Norgesveldet

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2022-01

Norgesveldet (norrønt: Noregsveldi) er en betegnelse som kom i bruk på 1800-tallet i forbindelse med nasjonalromantiske forestillinger om at Norge hadde en fortid som stormakt^[1], og var en betegnelse på de besittelsene som var underlagt den norske kongen i høymiddelalderen, etter at det hadde blitt landefred på fastlandet etter borgerkrigene, altså etter 1227.

Da Norgesveldet var på sitt største, omfattet det øyene i Vesterhavet hvor folk fra Norge hadde slått seg ned i landnåmstiden, i tillegg til dagens Norge og landskap i dagens Sverige. Norgesveldet var oftest et løst sammenbundet rike av moderlandet og de oversjøiske besittelsene som i samtiden ble benevnt som skattland (norrønt: skattlǫnd), og ikke oppfattet som en del av det norske riket. I middelalderen ble skattlandene mer en betegnelse på norske biland enn egentlige deler av et norsk statsterritorium. Den verdslige makten var på sitt sterkeste mot slutten av kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1263). Et viktig element i hele den perioden man senere omtalte som «Norgesveldet», var den kirkelige overhøyheten til erkebispesetet i Nidaros fra 1152/3. Det er ikke sikre kilder for når Jemtland ble lagt under erkebiskopen i Uppsala. Sistnevnte ble opprettet noe senere, og som det tredje metropolitanerkebispedømme i Norden, etter Lund og Nidaros.

Kirken deltok i en politisk prosess både før og under trerikstiden med Kalmarunionen, der formålet på svensk side var å etablere en posisjon for Sverige i Jemtland. Dette området hadde fra gammelt ligget som et «markland» (grenseland) i forhold til Svealand, og antakelig i et slags forbund med Trøndelag, på samme måte som Hålogaland.

Viken: Fylkene under Borgarþing:

• Ránríki (Båhuslen)
• Vingulmórk
• Vestfold (Vestfold, Drammen, Lier, Eiker og Sandsvær)
• Grenafylki (Grenland, Telemark og Numedal)

Oplandene: Fylkene under Heiðsævisþing:

• Heinafylki (Hedmarken og Gjøvik)
• Haðafylki (Toten, Land, Hadeland og Hringaríki)
• Raumaríki (Romerike og Glåmdalen)
• Guðbrandsdalir
• Eystridalir

Vestlandet: Fylkene under Gulaþing:

• Sunnmærafylki
• Firðafylki
• Sygnafylki
• Horðafylki
• Rygjafylki
• Egðafylki
• Valdres
• Haddingjadalr

Trøndelag: Fylkene under Frostaþing:

• Raumsdølafylki
• Norðmørafylki (Nordmøre og Fosen)
• Naumdølafylki
• Sparbyggjafylki (Sparbu, Stod, Steinkjer, Snåsa, Lierne)
• Eynafylki (Beitstad, Inderøy, Verran)
• Verdølafylki
• Skeynafylki (Skogn, Ytterøy, Mosvik)
• Stjórdølafylki (Stjørdalen, Selbu, Tydal)
• Strindafylki (Strinda, Leksvik, Frosta, Åsen)
• Gauldølafylki (Gauldalen, Leinstrand, Tiller og Klæbu)^[2]
• Orkdølafylki (Orkdalen, Skaun, Børsa, Buvika, Byneset)

Háleygjafylki (Nordland og Troms sør for Malangen)

Finnmòrk (Skatteland)

Fra 600-tallet begynte vestnorske fiskebønder en utvandring (landnåm) til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), senere videre til Suderøyene (Hebridene) og Man, og vestover til Færøyene, Island og Grønland. Noen av disse øyene var bebodde da nordmennene kom, men den lokale befolkningen ble fortrengt eller assimilert av de norske innvandrerne. Gjennomgående fikk øyene en norskættet befolkning, som beholdt kontakten med moderlandet over Vesterhavet.

Disse norske utbygdene hadde egne høvdinger eller småkonger etter norsk mønster, som ble underlagt den norske kongemakten når denne etterhvert fikk nasjonalt myndighet. Ofte hadde de norske kongene nok å stri med på fastlandet, så den lokale makten i utbygdene var gjerne i hendene på lokale jarler som opererte på vegne av kongen.

