Olav Tryggvasons saga

Olav Tryggvasons saga av Snorre Sturlason er fortellingen om kong Olav Tryggvason (ca. 968 – 1000) som var konge av Norge fra 995 etter et bondeopprør førte til at ladejarlen Håkon Sigurdsson ble drept og til knappe fem år senere da Olav dør i et sjøslag i nærheten av Danmark. Sagaen er den nest mest omfattende av sagaene i Snorres Heimskringla.

Olav Tryggvason er den første av to store norske misjonskonger, begge ved navn Olav - den andre var Olav den hellige. Det bildet som tegnes av ham i sagalitteraturen er preget av kristen ekstase, hvor alle gode egenskaper blir tillagt ham, som hærfører, som idrettsmann, som menneske og som kristen. Om ikke den neste Olav var blitt helgenerklært vil nok Olav Tryggvasons ry ha vært ytterligere større og mektigere.

Superlativene var mange i beskrivelsen av sagakongen: «Kort og strålende som en meteor er hans livs bane, som en villfugl fra sydlige land, med større vingespenn og mer lysende fjær enn noen i hjemmeflokken, kommer han inn i vår saga,» skriver en historiker på begynnelsen av 1900-tallet.^[1] Det glitrende og glamorøse bildet av Olav Tryggvason skygger over for to fakta: Olavs kristne misjonsiver var preget av rå maktbruk, terror og tortur som ble verre jo lengre nord i Norge han kom. Dessuten er det svært lite historisk holdbar kunnskap om Olav Tryggvason.

I de kjente illustrasjoner i Snorres kongesagaer lot kunstneren Erik Werenskiold kong Olav få portrettlikhet Fridtjof Nansen.

Olav Tryggvasons saga refererer først og fremst til den syvende sagaen i Snorre Sturlasons kongesagaer, men Snorres saga var ikke den eneste fortellingen om heltekongen. Snorre var den siste av en lange rekke fortellinger, og Snorres tekst fra rundt 1230 bygde på forgjengerne. Snorre var den forfatteren som var mest kritisk, som skar unna tekst, la til, omformet og dramatiserte sin fortelling. Han kunne ikke unngå det mytiske materialet, men han tolket og tilpasset det til sin handling. Om selv om heller ikke Snorre er en pålitelig historiker i moderne forstand, er det få som overgår ham i litterær kvalitet. Kanskje nettopp derfor skinner bildet av Olav Tryggvason så sterkt selv den dag i dag.

Olav Tryggvasons saga har mange dialoger, taler og spenstige fyndord som dramatiserer og gjør fortellingen levende. Noen av de mest kjente fyndordene er lagt i munnen på Einar Tambarskjelve under slaget ved Svolder. Det er kongen selv han taler til:

Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva brast så høyt der?» Einar svarte: «Norge av di hand, konge.» «Det var vel ikke så stor brist,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen og drog den straks ut forbi odden på pila, og sa: «For veik, for veik er kongens bue!»

Slaget ved Svolder ble som bekjent et nederlag for Olav Tryggvason.

Snorre Sturlasson hadde et bredt kildemateriale å bygge sine sagaer på. Foruten skaldekvad og muntlige tradisjoner hadde han også skriftlige historieverk tilgjengelig. Blant disse finnes først og fremst Odd munks saga om Olav Tryggvason og Kristnisaga. Andre kilder som er blitt bevart for ettertiden er de norske historiene Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium av Theodoricus monachus, Historia Norvegiæ og Ágrip af Nóregs konunga sögum (ca. 1190), Fagrskinna og Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta) ca. 1300, som finnes i Flateybok. I tillegg finnes Olav Tryggvason nevnt i Nóregs konungatal (Liste over Norges konger), og ikke minst i Dråpa om Olav Tryggvason (Óláfsdrápa Tryggvasonar).

Den islandske munken Odd Snorresson skrev sin Olavssaga på latin i Tingøyrar kloster på Island. Den latinske teksten har gått tapt, men den kirkelige sagaen kjennes fra norrøne oversettelser. Odd munks saga er full av undergjerninger og overnaturlige hendelser. Det bildet som tegnes opp av Olav Tryggvason er først og fremst den store misjonskongen som med makt gjennomførte kristningen av Norge. Odd munk bygde på kristelige tekster og de begivenhetene som skildres skal tjene til etterfølgelse og oppbyggelse ved å være eksemplariske, eller det motsatte – å fungere til skrekk og advarsel. Sagaen er derfor en ren kristen, ekstatisk lovprisning.

