Niger (elv)

Niger
Elva Niger ved Koulikoro i Mali
Land		Guinea  Mali  Niger  Benin  Nigeria
Lengde		4 180 km[1]
Nedbørfelt		2 117 700 km²
Middelvannføring		5 589 m³/s
Start		Tembakounda, Guineahøylandet
– Høyde		490 moh.
– Koord.		9°39′00″N 10°52′00″V
Munning		Guineagolfen
– Høyde		0 moh.
– Koord.		5°19′00″N 6°25′00″Ø
Sideelver		Benue, Kaduna, Sokoto, Bani
Kart over Nigers nedbørfelt
Niger 9°05′50″N 10°40′58″V
Niger på Commons

Niger er den lengste og viktigste elva i Vest-Afrika, også kjent som Nigerfloden^[2] som løper gjennom det såkalte Nigerbekkenet. Den er 4 180 km lang, og har et nedbørfelt på 2 117 700 km².^[3] Den har sitt utspring på Guineahøylandet i den østlige delen av Guinea. Herfra renner den mot nordøst gjennom Mali, før den gradvis snur mot sørøst og renner inn i Niger, hvor den også danner grensa mot Benin. Elva fortsetter deretter gjennom Nigeria, hvor den munner ut i Guineagolfen gjennom det enorme Nigerdeltaet. Niger er den tredje lengste elva i Afrika, etter Nilen og Kongo. Den største sideelva er Benue i Nigeria.

Niger blir kalt Jeliba eller Joliba («stor elv») på manding, Orimiri eller Orimili («stort vann») på igbo, Egerew n-Igerewen («elvenes elv») på tuareg, Isa Ber («stor elv») på songhai, Kwara på hausa og Oya på joruba. Opprinnelsen til navnet Niger, som opprinnelig bare ble brukt om de midtre delene av elva, er uviss. Det mest sannsynlige er en endring, etter påvirkning av det latinske niger «svart», av tuareg-navnet egerew n-igerewen, som brukes langs den midtre delene av elva, rundt Timbuktu.^[4][5] Timbuktu var det sørlige endepunktet for den viktigste transsahariske handelsruten til det vestlige middelhavsområdet, og var dermed også kilden til mesteparten av europeisk kunnskap om regionen på den tiden.

Nigerflodens elveløp var lenge et mysterium for europeiske kartografer, og på europeiske kart fra middelalderen ble navnet Niger benyttet om de midtre delene av elva, i dagens Mali, mens de brukte navnet Quorra (Kworra) om de nedre delene, i dagens Nigeria, ettersom det ikke var kjent at dette var den samme elvløpet. Da de europeiske kolonimaktene begynte å sende skip langs vestkysten av Afrika på 1500- og 1600-tallet ble Senegal-elva ofte ansett som munningen av Nigerfloden til Atlanterhavet. Nigerdeltaet, som munner ut i Bengalbukten gjennom mangrovesumper og tusenvis av elvegreiner over en strekning på rundt to hundre kilometer, ble bare ansett som våtmarker langs kysten. Det var først på 1700-tallet, etter at Mungo Park reiste ned Nigerelva og besøkte de store Sahel-rikene som eksistrerte på den tiden, at europeerne identifiserte Nigers løp korrekt og utvidet bruken av navnet til hele elveløpet.

De nåværende statene Nigeria og Niger har begge navn etter elva, og markerer konkurrerende nasjonale krav fra kolonimaktene i «Øvre», «Nedre» og «Midtre» del av Niger-bekkenet i Kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet.

Nigerfloden er ei relativt klar elv, som bare fører med seg en tiendedel så mye sedimenter som Nilen, ettersom Nigers kildeområder ligger i svært gamle bergarter som gir lite silt.^[6] I likhet med Nilen har Niger årlige flommer. De begynner i september, når toppen i november og er over innen mai.^[6]

I likhet med Nilen og vår hjemlige Glomma, har Nigerfloden et innlandsdelta, for dennes vedkommende kalt Massina, som ligger i den sentrale delen av Mali og dannes som følge av at landskapet her er svært flatt og fallet i elva følgelig er svært lite.^[6] Resultatet er et nettverk av elvegreiner, sumper og store innsjøer. De sesongmessige flommene gjør deltaet svært produktivt både for fiske og jordbruk.^[6] På grunn av fordamping og infiltrasjon i grunnen mister elva nesten to tredjedeler av sin vannføring i innlandsdeltaet mellom Ségou og Timbuktu. Vannet fra sideelva Bani, som munner ut i deltaet ved Mopti, er ikke nok til å kompensere for dette. Det er estimert at elva i gjennomsnitt mister rundt 31 km³ vann per år i deltaet, men dette varierer betydelig fra år til år.^[7]