Besittelsene i Sverige var i varierende grad norske. På 800- og 900-tallet er det rimelig å anta at befolkningen i Båhuslen, Jemtland og Herjedalen ikke hadde noen nasjonal tilhørighet, hverken til Norge, Svealand eller Götaland. Det lå til den etterhvert sentraliserte kongemakten å skape denne, som måtte befeste sin rett i grenseområdene ovenfor naborikene.

• Shetland (Hjaltland): norske vikinger kom fra 700-tallet til dette øyriket, og gjorde seg til herre over dem før 900. Shetland inngikk før 1195 i jarledømmet Orknøyene. Etter slaget ved Florvåg ble Shetland i 1195 direkte underlagt Norges konge.

• På Orknøyene (Orkneyar) begynte nordmennene å slå seg ned rundt år 800. Orknøyene var jarledømme fra Harald Hårfagres tid, ca. 875, og i vekslende grad underlagt den norske kongen.

Norges overherredømme over Shetland og Orknøyene ble bekreftet ved traktaten i Perth i 1266, og forblir norske i unionen med Danmark fra 1380. Kong Christian I pantsatte imidlertid disse øygruppene til den skotske konge som medgift for sin datter Margrete i 1468 og 1469. I 1472 kom øyene under erkebiskopen i St. Andrews. De dansk-norske konger prøvde senere å løse inn pantet, men dette ble ikke akseptert av skottene - så denne delen av Norgesveldet ble tapt.

• Hebridene (Suðreyar) ble fra 700-tallet hjemsøkt av norske vikinger, på 800-tallet slo mange nordmenn seg til der. Området ble underlagt kongsmakten på 1100-tallet.
• Man i Irskesjøen, ble i vikingtiden regnet til Hebridene, og alt fra midten av 800-tallet hadde norske vikinger bosatt seg der. Anerkjente skatteplikt til den norske kongen i 1152.

Skotske og norske konger lå i strid om øyene rundt Skottland på 1200-tallet, og Man og Hebridene ble avstått til den skotske kongen ved traktaten i Perth i 1266. Øyene ble formelt oppgitt av danskekongen Christian I.

• Færøyene, underlagt Norges konge i 1035.
• Grønland, underlagt Norges konge i 1261.
• Island, underlagt Norges konge i 1262.

De norske koloniene Færøyene, Island og Grønland går i 1397 sammen med Norge inn i Kalmarunionen. Etterhvert ble den danske kongemakten dominerende i unionen, også i egenskap av å være markgrevskap i det tysk-romerske riket.

Kirkelig lå alle fem bispedømmer (Færøyene, Island, Grønland, Orknøyene med Shetland og Man med Hebridene) fra 1153 under erkebiskopen i Nidaros.

• Herjedalen (svensk: Härjedalen) ble underlagt Norge 1100-tallet og lå inntil reformasjonen under Nidaros erkebispedømme.
• Jemtland (svensk: Jämtland) kom verdslig under kongen på 1200-tallet, men lå en tid under erkebispen i Uppsala, uten at det finnes sikre kilder på når dette skjedde. Jemtland ble erobret av Sverige under den nordiske syvårskrig (1563–70), gitt tilbake til Norge ved Stettin-freden i 1570 og på nytt underlagt Nidaros erkebispedømme.
• Idre og Særna var fra gammelt av underlagt den norske kongen og lå kirkelig under Nidaros erkebispedømme. Området ble okkupert av svenskene under Hannibalfeiden i 1644, men ikke formelt avstått til Sverige før i 1751. Jemtland, Herjedalen, Idre og Særna ble permanent avstått til Sverige ved freden i Brömsebro i 1645.
• Båhuslen (svensk: Bohuslän) hadde tilhørt Norge siden Harald Hårfagres tid. Var med unntak av årene 1523-32 norsk til freden i Roskilde i 1658, da området ble endelig avstått til Sverige.

