Norsk historie fra enevelde til Kielfreden

Artikkelen inngår i serien om Norges historie
Epoker
Steinalder (–1700 f.Kr) Bronsealder (1700–500 f.Kr) Tidlig jernalder (500 f.kr–500 e.Kr) Merovingertiden (500–793) Vikingtiden (793–1066) Tidlig middelalder (1066–1130) Borgerkrigstiden (1130–1240) Høy- og senmiddelalder (1130–1537) Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) Fra enevelde til Kielfreden (1660–1814) Riksforsamlingen (1814) Embetsmannsstaten (1814–1884) Industrialiseringen (1850 –1900) På vei mot selvstendighet (1884–1905) Unionsoppløsningen (1905) Fra venstrestat til kriseforlik (1905–1940) Krig og okkupasjon (1940–1945) Norge i etterkrigstida (1945–1972) Oljealderen (1972–)

I 1660 ble det arvelige og absolutte monarkiet innført i staten Danmark-Norge – eneveldet.^[1] I over 150 år regjerte kongen i København uten formelle begrensninger over både Danmark og Norge. Makten ble sentralisert, og byråkratiet vokste. Embetsstanden økte i antall og innflytelse. Da forsamlingen på Eidsvoll i 1814 valgte den danske arveprinsen Christian Frederik som norsk konge, var det slutt på eneveldet i Norge.^[2] I Danmark fortsatte eneveldet å vare frem til 1848, da den samme Christian Frederik, som Christian VIII og Danmarks siste enevoldskonge, døde.^[3]

Før eneveldet ble innført, ble kongen av Danmark og Norge valgt av adelen, altså et valgkongedømme. Riksrådet begrenset dermed kongens makt.^[4] I 1660 hadde kong Frederik III opparbeidet seg en stor hær uten adelens innflytelse. Med denne hæren kunne han utøve nok press på adelen under stenderforsamlingen i 1660 til å få arvemonarkiet innført.^[5] En viktig motivasjon var å øke skatteinntektene. Krigsgjelden fra de foregående krigene på 1600-tallet var stor, og et av adelens privilegier var nettopp skattefritak.^[6] Med et arvelig kongedømme kunne kongen løsrive seg fra behovet for å privilegere adelen. Dette bidrog nok også til at kong Frederik III ikke bare innførte arvekongedømmet, men også erklærte seg eneveldig ved første anledning.

Under eneveldet ble kongen dyrket som en gud. Etter reformasjonen var det ikke lenger tillatt å dyrke helgener, og kongen fylte tomrommet. Kongen ble alltid positivt omtalt. Aviser, tidsskrift og bøker var under streng sensur, og ingen kritikk slapp gjennom. Også prestene preket for folket om kongens godhet og rettferdighet. Kongen var hevet over enhver kritikk, og folk ble indoktrinert til å se på kongen som nærmest hellig.^[7]

I løpet av 1600-tallet ble skatt grunn­laget for finansieringen av staten. I forbindelse med reformasjonen konfiskerte kongen kirkens jord, og krongodset økte dermed kraftig i omfang. Dermed økte også kongens inntekter fra landskyld; jordleien. Siden de fleste levde av jordbruk, var det først og fremst de som eide eller leide matrikulert jord (jord som var registrert i offentlige registre) som måtte betale skatt. Gård­ene ble delt inn etter størrelsen; fullgård, halvgård og kvartgård, og skattesatsene regulert i forhold til dette. Skattene ble innkrevd av fogden, og kunne betales med mynt, eller med naturalier som fogden måtte omsette for å få penger som han igjen kunne levere til kongen. Håndverkere, byborgere og husmenn betalte ikke skatt, men byborgerne betalte avgifter for å dekke behovene i selve byen, og husmennene betalte en avgift til gårdeieren.