Snorre Sturlassons saga om Olav Tryggvason har helt annen hensikt. Det er en rent verdslig saga, men Snorre bygger sin tekst på Odd munks tekst som fra en historikers synspunkt har liten verdi. Derfor er også Snorres tekst tildels preget av den samme upålitelighet, men i den grad det har vært mulig har Snorre skapt et mer balansert bilde. Den amerikanske filologen Theodor M. Andersson har gått gjennom begge sagaene og i 1977 publisert en sammenligning mellom de to på hva som er lagt til og hva som er trukket fra.^[2]

Andersson nevner i sin studie fra 1977 sin forbauselse over at så få forskere ikke har gått tettere inn på historikeren Snorres fremstilling av religionsskiftet i Norge. Alle sagaer fra middelalderen formidler kongsmakten som helt sentral for religionsskiftet fra hedendom til kristendom, men nyansene er forskjellige.

Hos Odd munk skjer skiftet grunnet en mirakuløs nødvendighet. Hedendommen er ond og Gud griper inn ved hjelp av Olav Tryggvason. Hos Snorre er det Olav Tryggvasons store personlighet som får skiftet til å skje. Fokuset på kongens personlighet, slik religionshistorikeren Gro Steinsland argumenterer, blir gjort dels for å gjøre historien gripbar og begripelig, og dels for å legitimere bestemte forklaringstradisjoner.^[3]

Kristningen av Norge er en viktig del av rikssamlingsprosessen som startet med Harald Hårfagre. Både Olav Tryggvason som Olav Haraldsson er personer som kommer utenifra og hjem med nye tanker og ideer. Den organiserte misjonsvirksomheten er et maktmiddel for en person med ambisjoner om å bli konge.

Til tross for at Snorre Sturlasson klipper vekk mirakler og nedtoner Guds hånd i fortellingen er likevel ikke det verdslige bildet av Olav Tryggvason uten bibelske forbilder. Mangelen på historisk pålitelig fakta om Olav Tryggvason har fått sagaskribentene til fylle inn manglene fra høyverdige motiver og med helgenbeskrivelsene som inspirasjon. Historikeren Claus Krag beskriver hvordan sagaskribentene bygger misjonskongen ut fra et bibelsk forbilde:^[4]

Olavs barndom har trekk fra Jesus Kristus’ barndom. Flukten til Egypt ble til en flukt østover til Russland, ikke fra Herodes, men for den onde dronning Gunnhild. Under landflyktigheten ble Olav solgt som slave på samme måte som Josef. Og på samme måte som kong David henrettet den som hadde drept kong Saul lar Olav trellen Kark henrettes for å ha drept Håkon jarl.

Til tross for de upålitelige beskrivelsene er det liten grunn til å tvile på at Olav Tryggvason var en reell historisk person. Hans tilstedeværelse og handlinger blir bekreftet av skaldene som Hallfred Vandrædaskald, Skule Torsteinsson, Tord Kolbeinsson og Halldor Ukristne. Hans far het Tryggve Olavsson og var en småkonge, kanskje i Viken, kanskje på Opplandene. Hans mor var Astrid fra Jæren. Det er derfor et kuriøst trekk at Snorre lar Olav opptre med dekknavn. Tilsynelatende er det en mann som kaller seg for «Åle» og har slekta si i Gardariket. Denne mannen blir etter hvert avslørt som Olav.

For Snorre var det av betydning at Olav var av Harald Hårfagres ætt ved at det ga ham lovmessig krav på kongedømmet Norge, men er det hans historiske redelighet som tvinger ham til å nevne Åle ved navn? Er det en hentydning om at Olav ikke var Trygves sønn, men en ukjent norrøn mann fra nåværende Russland?

Betegnende er det at store deler av Olav Tryggvasons saga egentlig er Håkon jarls saga. Snorre avslutter Håkon jarls saga når det kronologisk passer å introdusere Olav Tryggvason i framstillingen, men Håkon jarls rolle fortsetter med tyngde i Olav Tryggvasons saga. Faktisk er de mest betydelige hendelser om Håkon jarl i denne sagaen, og ikke hans ‘egen’, som tiden i Danmark og slaget mot jomsvikingene ved Hjørungavåg. Overgangen fra Håkon jarls gode styre, preget av «gode år i landet og god fred for bøndene innenlands», og til Olav Tryggvasons maktovertagelse blir brå og ikke spesielt godt begrunnet. Om det ble bedre under kong Olav og hans kristendom er vel tvilsomt. Faktisk legger ikke Snorre skjul på at Olav Tryggvason er en råtass av en konge: «...stygg og grusom som få når han ble sint, og pinte uvennene sine fælt; noen brente han med ild, noen lot han olme hunder rive i filler, og noen lemlestet han, eller lot dem kaste utfor høye fjell.»^[5]

Snorre Sturlasson er en sagaforteller og som alle sagaskribenter er hans fortellinger preget av ytre handlinger, få forklaringer og beskjeden argumentasjon og ingen beskrivelser av menneskenes indre liv. Olav Tryggvasons saga er intet unntak. Selv om Snorre Sturlasson manglet mange av de forfattergrep som moderne forfattere har til disposisjon var han ingen primitiv stilist. Han utnyttet til fulle de redskap han hadde tilgjengelig, og hva personene ikke kan uttrykke på det indre, tankemessige planet uttrykker de til fulle i de ytre: ikke bare i fysisk handling, men også handlingsamtaler. Dialoger, samtaler og argumentasjoner er ikke bare tomt snakk, men uttrykker handlinger i seg selv.