• Harald Hårfagre regnes for å være den første norske kongen som også regjerte over Orknøyene, Shetland og Hebridene (konge ca. år 875 – 933), og hans rike dannet det idemessige grunnlaget for Norgesveldet etter at han så at Ladejarlenes mektige Trøndelag kunne erobres uten nevneverdige blodsutgytelser. Der hadde det rådd landefred lenge, og det fantes en befolkningsmessig samhørighet som var sterkere og mer organisert enn i andre landsdeler på det norske fastlandet.
• Håkon den gode var den av Hårfagres sønner som kom lengst i å fullbyrde farens gamle ide om en samling av hele Norge etter samme mønster som man så i Trøndelag. Han oppgav å trosse trønderne, og satt ved Sigurd Ladejarls side i Trondheim, og rådde over riket(ca. 933 – 960). Han og Sigurd hadde et fruktbart samarbeid om en mer matematisk inndeling av skipreidene i de enkelte fylker. Dette arbeidet ser man fruktene av i 986, når Håkon jarl iverksetter den i, til da, norgeshistoriens største mobilisering (180 skip ifølge Snorre, 60 skip under Håkons kommando, 60 under Eriks kommando, og 60 i en koalisjonsflåte med namdalinger og håløyger under Jarnskjegges kommando – mot danskenes og vendernes (jomsvikingene)s invasjonsstyrker. Resultatet ble en overveldende seier for ladejarlens styrker. Håkon ble den første «konge» som ble valgt på Øretinget. I kraft av den makt det gav å ha jarlen og bøndenes støtte i Trøndelag, kunne han også gjøre krav på Jemtland under Norges konge. Håkon var så godt likt av jarlen at Sigurd oppkalte eldstesønnen etter Håkon.
• Olav Haraldsson (ca. 1015 – 1028) prøvde fra 1020-årene også å hevde kongemakten over de norske utbygdene i Vesterhavet. På Island og Færøyene var det uten særlig hell, men han greide å hevde et visst herredømme over Orknøyene. Olavs egen fallitt militært og politisk kulminerte som kjent på Stiklestad i 1030.
• Magnus den gode (1035 – 1047) Hendelsene på Stiklestad med Olavs fall ble på kløktig vis utnyttet politisk av Einar Tambarskjelve. Han hadde ikke hadde deltatt i stridighetene på Stiklestad, og forsåvidt hadde han hendene frie. Han argumenterte på tinget for å gjøre helgen av Olav, slik som hadde blitt sedvane i en del riker tilstøtende Bysants, f.eks Kiev. Konstantinopel anerkjente da opprettelse av såkalte «autofekale kirker» noe som gav høyeste status og prestisje som land og rike. Einar fikk gjennomslag, både for helgengjøringen og valg av konge, den 11-årige Magnus «den gode», Olavs egen sønn. Einar hadde nok også blikk for de politiske aktiva som historien utgjorde, i sine politiske vurderinger. Det var bare 44 år siden slaget ved Hjørungavåg, og ettersom bondehæren på Stiklestad hadde sverget troskap til kong Knut, bød situasjonen på store muligheter for suksess. Ikke minst alliansen både med Sveariket og Danene var et velkjent trekk for Einar, siden sjøslaget ved Øresund (Svolder), hvor han reiste ut med kongen og kom tilbake sammen Erik Jarl som seierherre. I 1035 ble i alle fall den 11-årige Magnus valgt til konge på Øretinget.

Magnus la senere under seg Færøyene, og ble, fremfor alt etter Hardeknuts død i 1042, valgt som konge også i Danmark. Det er den første og siste gangen at en norsk konge blir konge i Danmark. Det viser at det hvertfall i en tid rundt år 1040 hersket politisk jevnbyrdighet mellom de to rikene. I Norge er det Einar Tambarskjelve som styrer i kongens sted. De første årene som følge av kongens umyndighet, de seneste årene som følge av at kongen er stadig mer opptatt med anliggender i Danmark. Han ble frarøvet makten av Harald Hardråde, som ikke oppgav sine krav på Danmark før i 1064. Harald var general, militært utdannet i keiserens (Konstantinopel) varangergarde. Han var nok en erobrer, men langt fra politiker av Einars kaliber. Harald prøvde i stedet å underlegge seg England med tidenes største leidangsflåte (300 skip ifølge Snorre), men falt som kjent ved slaget ved Stamford Bridge i 1066. Harald er gravlagt på Klosterenget på øya i Trondheim.

