Oksygenmetning

Oksygenmetning er et uttrykk som i medisinsk sammenheng måler hvor stor andel av hemoglobinet i blodet som har binding til oksygen (oksyhemoglobin, et hemoglobin som har tatt opp oksygen). Normal oksygenmetning i arterieblod (SaO₂) regnes som 97–99 %, mens normalen for veneblod (S_vO₂) er cirka 75 %. Oksygenmetningen avhenger imidlertid av oksygentrykket i blodet (PO₂).^[1]

Oksygenmetningen alene sier ikke noe om mengden oksygen i blodet. Metningen kan dessuten variere noe med alderen og ulike tilstander. Har man lite hemoglobin (anemi) kan man ha god metning og lav oksygenmengde. Foster og nyfødte barn har et spesielt hemoglobin med større evne til å binde oksygen. Oksygenmetningen kan måles på flere måter, det vanligste er ved bruk av pulsoksymeter.

Eksempler på noen ulike tilstander^[2]

Til tross for ovenstående tabell, regnes en metningsgrad av O₂ på 95–100 % som normalt, 90–94 % som mild hypoksi, 85–89 % som moderat hypoksi, og <85 % som alvorlig hypoksi. For å avdekke og diagnostisere hypoksi brukes gjerne et såkalt pulsoksymeter, der en sensor festes til en finger med ei klemme. Dette er et instrument som er laget for å måle oksygenmetningen i kapillært hemoglobin og samtidig registrere pulsfrekvensen.

Oksygen fraktes også som løst gass i blodplasma, denne mengden er imidlertid langt mindre enn den mengden som er bundet som oksyhemoglobin.

Under sykdom, eller ved apneer, kan oksygenmetningen i blodet synke. Redusert oksygenmetning i blodet kan forutsi hvem som har redusert evne til å fylle hjertet med blod mellom hvert slag, hevder en ny doktoravhandling.^[3]

• Jacob, Francone og Lossow: Anatomi og fysiologi. Oslo, 1980.