Når kongen trengte ekstra inntekter, som oftest i forbindelse med krig og krigsoppgjør, ble befolkningen pålagt ekstraskatter. Dette skjedde først og fremst etter alle krigene på 1600-tallet, og på slutten av 1700-tallet. Etter Karl Gustav-krigene mot Sverige i 1657-1660 hadde den dansk-norske kongen en enorm gjeld, som ble dekket ved salg av krongods. Selv om dette gav umiddelbare inntekter for kongen, reduserte det selvsagt inntektene på lang sikt, siden han da mistet inntektene fra jorden. Under den europeiske syvårskrigen, der Danmark-Norge var nøytralt, ble det i 1762 krevd inn store ekstraskatter for å finansiere nøytralitetsvakten på grensen til Tyskland. Dette førte til store protester i Norge, for eksempel Strilekrigen i 1765. Ekstraskattene ble derfor gradvis gitt opp.^[8]

På 1600-tallet var militære erobringer regnet som det viktigste målet for staten, og hele Europa ble i økende grad militarisert. Dette medførte store kostnader for staten, og det meste av statsinntektene gikk til å finansiere militærvesenet. I de fleste europeiske land ble det i hovedsak brukt leiesoldater til krigføring, mens det i Norge ble brukt utskrevne tropper av bondesoldater. En egen norsk hær ble bygget opp under stattholder Hannibal Sehested på midten av 1600-tallet. Offiserer ble hentet fra utlandet, ofte fra Tyskland. I kyst-Norge ble det også skrevet ut menn til å gjøre tjeneste som matroser på flåten i København. I løpet av 1700-tallet ble det også utskrevet menn til den norske skjærgårdsflåten i Fredriksvern (nå Stavern). Det var ingen alminnelig verneplikt; både byborgere og postbønder ble fritatt, i tillegg til nordlendinger, fordi krigsfaren var ansett som lav i Nord-Norge. Utskrivingen av soldater fungerte slik at et visst antall gårder skulle gå sammen om å levere én soldat. Alminnelig verneplikt ble ikke innført før i løpet av 1800-tallet.^[9]

Den store nordiske krig pågikk mellom 1700 og 1721, og var en serie kriger mellom Sverige på den ene siden og flere ulike koalisjoner på den andre; blant annet Danmark-Norge, Sachsen, Polen og Russland. Dansk-norske kong Frederik IV ønsket å vinne tilbake landområder som Danmark-Norge hadde måttet avstå til Sverige på 1600-tallet, som Båhuslen og Jemtland og Herjedalen. Han inngikk derfor en allianse med Sachsen og Russland, og angrep den svenske kong Carl XII i 1700. Dette var mislykket for Danmark-Norges del, men krigen fortsatte mellom svenskene og deres allierte. Danmark-Norge kom inn i krigen igjen i 1709, men igjen ble det nederlag mot svenskene. Flere nordmenn måtte delta i krigene. Mest kjent er den norske sjøoffiseren Peter Wessel, også kalt «Tordenskjold».^[10] Sverige forsøkte å erobre Norge to ganger; i 1716 og 1718. Begge forsøkene var mislykkede. Carl XII ledet svenske styrker inn i Norge via Østfold og beleiret deretter Akershus festning, men måtte trekke seg ut noen måneder senere. To år etter angrep svenskene igjen, og beleiret Fredriksten festning. Under beleiringen ble Carl XII truffet av en kanonkule og døde, og dermed ble beleiringen opphevet og svenskene trakk seg ut. Det har vært spekulert i om Carl XII kan ha blitt skutt av sine egne, fordi svenskene hadde lidd store tap, og folk var lei av krig. Det er likevel mest sannsynlig at han ble truffet av nordmennene.^[11]

De økonomiske byrdene på nordmennene var store. I Bergens stift ble det skrevet ut 9153 mann. På denne tiden bodde det omtrent 500 000 mennesker i Norge, så hvis tallene fra Bergen er representative for utskrivingen av soldater på landsbasis, gjorde 50 000 mann militærtjeneste. Det er 20 % av alle mennene. Skulle like mange bli utskrevet i dag, ville den norske hæren bestå av hele 500 000 soldater. Det er bare under Napoleonskrigene at den norske hæren har vært like stor som under den store nordiske krigen. Skattebyrdene var også store, og siden så mange unge menn deltok i krigen, var det stor mangel på arbeidskraft. Krigen rammet også handelen med utlandet. Etter krigen ga den dansk-norske kongen skattelettelser til bønder i områder som var blitt rammet av krigshandlinger, i et forsøk på å kompensere for byrdene de hadde hatt.^[12]

I løpet av 1700-tallet skjøt eksportnæringene fart. Beskyttet av en merkantilistisk handelspolitikk, vokste norske næringer som fiske, trelasthandel, bergverksindustri og jernverk. Det ga grunnlag både for befolkningsøkningen i dette århundret og for fremveksten av den norske handelsflåten.^[13]

