Nyliberalisme

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Nyliberalisme eller nyklassisk liberalisme^{[1][2][3][4][5]} er en betegnelse for gjenoppståelsen av klassisk liberalisme i nyere tid. I praktisk politikk ble denne fremfor alt assosiert med statslederne Margaret Thatcher og Ronald Reagan, selv om begge kalte seg konservative. Blant de fremste teoretikerne og akademikerne som ofte blir omtalt som «nyliberalister» er blant annet Milton Friedman, Friedrich August von Hayek og Ludwig von Mises.

Av ulike grunner har både Friedman, Hayek og Mises argumentert for at staten bør begrense direkte involvering i økonomien til et minimum, uansett hvor edle motivene er. Hayek sammenligner det med overspising. Så lenge man spiser er det vel og bra, men når resultatene av overspisingen gir seg til kjenne vil man angre. Tilsvarende, mener Hayek, vil statlig intervensjon kunne gi kortsiktige resultater med henblikk både på produktivitet og sysselsetting, men i det lange løp vil det gjøre alt verre. Dette fremgår spesielt i hans verk The Road to Serfdom, hvor det blir hevdet at statlig reguleringer og planlegning kan få uønskede konsekvenser, og om mulig føre til totalitarisme.^[6]

Statens oppgave bør, i henhold til nyliberalistisk teori, være begrenset til å sikre konkurransen, både gjennom lovverk og volds- og domsmakt. Det etterstrebes også størst mulige markeder, og derfor bør grenser bygges ned. Til sist legges det også mer ansvar hos individet, som ved siden av ideologien om valgfrihet ofte innebærer økt bruk av egenandeler og gebyrer.

Som akkumulasjonsregime er nyliberalismen i Vesten til vanlig manifestert i en modifisert form, der elementer fra den korporative liberalismen delvis har blitt ivaretatt. På tross av at nyliberalistiske prinsipper ligger til grunn for mye av den økonomiske politikken i Vesten i dag, er samtidig, selv i de mest fremskredne nyliberalistiske landene som Storbritannia og de baltiske statene, velferdsstatlige ordninger utover eksistensnivået utbredt. Det samme gjelder kollektive avtaler og arbeidsmiljølovgivning.

Nyliberalismen har de senere årene møtt økende kritikk. Bakgrunnen for kritikken er at nyliberalistisk politikk ikke nødvendigvis har vist seg å være en politikk som skaper økt vekst.^[7] En annen kritikk er at forskjellene mellom fattige og rike samtidig har økt kraftig, og at fattigdommen, selv i den rike delen av verden, er i ferd med å bli et samfunnsmessig problem.

De demokratiske følgene er et annet problem som trekkes frem ved at den økonomiske politikken overføres fra folkevalgte organer til det som regnes som ekspertorganer. ^{[trenger referanse]}

Den kanskje mest markante kritikken handler imidlertid om hvordan institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken pålegger land i den tredje verden å innføre nyliberalistisk politikk som ifølge kritikerne bare tjener multinasjonale selskaper basert i den rike delen av verden, og dermed bidrar til økt imperialistisk utbytting.

Det hevdes fra enkelte^[8] at betegnelsen «nyliberalisme» er et retorisk grep fra venstresiden for å karakterisere alle negative trekk ved globaliseringen, mens de gode blir kreditert sosialistene.

Fra liberalistisk hold blir det hevdet at økonomisk globalisering og nyliberalisme har i det store og hele ført til økonomisk vekst og forminsket fattigdom.^[9]

• Nyliberalismen i Norge Arkivert 25. juni 2021 hos Wayback Machine.. ndla. Besøkt 25. juni 2021
• Hva er nyliberalisme? Civita. Besøkt 25. juni 2021