• Olav Kyrre (1067 – 1093) var en fredelig konge som overtok Norges kongemakt etter faren Haralds død. Han skal etter tradisjonen ha grunnlagt Bergen (Bjørgvin) i 1070, som etterhvert ble hovedstad i Norgesveldet.
• Magnus Berrføtt (1093 – 1103) hadde derimot store ambisjoner og søkte gjennom flere hærtokt å gjøre seg til herre over Skottland og områdene rundt Irskesjøen. Han hadde alt i 1098 fått den skotske kongens aksept for øyene utenfor Skottland, og maktet å underlegge også Anglesey utenfor Wales – for en stund. Den norske kongemaktens krav på Orknøyene var imidlertid nå blitt godt befestet.
• Øystein Magnusson (1103 – 1123) tillegges æren av å ha vunnet Jemtland (tilbake) som skattland for Norge, etter at de hadde skjøttet seg selv i mange hundre år.
• Under brødrene Sigurd Munn (1136 – 1155), Inge Krokrygg (1136 – 1161) og Øystein Haraldsson (1142 – 1157) regjeringstid ble den norske kongemaktens grep om Orknøyene, Hebridene og Man befestet. I 1153 ble Nidaros erkebispesete opprettet, som også øyene i Vesterhavet ble underlagt.
• Med Håkon Håkonsson (1217 – 1264) når Norgesveldet sitt høydepunkt. Etter at borgerkrigene var over i 1227, rådde nå en indre landefred, lik den Hårfagre kan ha drømt om nesten 300 år tidligere. Island (1262) og Grønland (1261) kommer kirkelig inn under Nidaros erkebispedømme under denne perioden, og kongen kan gjøre krav som følge av den maktdeling som ble etablert mellom konge og kirke. I 1263 mobiliserte han den største leidangsflåten i Norges historie for å gå i strid mot den skotske kongen om Hebridene og Man. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene hvor kongen senere dør.
• Magnus Lagabøte (1263 – 1280) brøt med farens ekspansjonspolitikk, og med Perth-traktaten i 1266 ble de norske besittelsene Man og Hebridene oppgitt til fordel for kongen av Skottland. Som motytelse ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.
• Eirik Magnusson (1280 – 1299)
• Håkon Magnusson (1299 – 1319)

Fra 600-tallet begynte norske bønder utvandring fra Rogaland og Agder til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland. Disse øyene hadde lenge vært bebygd da nordmennene kom dit, av piktere, et muligens keltisk folk som også bodde på "fastlandet" Skottland. Den norske landnåmet førte til at den eldre befolkningen ble borte, enten fordi de var få og dro seg tilbake til frender i Skottland, eller fordi de ble gjort til treller. De fleste stedsnavnene på øyene er i dag av gammelnorsk opphav.

De gamle sagaene forteller at da Harald Hårfagre hadde satt i verk sine hærtog for rikssamling, ble disse øyene et tilholdssted for vikinger som herjet i Norge. Kong Harald fór da vest over havet og la under seg Orknøyene, Hjaltland og Suderøyene, og kom helt til Man og herjet der. Sagaene beretter videre at Harald grunnla jarledømmet Orknøyene, som omfattet alle disse øyene, og han regnes for å være den første norske kongen som regjerte over Norgesveldet.

Det er imidlertid trolig at disse historiene er sagaforfatternes verk, for å underbygge senere norske kongenes krav over disse øyene. Enkelte kilder finner det lite trolig at de norske kongene hadde overherredømme på Hebridene, Man, Orknøyene og Shetland tilbake til 800-tallet.

Den første jarlen, Sigurd, var bror til Ragnvald Mørejarl, og jarledømmet var i den ætten til 1231. Fra første stund hadde jarlen til oppgave å verne landet og ta vare på landefreden. Han hadde en liten leidangsflåte og tok veitsle av folket.

Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason (år 995). De fikk seg en biskop på 1000-tallet, og fra 1152 hørte han under erkebiskopen i Nidaros. Bispesetet for Orknøyene ble flyttet til Kirkjuvåg (Kirkwall), og der ble det bygd en katedralkirke som står den dag i dag. Den var den største domkirken i erkebispedømmet nest etter Nidarosdomen, og var innvidd til den hellige Magnus orknøyjarl (drept 1115).

Da øybeboerne hadde satt seg opp mot kong Sverre (slaget i Florvåg utenfor Bergen, 1194), tok kongen Hjaltland fra orknøyjarlen, og la det direkte under kongen.