Også importen til landet økte. Mest synlig var importen av fargestoffer. Blant de mest populære var karmin, som var svært kostbart. Også indigo og blåtre var mye brukt. Fargestoffene ble importert fra India og Sør-Amerika.^[14]

Danmark-Norge hadde også en koloni i Det indiske hav, Trankebar, som ble opprettet i 1620. Her ble varer fra Asia importert til Danmark. Den norske embetsmannen Peter Anker ble utnevnt til generalguvernør av Trankebar i 1786. Mot slutten av 1700-tallet gikk handelen dårligere, og Danmark solgte kolonien til Storbritannia i 1845. Se også Dansk India og Det danske ostindiske kompani.

Mindre kjent er kanskje den dansk-norske slavehandelen. Danmark-Norge var en del av den såkalte trekanthandelen der man kjøpte slaver i Afrika som man transporterte til Amerika, for så å ta med kolonivarer til Europa. Danmark-Norge hadde flere slavefort ved Gullkysten, blant annet Christiansborg i dagens Ghana. Slavene ble fraktet til øyer i Karibia. Viktigst var St. Croix, der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til København med varer fra koloniene. Slavehandel ble forbudt i 1792, med virkning fra 1803. Slaveri ble totalforbudt i 1848.^[15]

Den store nordiske krig førte til store krigsbyrder for Norges del, men samfunnet ble samtidig fredeligere etter 1660. Da napoleonskrigene brøt ut, opplevde den norske befolkningen igjen stor nød.^[16] I fredstid var dødeligheten uansett høy: 25 pro­sent av befolkningen døde innen første leveår.^[17]

Noe som bidro til bedre helse og dermed på sikt redusert dødelighet, var jernovnen, som ble produsert i Norge fra 1600-tallet. Tidligere hadde det vært vanlig med åpen ild (åre) inne i husene, og hull i taket (ljore) til å lede røyken ut. Dette førte til røykfulle, trekkfulle rom og dårlig inneklima. Da folk tok i bruk jernovner i stedet bedret det forholdene betraktelig. Innføringen av jernovnen førte også til at folk begynte å innrede stuene sine mer dekorativt. Nå som veggene ikke lenger var dekket av sot, kunne man rosemale veggene eller henge opp bilder og ha pyntegjenstander fremme.^[18]

Det norske samfunnet var et standsamfunn. Opprinnelig fantes det tre stender, som på latin kalles oratores, bellores og labores, altså de som snakker, de som kriger, og de som arbeider. Dette vil si geistligheten, aristokratiet og allmuen. I praksis kunne det være stor forskjell på de sosiale og økonomiske forholdene innenfor stendene, men oppfatningen var at stendene var skapt av Gud, og at skillene mellom dem måtte opprettholdes. Stendenes rettigheter og muligheter var regulert ved lov; såkalte privilegier. Etterhvert vokste borgerskapet seg sterkere, og de jordløse arbeiderne ble flere, noe som svekket standsamfunnet, men inndelingen holdt seg frem til midten av 1800-tallet, da klassesamfunnet vokste frem.^[19]

Opplysningstid har lenge vært et vanlig begrep i den europeiske historieskrivingen for å beskrive 1700-tallet, men hvor godt begrepet er for norsk historie, er usikkert. Ikke minst har det å gjøre med hvordan begrepet «opplysningstid» skal forstås. Dersom det forstås snevert, som en verdslig, vitenskapelig og politisk opposisjonell bevegelse, har det egentlig kun vært opplysningstid i Frankrike. Man kan likevel se spor etter opplysningstiden også i Norge, men den var ikke verdslig eller opposisjonell. De fleste opplysningsmennene var prester, og de drev med innsamling og formidling av kunnskap. Kjente norske opplysningsmenn er Erik Pontoppidan, Johan Ernst Gunnerus og Gerhard Schøning. De to sistnevnte grunnla Det Throndhjemske Selskab, senere Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Det opp­sto likevel ingen radikal lit­ter­a­tur, kun litteratur som hadde til hensikt å styrke og forbedre det eneveldet som fantes. Det var heller ikke ytringsfrihet eller trykkefrihet, bortsett fra en kort trykkefrihetsperiode under den inn­flyt­elses­rike danske livlegen og politikeren Johann Friedrich Struensee. Opplysningsarbeidet som ble gjort i Norge var likevel viktig for spredning av kunnskap i Norge.^[20]

