Norges ambassade i Berlin
| Norges ambassade i Berlin | |||
|---|---|---|---|
 Norges ambassade i Berlin ligger i komplekset som huser de nordiske ambassader i Berlin
| |||
| Beliggenhet | |||
| Adresse | Rauchstrasse 1 | ||
| Land | Tyskland[1] | ||
| Strøk | Tiergarten | ||
| Område | Mitte | ||
| Sted | Berlin | ||
| Historiske fakta | |||
| Formål | Ambassade | ||
| Eier(e) | Utenriksdepartementet | ||
| Arkitekt | Snøhetta | ||
| Ferdigstilt | 1999 | ||
| Kart | |||
 Norges ambassade i Berlin 52°30′33″N 13°21′01″Ø | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted (de) | ||
Norges ambassade i Berlin er en utenriksstasjon som ivaretar norske interesser i Tyskland. Ambassaden ligger i Rauchstrasse, i ambassadekomplekset som huser de nordiske ambassader i Berlin. Tidligere har Norge hatt ambassader i Bonn og i Øst-Berlin.
Legasjonen: Fra Alsenstrasse til Rauchstrasse
[rediger | rediger kilde]Michael Lie, som hadde vært svensk-norsk militærattaché og som ved unionsoppløsningen ble norsk chargé d'affaires i Berlin, arbeidet for tysk anerkjennelse av Norge i Berlin. I slutten av november 1905 kom Tysklands anerkjennelse av Norge som stat.[2] Norge etablerte en legasjon i Berlin, hovedstad i keiserriket Tyskland. Legasjonen lå i Alsenstrasse 2 i Alsenviertel i Spreebogen, der mange utenlandske diplomatiske stasjoner holdt til.[3]
Fra 1906 og til 1920 var Thor von Ditten sendemann ved legasjonen i Berlin.[4] Han hadde også sideakkreditering til Østerrike og Italia. Ditten ble tyskorientert i løpet av den lange perioden i Berlin og under første verdenskrig ble legasjonen kritisert for dette i Norge.[5] Under første verdenskrig var Norge nøytralt og ambassaden framholdt for tyske myndigheter at dette medførte at Norge også tok hensyn til Tysklands interesser.[6] Tyske angrep på norske handelsskip medførte imidlertid skepsis til Tyskland i Norge.[6]
Interessen for den politiske utviklingen var begrenset. Minister Arne Scheel var stasjonssjef fra 1921 til 1940. Han var mest opptatt av handelspolitikk.[2] Scheel ble doyen i det diplomatiske korps i Berlin,[7] en posisjon som innebar at han representerte det diplomatiske korps overfor det tyske vertskapet.
Nasjonalsosialistenes maktovertakelse førte til nye utfordringer for legasjonen. Arbeidet ved legasjonen var preget av motsetninger mellom minister Scheel og Ulrich Stang, som var legasjonsråd og som var kjent for å ha nazisympatier.[8] Fredsprisen til Carl von Ossietzky i 1935 medførte komplikasjoner i de diplomatiske forbindelsene.[6] Scheel ønsket å delta på rikspartidagen i 1936, men fikk ikke tillatelse til det av utenriksminister Halvdan Koht.[7]
Lokalene i Alsenstrasse ble etter hver ansett som uhensiktsmessige.[9] Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse i Tyskland og nye byplaner for Det tredje rikes hovedstad, Germania, ble området der legasjonen lå utpekt til stedet der Große Halle skulle reises. Et område ved Tiergarten ble utpekt til nytt diplomatstrøk. En ny legasjonsbygning ble reist i Rauchstrasse 11, på hjørnet av Drakestrasse. Legasjonsbygningen ble tegnet av arkitektene Otto von Estorff og Gerhard Winkler. Den nye legasjonsbygningen ble reist på en tomt ekspropriert fra en jødisk familie.[10] Byggingen varte fra 1940 til 1941.[11]
På grunn av andre verdenskrig og Tysklands okkupasjon av Norge, ble den norske legasjonen avviklet. Legasjonsbygningen ble ikke tatt i bruk av norske myndigheter så lenge krigen varte. Den ble i stedet benyttet av tyske myndigheter.[12] Bygningen ble ikke særlig ødelagt av krigshandlingene.