På Suderøyene ble det også norsk bosetning og norsk styre. Man regner med at landnåmet her tok til omkring 800. Harald Hårfagre skal ha satt inn en jarl her også. Men herredømmet på disse vikingøyene var ustabilt. Her ble den eldre befolkningen ikke trengt ut. Stedsnavnene viser at nordmennene bodde tettest på øyene Lewis (gno. Ljodhus) og Skye. Kelterne hadde et vel kjent kloster på sin hellige øy Iona, og innflytterne ble fort kristnet.

Det ble også skapt norske vikingriker i Irland. Det viktigste av dem var riket i Dublin. En vikingkonge kalt Torgjest, bygde borgen i Dublin år 841 og tok koppskatt av irene. Konge i Dublin-riket 852-871 var Olav Kvite eller Geirstada-alv, en halvbror til Halvdan Svarte. Fra Dublin fór Olav hjem til Vestfold og ble konge der etter faren. De mener at det er Olav som ble hauglagt i Gokstadskipet.

Disse vikingrikene var bystater der borgerne drev handel, og til hvert rike hørte også noe land der det bodde bønder. I Irland som ble hjemsøkt først og angrepet hardest av vikingene, opplevde ikke folk vikingene som noen trussel etter år 850. Vikinger hadde skaffet seg jord, og flere drev handel.

I det store slaget ved Clontarf ved Dublin i 1014 tapte en hær ledet av blant andre Orknøy-jarlen Sigurd mot en hær ledet av den irske overkongen Brian Boru. Om Sigurd var ute etter å legge Irland under seg, eller om han deltok i en intern irsk maktkamp er omdiskutert. Uansett måtte de norrøne bosetningene godta irske konger til overkonger etter Clontarf. Dette var riktignok ofte bare et herredømme i navnet.

Den engelske kongen Henrik II hadde planer om å legge under seg Irland, og fikk et pavebrev av Hadrian IV (Nikolaus Brekespear) som gav ham rett til Irland. I 1169-1175 tok engelske ridderhærer de norske bystatene Dublin, Wexford, Waterford og Limerick. Nordmennene fikk bo utenfor hver by i et område kalt Ostmantown (siden Oxmantown). Men nordmennene i Dublin fortsatte å ha sitt eget ting, i 1258 kalt tingmot (tingmøte).

Vikingene kom til øya Man i år 798, og etter hvert ble det en norsk bosetning der. Nordmennene bodde mest på nordre og vestre kanten av øya, mens kelterne fortsatte å bo på søndre og østre kanten av øya. Mange stedsnavn minner ennå om den norske befolkningen.

Man stod stundom under egne vikingkonger eller under den norske kongen i Dublin, og var lenge et kongedømme sammen med Suderøyene. Harald Hårfagres ferd hit er nevnt tidligere. Fra Magnus Berføtts tid (1102–1103) hørte kongeriket Suderøyene og Man til Norgesveldet. Fra 1153 betalte hver ny konge over Suderøyene og Man en lensavgift på 10 mark gull til hver nye konge av Norge.

I 1266 kom Suderøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England. Det norske språket på Man døde ut på 1400-tallet.

En ire skrev år 825 at det hadde bodd irske eneboere på Færøyene i hundre år, men de ble borte på grunn av de norske vikingene. Ellers var det ikke noen befolkning på disse øyene da norske landnåmsmenn bosatte seg der. Den første landnåmsmannen het Grímur Kamban, og landnåmet skal ha vært gjort noe før år 825. Færøyene ble underlagt det norske kongedømmet i 1035 eller noe før.

Også her bodde noen irske eneboere der da vikingene kom dit, og eneboerne fór sin vei, så landnåmet ble gjort i folketomt land. Landnåmstiden tok til med at Ingolv Ørnsson fra Sunnfjord tok seg jord i Reykjavík i 874, og varte til 930. De fleste landnåmsmennene kom i tiden 890-910. Det var stort sett folk som ikke ville stå under Harald Hårfagre.

I 1262-64 gikk Island under Norgeskongen, og islendingene skulle yte ham skatt. Vilkårene var fastsatt i en avtale fra 1262, som islendingene kaller «Gissur-såttmål» etter Gissur jarl. Her står det at kongen skal la dem ha fred og islandske lover, og i hovedsak ble det slik.