Staten drev forhåndssensur av alt som ble trykket, og det var ikke lov å komme med kritiske kommentarer om kongen, embetsmenn eller landets styreform (eneveldet). Det var likevel en viss form for offentlig debatt utover 1700-tallet. Det ble etterhvert utgitt en mengde tidsskrift, og selv om disse ikke var opposisjonelle eller kritiske, kunne likevel stadig flere personer få uttrykke seg offentlig, og befolkningen ble mer opplyst. For enevoldsstaten ble det også stadig viktigere å vite hva innbyggerne mente, og Danmark-Norge var på slutten av 1700-tallet på mange måter et opplyst enevelde, eller et «opinionsstyrt enevelde», for å bruke historiker Jens Arup Seips ord.^[21]

Omkring 1700 ble Norge påvirket av en ny religiøs retning, pietismen. Pietisme er en retning innenfor kalvinismen, en protestantisk retning utviklet av den franske reformatoren Jean Calvin. Ønsket var en mer personlig og inderlig kristendom. Pietistene drev veldedighetsarbeid og misjonerte blant ikke-kristne. En kjent dansk-norsk pietist er Thomas Kingo, som var salmedikter og skrev en mengde tekster.^[22] En annen norsk pietist, Thomas von Westen, drev misjon blant samene i 1730-årene. Viktigst for pietistene var utbygging av skolevesenet og misjonering. Pietismen var en vekkelsesbevegelse som nådde både eliten og allmuen.^[23]

Napoleonskrigene pågikk mellom 1800 og 1815, og var en krig mellom de europeiske stormaktene; først og fremst Frankrike mot Storbritannia. Danmark-Norge var på fransk side, mens Sverige var alliert med britene. Danmark-Norge ville i utgangspunktet være nøytralt, men ble tvunget til å velge siden da britene angrep København i 1807. Krigen var uheldig for Norge fordi Storbritannia var Norges fremst handelspartner. Den britiske flåten hadde full kontroll til havs og kunne blokkere Norge og stanse importen av korn, som nordmennene var avhengige av. Mange nordmenn ville derfor ha slutt på krigen og ble misfornøyde da kong Frederik VI fortsatte alliansen med Napoléon Bonaparte. Etter Napoleons nederlag i Russland i 1812 ville kongen bytte side, men fikk beskjed om at han da måtte gi Norge til Sverige. Sverige hadde blitt lovet Norge som belønning for sin deltakelse i krigen, en avtale mellom kong Carl Johan og russiske tsar Alexander. Kong Frederik ville ikke går med på dette, og fortsatte alliansen med Napoleon. Da Frankrike og Napoleon ble slått, ble Danmark tvunget til å avstå Norge til Sverige.^[24]

I 1814 inngikk Danmark fredsavtaler med Sverige og Storbritannia i Kiel i Holstein, en by som da tilhørte Danmark-Norge. Her ble Norge avstått til Sverige som en del av krigsoppgjøret etter Napoleonskrigene. Norge ble garantert å beholde sine lover, offentlige institusjoner og grenser. Island, Grønland og Færøyene, som fortsatt var en del av Norge, gikk nå til Danmark. De europeiske fyrstene mente fortsatt at de hadde full rett til å annektere eller avstå land slik det passet dem, uten hensyn til menneskene som bodde der. Imidlertid var disse holdningene i tilbakegang, og prinsippet om folkesuverenitet, innbyggernes rett til selv å bestemme over sitt land, begynte å spre seg. Dette prinsippet lå for eksempel til grunn for den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776. Folkesuverenitet var også utgangspunktet for det norske opprøret mot Kieltraktaten. Ingen nordmenn var til stede da avtalen ble inngått, og nordmennene mente at siden unionen med Danmark nå var oppløst, stod de nå fritt til å velge sin egen styreform og statsoverhode. Den danske prinsen Christian Frederik ble derfor valgt til norsk konge under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Kieltraktaten ble aldri akseptert som et rettsdokument av det frie Norge.^[25]

• Sogner, Sølvi (1996). Krig og fred: 1660–1780. Bind 6 av Aschehougs norgeshistorie, Knut Helle, red. Aschehoug. ISBN 8203220193

• Norgeshistorie.no: 1660–1780: enevelde
• Danmarkshistorien.dk: Den ældre enevælde, 1660–1784 Arkivert 18. juli 2017 hos Wayback Machine.