På sitt løp sørøstover fra Mali får elva tilløp fra flere sideelver, men mister også mer vann gjennom fordamping. Vannføringen inn i Nigeria ble estimert til 25 km³/år før 1980-tallet og til 13,5 km³/år på 1980-tallet. Den viktigste sideelva til Niger i Nigeria er Benue, som løper sammen med Niger ved Lokoja. Den totale vannføringen fra sideelver i Nigeria er seks ganger høyere enn elvas vannføring når den renner inn i Nigeria, og vannføringen nær munningen av elva er 177,0 km³/år før 1980-tallet og 147,3 km³/år på 1980-tallet.^[7]

Niger har et av de mest uvanlige løpene av verdens store elver, og det boomerang-formede elveløpet forvirret europeiske geografer i to tusen år. Elvas kilder ligger bare 240 km fra kysten av Atlanterhavet, men elva renner bort fra kysten og inn i Sahara, før den svinger til høyre ved den gamle byen Timbuktu (Tombouctou) og setter kursen sørøstover mot Guineagolfen.

Denne merkelige geografien ser ut til å ha blitt til fordi Niger egentlig er to forhistoriske elver som er blitt til en. Den øvre Niger rant fra kildeområdene til det nåværende Massina-deltaet, hvor den spredte seg ut i et da langt større endorheisk bekken. Den nedre Niger startet i Adrar des Ifoghas-høydene og rant mot sør til Guineagolfen. En av nedre Nigers tilløpselver eroderte seg etterhvert bakover og fanget inn vannet fra innlandsbekkenet.^[8]

Den nordligste delen av elva, ved Timbuktu, er den nærmeste store elva og forekomsten av vann i denne delen av Sahara-ørkenen. Området ble derfor et fokus for handelen over det vestlige Sahara, og senter for Sahel-kongedømmene Mali og Gao.

I antikken var europeeres kunnskaper om området bare litt bedre enn en fabel. En studie av klassiske skrifter om Saharas indre begynner med Ptolemaios, som nevner to elver i ørkenen: «Gir», og lengre sør «Ni-Gir».^[9][10] Den første av disse har siden blitt identifisert som Wadi Ghir lengst nordvest i Tuat, langs grensa mellom dagens Marokko og Algerie.^[9][11] Dette er sannsynligvis så langt som Ptolemaios ville hatt konsistente opptegnelser. Elva Ni-Ger var antagelig spekulasjon, men navnet ble værende ved som navnet på ei elv sør for den «kjente verden» for Middelhavets sivilisasjoner. Sveton forteller om romere som reiste til «Ger», men et hvilket som helst elvenavn avledet fra et berberspråk, hvor «gher» betyr «elveløp», kan lett medføre sammenblanding og forvirring.^[12] Plinius knyttet sammen disse to elvene som ei lang elv som rant (via innsjøer og underjordiske deler) inn i Nilen,^[12] ei oppfatning som, sammen med identifiseringen av elva Senegal som «Ger», vedvarte i arabisk og europeisk kultur fram til 1800-tallet. Forbindelsen til Nilen ble ikke bare gjort fordi dette på den tid var kjent som den store elva i «Aethiopia» (som alle land sør for ørkenen ble kalt av klassiske skribenter), men fordi Nilen hadde flom hver sommer. I Europa og Vest-Asia ventes flommene om våren, som følge av snøsmelting. Klassiske forfattere forklarte sommerflommer ved å regne ut tiden det tok for flomvann å renne ned ei elv, og kunne slik beregne hvor lang Nilen måtte være for at vannet kunne renne fra et fjellområde om våren. Nilen syklus er imidlertid ikke basert på snøsmelting, men på tropiske regnmønstre, noe som var ukjent i Middelhavets klassiske verden.^[10] Gjennom beskrivelsene til Leo Africanus og endog Ibn Battuta, til tross for at han besøkte elva, vedvarte myten om Nigers forbindelse til Nilen.

Det ble gjennomført mange mislykkede europeiske ekspedisjoner for å fastlegge elvas løp. I 1788 ble African Association dannet i England for å fremme utforskningen av Afrika i håp om å finne og kartlegge Niger, og i juni 1796 var den skotske utforskeren Mungo Park den første europeeren til å se elva. I sin reiseskildring Travels in the Interior of Africa, som ble utgitt i 1799, beskrev han elvas løp mellom Bamako og Silla i dagens Mali.^[13] På sin andre ekspedisjon i 1805 seilte han langs Niger mellom Bamako og Bussa i Nordvest-Nigeria, hvor han omkom i 1806. Først i 1830 oppdaget en ekspedisjon ledet av de engelske brødrene Richard og John Lander Nigers løp helt til munningen. Nigers kilder ble oppdaget av europeiske forskere først i 1879, da av franskmannen Marius Moustier og sveitseren Josua Zweifel.