Det er ikke mer enn ca. 300 km fra Island til Grønland, og at det lå et land her, var kjent lenge før Eirik Raude fór dit. Eirik Raude bodde på Jæren, men han og faren dro fra Norge pga. drap, og tok land på Island. Eirik kom opp i drapssaker der også, og ble dømt fredløs. Da fór han til Grønland, og fant Vest-Grønland og gjorde seg kjent med landet.

Han kom tilbake til Island, sloss med sin gamle motpart, og tapte. De ble forlikte om at Eirik måtte forlate Island. Samme året, 986, fór Eirik med en flåte av nybyggere til Grønland, 14 skip kom fram. De tok seg bosteder sør på Vest-Grønland, i de to bygdene som er kalt Østrebygden og Vestrebygden.

Om dette finnes det opplysninger i skrifter fra mellomalderen, og fra utgravninger gjort i vår tid. Da bosetningen var på det største, var der 16 kirker, 2 kloster og 280 gårder på Grønland. Den største gården var bispegården Gardar, der storstua var 36 m², gjestebudhallen 130 m², og de hadde 100 klavebundne storfe.

Landet ble kristnet i år 1000, av Leiv Eiriksson, etter oppdrag av Olav Tryggvason, og ble siden et eget bispedømme. Etter Eiriks rettsstilling er det klart at nybygdene på Grønland var en selvstendig fristat. I sagaene blir også Grønland regnet for et eget land.

I 1247 kom det en nyutnevnt biskop fra Norge til Grønland, med påbud fra kong Håkon IV Håkonsson om at grønlendingene skulle gi seg under kongen. I 1261 kom det noen farmenn tilbake fra Grønland med melding om at grønlendingene hadde bundet seg til å svare skatt til kongen.

Snorre skriver i Heimskringla om en Ketil jamte (sønn til Onund jarl fra Sparbu i Trøndelag), at han flyttet øst over Kjølen med folk og buskap, og ryddet opp Jemtland. I sagaen om Egil Skallagrimson skriver han at under plyndringene til Harald Hårfagre fór det mange folk til blant annet Jemtland.

Etter Snorre hadde Jemtland på Haralds Hårfagres tid en selvstendig stilling; men under Håkon den gode gav jamtene seg inn under Norgeskongen og lovet ham skatt, og Håkon satte lov og landsrett for dem. Dette stod ved lag til fram på 1000-tallet. På Eirik jarls tid var Jemtland en del av lensdelingen etter oppgjøret fra det store sjøslaget ved Svolder, og Jemtland, Herjedalen, Ranafylket (Båhuslen) samt Romsdal hadde falt på Eriks bror Svein etter overenskomsten med sveakongen, Olof Skötkonung.

Da Olav den hellige krevde skatt av jamtene, fikk han det ikke.

Jemtland fikk nok kristendommen fra øst i likhet med Trøndelag. Ifølge en runeinnskrift på norsk fra midt på 1000-tallet ble landet kristnet av en Austmann Gudfastsson. Kirkelig hørte landet under erkebiskopen i Uppsala en tid før 1571. Også kong Øystein Magnusson (1103–1122) stilte krav om at jamtene skulle underkaste seg den norske kongen.

Om Herjedalen er fortalt at den første som bosatte seg der, var Herjulv Hornbrjot. Han var merkesmann (fanebærer) hos kong Halvdan Svarte, men kom i unåde og fór til Svearike. Der ble han fredløs, og så bosatte han seg i Herjedalen, som da lå i Norge. Dette må ha vært omkring år 850. Herjedalen ble kristnet i årene 1030-1060, og hørte til bispedømmet i Nidaros.

• Oscar Albert Johnsen (1924). Noregsveldets undergang : Et utsyn og et opgjør : Nedgangstiden. Kristiania: Aschehoug. 

• Jørn Sandnes (1971). Ødetid og gjenreisning : Trøndsk busetningshistorie ca. 1200–1600. Universitetsforlaget. 
• Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. 
• Aslak Bolt (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529.  [ny utgave]

• Ble Norge en stat i høymiddelalderen?, om Norgesveldet og den norske staten i høymiddelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Vikingenes boplasser