Legasjonen og angrepet på Norge i 1940
[rediger | rediger kilde]Altmark-saken i februar 1940 medførte at ambassaden måtte forsøke å dempe tyske reaksjoner.[6]
Sjefen for Abwehr, admiral Wilhelm Canaris, lot gjennom avdelingssjef major Hans Oster planene om tysk angrep på Danmark, Nederland og Norge bli kjent. Oster møtte den 3. april 1940 Nederlands militærattaché, Bert Sas, som oppsøkte Sveriges og Danmarks militærattachéer 4. april. Samme dag orienterte den danske militærattachéen legasjonsråd Ulrich Stang ved den norske legasjonen. Etter at Stang hadde informerte minister Scheel den 5. april ble det sendt et telegram til Oslo der angrepsplanene mot Nederland ble nevnt, men der det kom fram at legasjonen var i tvil om holdbarheten i informasjonen. Telegrammet nevnte ikke planene om angrep på Danmark og Norge.[13]
Etter angrepet på Norge 9. april 1940 fortsatte legasjonen sin virksomhet. Minister Scheel anbefalte det ikke ble gjort væpnet motstand.[14] Den 13. april var Scheel i møte med Hitler og utenriksminister Joachim von Ribbentrop. Den 19. april ble Norges minister bedt om å forlate Tyskland og legasjonens virksomhet opphørte.[15] Scheel reiste da tilbake til det okkuperte Norge.[16]
Legasjonsbygningen ble overtatt av det tyske utenriksdepartementet. Etter hvert ble den benyttet som gjestehus – eller bordell – for offiserer på permisjon fra østfronten.[17]
Nye forbindelser
[rediger | rediger kilde]Etter andre verdenskrig flyttet den norske Militærmisjonen i Berlin inn i legasjonsbygningen i Rauchstrasse 11.
Familien Meinhardt, den jødiske familien som fikk sin eiendom tvangsekspropriert, forsøkte i 1946 å få tilbake eiendommen, men rettssaken ble langvarig og i 1956 ble kravet avvist, men erstatningsvedtaket ble kjent ugyldig.[17]
Norge etablerte i 1949 en stasjon i Bonn. Den ble i 1955 Norges ambassade i Vest-Tyskland. I 1974 ble legasjonsbygningen i Berlin overtatt av vesttyske myndigheter i bytte mot at Norge fikk ny ambassadørbolig i Bonn.[18] I 1993 flyttet Norges generalkonsul i Berlin inn i andre etasje i Rauchstrasse 11.[18]
I 1973 opprettet Norge og DDR diplomatiske forbindelser og en egen ambassade ble etablert i Øst-Berlin.[19]
Ambassade i felles nordisk ambassadekompleks
[rediger | rediger kilde]Etter Tysklands gjenforening ble det aktuelt å flytte ambassaden i Tyskland fra Bonn til Berlin. De nordiske landene gikk sammen om å bygge et nytt ambassadekompleks i Rauchstrasse 1. Norges ambassadebygning er tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta. En 15 meter høy blokk av iddefjordsgranitt er plassert ved inngangspartiet.[20]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (på de, en, fr, es, it) archINFORM, , archINFORM project ID 15472, Wikidata Q265049, https://www.archinform.net/index.htm
- ^ a b Jervell, Sverre: «Ambassadehistorie: Bonn og Berlin», Norsk-tyske forbindelser gjennom hundre år. Ikke bare laks og pølser, utgitt av Bernd Henningsen, redigert av Frauke Stuhl og Jan Hecker-Stampehl, Berlin: Berliner Wissenschafts-Verlag, 2005, s. 94–96.
- ^ «Vom Alsenviertel zum Paul-Löbe-Haus» Arkivert 6. januar 2016 hos Wayback Machine., Deutscher Bundestag.
- ^ Hvem er Hvem? 1930, Oslo: Aschehoug, 1930, s. 100. Fulltekstutgave fra Prosjekt Runeberg.
- ^ «Thor Von Ditten», Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b c d Jervell, Sverre: Nordmenn i Berlin. Glimt fra Berlins historie, Oslo: Skyline, 2007, s. 70.
- ^ a b Jervell, 2007, s. 72.
- ^ Jervell, 2007, s. 73.
- ^ Stornæs-Nilsen, T. B.: Berlin. Et europeisk drama, Oslo: Aschehoug, 1991, s. 106. Fulltekstutgave Fra Nasjonalbiblioteket.
- ^ Jervell, 2007, s. 82.
- ^ «ehem. Norwegische Botschaft», Denkmale in Berlin, Senatsverwaltung für Stadtentwicklung und Umwelt.
- ^ Stornæs-Nilsen, s. 107.
- ^ Jervell, 2007, s. 74.
- ^ Jervell, 2007, s. 77.
- ^ Jervell, 2007, s. 77.
- ^ «Arne Scheel», Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b Jervell, 2007, s. 82.
- ^ a b «Nytt liv for riksløvene i Berlin», Aftenposten, morgennummeret 12. september 1993, s. 17.
- ^ Holtsmark, Sven G.: Avmaktens diplomati. DDR i Norge, 1949–1973, Oslo: Den norske historiske forening, 1999, s. 98. Fulltekstutgave Fra Nasjonalbiblioteket.
- ^ «Unsere Botschaft» Arkivert 18. august 2013 hos Wayback Machine., Norges ambassade i Berlin.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Ambassadens nettsted Arkivert 20. mars 2017 hos Wayback Machine.