Vannføringen i nedbørfeltet til Niger blir delvis regulert med demninger. I Mali blir Sélinguédemningen i elva Sankarani hovedsakelig brukt til kraftproduksjon, men også i noen grad til irrigasjon. To avledningsdemninger, en ved Sotuba like nedstrøms fra Bamako, og en ved Markala, like nedstrøms fra Ségou, brukes til å irrigere rundt 54 000 hektar.^[7] I Nigeria brukes Kainjidemningen og Jebbademningen til produksjon av vannkraft.

Vannressursene i Niger er under press på grunn av økt uttak av vann til irrigasjon og på grunn av påvirkningen fra klimaendringer. Bygging av flere demninger til produksjon av vannkraft er enkelte steder underveis, og andre steder under planlegging, med henblikk på å avhjelpe den kroniske mangelen på elektrisk kraft i landene i Niger-bekkenet.

FAO anslår irrigasjonspotesialet til alle landene i Niger-bekkenet til 2,8 millioner hektar. På slutten av 1980-tallet var bare 0,93 millioner hektar under irrigasjon. Irrigasjonspotensialet ble estimert til 1,68 millioner hektar i Nigeria og 0,56 millioner hektar i Mali, mens arealet som faktisk ble irrigert var henholdsvis 0,67 og 0,19 millioner hektar.^[7]

For å bedre kunne koordinere sin innsats vedtok landene som utgjør Niger Basin Authority i april 2008 et «Vanncharter for Nigerbekkenet», bestående av en 30-årig investeringsplan for hele elvebekkenet og en 5-årig prioritert investeringsplan. Charteret fremmer integrert vannressursforvaltning, definerer prosedyrer for undersøkelse og godkjenning av nye prosjekter, gir et rammeverk for tildeling av vannressurser mellom sektorer, forplikter seg til å bevare akvatiske økosystemer og definerer mekanismer for å avgjøre tvister mellom landene og for brukermedvirkning. Investeringene omfatter utvidelse av irrigert landbruk for bedre sikkerhet i matforsyningen, bygging av Taoussa-demningen i Mali og Kandadji-demningen i Niger (sistnevnte har vært under bygging siden august 2008), i tillegg til rehabilitering av Kainji-demningen og Jebba-demningen i Nigeria.^[14]

Mesteparten av investeringene er finansiert eller forventes å bli finansiert via internasjonal hjelp. Kandadji-demningen er for eksempel finansiert av Den islamske utviklingsbank, Afrikabanken og OPECs utviklingsfond. Verdensbanken godkjente i juli 2007 et lån på 500 millioner USD for finansiering av prosjekter i bekkenet over en periode på 12 år. Finansiering vil bli tildelt i to faser. Den første kreditten på 185 millioner USD vil gå til Nigeria, Guinea, Benin, Mali og Niger, mens den andre investeringen på 315 millioner USD er beregnet å gå til Burkina Faso, Kamerun, Tsjad og Elfenbenskysten.^[15] Foruten å finansiere rehabilitering av demninger i Nigeria vil lånet også brukes til «bærekraftig forvaltning av utvalgte degraderte økosystemer og rehabilitering av småskala vannrelatert infrastruktur».^[16]

I september 2009 begynte den nigerianske regjeringen mudring av Niger fra Baro til Warri, et prosjekt som vil fjerne silt fra flere hundre kilometer av elva, og som vil koste 36 milliarder naira.^[17] Formålet med mudringen er å gjøre det lettere å transportere gods til bosetninger som ligger langt fra Atlanterhavet.^[17] Prosjektet har tidligere vært foreslått og utsatt av tidligere regjeringer i 43 år.^[17][18]

I en tale i Lokoja uttalte den nigerianske presidenten Umaru Yar'Adua at prosjektet ville føre til «at elva Niger ville bli seilbar hele året» og at han håpet at Nigeria innen 2020 ville ha blitt en av de tjue mest industrialiserte landene i verden.^[17][18] Den nigerianske transportministeren Alhaji Ibrahim Bio sa at hans departement ville jobbe for å sikre at prosjektet ville bli fullført innen den fastlagte timeplanen.^[18] Enkelte aktivister har imidlertid tidligere vært i mot prosjektet, og hevder det kan ha negative effekter for landsbyboerne langs elva.^[17]

I april 2012 ble det kunngjort at mudringsprosjektet var fullført.^[19]

• (en) Niger River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Niger Basin Authority