfattet, og med dette egentlig endre normens selve substans.^{[trenger referanse]}

Originalistene sier at ved den demokratiske maktfordeling sikres ved at det den lovgivende eller den forfatningsgivende myndighets oppgave - ikke den dømmende myndighets oppgave - å modernisere det man oppfatter som utdaterte normer, og da ved å vedta endringer i lovtekstene.^{[trenger referanse]} Ved dette sikres rettssikkerheten, og slik forhindres et dommernes diktatur eller elitenes diktatur.^{[trenger referanse]}

Det finnes også ytterligere argumenter for den originalistiske ansats:^{[trenger referanse]}

• I et demokrati kan borgerne uten videre øve innflytelse ved å velge lovgivere som reviderer lovene slik at deres ordlyd eller målinnretning tilpasses nye behov og forhold. Det er derfor unødvendig å presse på loven en ny og «moderne» tolkning. Borgerne kan ved de politiske valg stemme på kandidater som gir dem lovgivere som fremlegger og får vedtatt nye lover eller justeringer av de gamle.
• Originalismen gir oss en eneste objektive mulighet til å tolke lovene – ved det at man utforsker den opprinnelige lovgivers vilje. Gir man avkall på denne fremgangsmåte, gis dommerstanden et langt større spillerom til å få utløp for personlig farvelagte og politiske fortolkninger.
• Stare decisis – det prinsipp at man ved ellers like omstendigheter skal tolke loven i pakt med tidligere rettskjennelser – ville miste sitt grunnlag dersom man avviser den originalistiske vurderingsmåte.
• Dersom lovenes betydning skulle forandres ved stadig endrede samfunnsforhold, hvorfor der det da retten som skal gjøre opp regningen – og ikke parlamentet, som velges direkte av folket og dermed langt medre kjenner tidens pulsslag?

Motstandere av originalismen (som i USA oftest er å finne på den venstreliberale politiske fløy) er derimot av den oppfatning:^{[trenger referanse]}

• at selve meningen den opprinnelige normgiver kan ha hatt slett ikke lar seg fastslå objektivt,
• at det nettopp er de statiske og alment holdte rettsnormer som er i behov av en fleksibel utlegning,
• at den historiske normgivers døde hånd ikke kan gjøres bestemmende for nåtiden,
• at de endrede betydninger som ord og uttrykksmåter som et flertall av nåtidens befolkning holder og aksepterer, er uttrykk for endringer av de fremherskende skoleretninger blant borgerne. Forfatningen kan dermed stilles i samklang med de nåværende oppfatninger, og det er da et element av demokratisk medbestemmelse som lovgiveren eventuelt kan tilbakekalles, om så ønskes,
• at også originalismen kan være et uttrykk for dommeraktivisme: En grunn til at forståelsen av en lovtekst ikke fullt ut gjenspeiler eller overensstemmer med hva tilhengerne av en lov intenderte eller med fortidens menneskers oppfatninger, kunne skyldes at det den gang ikke var flertall i parlamentet for mer videreførende reguleringer. Visjonære eller moderate parlamentarikere hadde ellers tilbakeholdt titt samtykke med en omdiskutert normfastsettelse, ettersom de kanskje heller ønsket at man skulle gi rom for at enkelte saksforhold skulle kunne reguleres med avvikende fortolkninger, eller med hensyntagen til tidsånden eller fremskrittet. Dermed burde originalismen forkastes fordi den gir slike meninger kraft som allerede på det tidspunkt de ble vedtatt bare reflekterte ønskene til et mindretall i parlamentet.

Det metodisk motsatte av originalismen er den såkalte kontekstualismen (contextualism), også uttrykt som den levende forfatning (living constitution), som ikke sitter fast i fortiden slik som «et insekt i harpiks».^{[trenger referanse]} I kontekstualismen tar det hensyn til grunnlovsfedrenes intensjon, men til forskjell fra med originalismen tillater man seg å kunne betvile deres politiske vidsyn. Kontekstualismen relativiserer lovgivernes betydning og forsøker å innordne deres reglementeringer i deres historiske kontekst.^{[trenger referanse]} Slik blir deres intensjoner ikke til hinder for å kunne ta med i betraktningen nyere tiders synsmåter og omstendigheter. Som representanter for denne tilnærming anses høyesterettsdommerne Stephen Breyer og Ruth Bader Ginsburg (død 2020).^{[trenger referanse]}

Denne metodestriden er av stor politisk betydning i USA, særlig med tanke på den amerikanske grunnloven som det er vanskelig og omstendelig å endre på, og med tanke på USAs høyesterett som dermed får en mektigere rolle som forfatningsdomstol enn hva man ser i de fleste andre land.^{[trenger referanse]}

• Jack M. Balkin: Living Originalism. Harvard University Press 2011, ISBN 978-0674061781
• Jack N. Rakove: Original Meanings: Politics and Ideas in the Making of the Constitution (1997) ISBN 978-0-394-57858-3.
• Keith E. Whittington: Constitutional Interpretation: Textual Meaning, Original Intent, and Judicial Review (2001) ISBN 978-0-7006-1141-6.
• Randy Barnett: Restoring the Lost Constitution (2005) ISBN 978-0691123769.

• Lawrence B. Solum: Originalism in Legal Theory Lexicon (lest 16. juli 2020, slik teksten var den 11. august 2019).