Hvor enn leseren går inn i Olav Tryggvasons saga vil man møte ulike aktører som handler ved hjelp av ord. Aktørene samtaler, de gir hverandre løfter og råd og de lyver og baktaler hverandre. Aktørene gjør noe, de handler, gjennom det de sier. Det er talehandlinger, slik forfatteren Terje Hillesund har utdypet i et essay fra 1994.^[6]

Om man trekker i fra de partier som egentlig angår Håkon jarls saga er det fem sentrale hendelser som angår Olav Tryggvason i hans saga: Det er Sigrid Storrådes spådom og trussel, det er Tyra Haraldsdatters egging, det er Sigrids egging av Svein Tjugeskjegg, det er Sigvalde jarls svik, og det er til slutt – klimakset – slaget ved Svolder.

Man merker seg at kvinner er sentrale for å utløse konfliktene i handlingen. Det er kanskje ikke helt historisk, men det er svært virkningsfullt gjort av Snorre. Kvinnene har ikke menns våpen og maktbruk, men de har ordets makt og som de benytter med all den sprengkraft disse har. Ved å dikte opp personenes talehandlinger makter Snorre på en ytterst elegant måte å forklare historien ved å vise både bakgrunn og årsakssammenhenger som fører til Olav Tryggvasons fall.

Et typisk eksempel som Terje Hillesund benytter er den hendelsen når Astrid fra Jæren har flyktet til Sverige med spedbarnet Olav. Eiriksønnenes mor Gunnhild ser barnet som en trussel og vil ha det ryddet av vegen. Hun sender sendebudet Håkon til Sverige og stormannen Håkon Gamle hvor Astrid har søkt tilflukt hos. I sitatet under er de verb og substantiv som peker på talehandlinger market i halvfet (tykke bokstaver) mens talehandlingenes innhold er market i kursiv (skråstilte bokstaver):

Så kom Håkon frem med ærendet sitt for sveakongen. Han sa at Gunnhild hadde sendt bud og bedt om at kongen måtte støtte ham, så han kunne få med seg Olav Tryggvason til Norge. «Gunnhild vil ta ham til oppfostring,» sa han. Kongen ga ham menn med, og de rei til Håkon Gamle. Håkon ba med mange vennlige ord Olav om å bli med seg. Håkon Gamle svarte pent og sa at mora fikk rå for om han skulle bli med, og Astrid ville ikke for noen pris at gutten skulle reise. Sendemennene fór sin veg, og sa til kong Eirik hvordan det hadde gått.

Annet enn hva som blir sagt blir fortalt. Gunnhilds sendebud Håkon ber om at Gunnhild får Olav til fostring. Astrid vil ikke gå med på dette. Begge parter vet at det ligger mer i ordene enn det som blir uttrykt. Gunnhild har vikarierende motiver og tilbudet er ikke vennlig, men det kommer først til uttrykk når man sammenligner sitatet over med det neste:

Sendemennene kom til Håkon Gamle og krevde at han skulle la gutten følge med dem . Da han ikke var villig til dette , brukte de grove ord, lovte at han skulle få svi for det og var fælt sinte.

Snorre gjengir aktørenes ønsker, krav, trusler og svar. Det er kun én av talehandlingene som blir gjengitt i direkte sitat: «Gunnhild vil ta ham til oppfostring,» sa han.

Olav Tryggvasons saga er mest populær i Norge, Island og Færøyene blant de nordiske land. I Danmark og Sverige er sagaen mindre populær. Det er ikke så merkelig i den grad islenderen Snorre æreskjeller begge nasjoner på det groveste:

Før slaget ved Svolder vurderer Olav Tryggvasons sine fiender. Om danene sier han:

«De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene!»

Om sveaerne (svenskene) sier han:

«Det var bedre for svearne at de satt hjemme og slikket blotbollene sine...»

Men når det blir pekt på jarlen Eirik Håkonsson og hans menn er ikke Olav Tryggvasons foraktfull lengre og kommenterer:

«Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. Det er nordmenn som vi sjøl.»

Som alltid når Snorre lar en spådom falle er den sannspådd. Olav Tryggvason jager danskene og svenskene vekk, men stuper for kløkten til Eirik jarl. Både danskene og svenskene er underlegne til tross for både at de benytter forræderi og er tallmessig overlegne, men i Eirik jarl møter Olav sin likemann – for Eirik er norsk som Olav selv.

Olav Tryggvason taper som bekjent slaget ved Svolder, og i henhold til danske kilder var det den danske siden som vant. Fra norsk og islandsk side er det fremstilt annerledes. Det finnes både en taper og en seierherre, og begge er norske.

• Heimskringla.no: Soga um Olav Trygveson