Nicolae Manolescu

Nicolae Manolescu
Født		Nicolae Apolzan 27. nov. 1939 Râmnicu Vâlcea
Død		23. mars 2024[1] (84 år) București[2]
Beskjeftigelse		Diplomat, litteraturhistoriker, litteraturkritiker, journalist, politiker, essayist[3]
Embete		Medlem av Romanias senat reprezentant permanent al României la UNESCO (2006–2015)
Akademisk grad		Ph.d.[4]
Utdannet ved		Faculty of Letters (Bucharest University)
Doktorgrads- veileder		Șerban Cioculescu[4]
Parti		Partidul Național Liberal
Nasjonalitet		Romania
Språk		Rumensk,[5] fransk
Medlem av		Romanias forfatterforening (verv eller stilling: president) Det rumenske akademi
Utmerkelser		Den nasjonale fortjenstorden Stjerneordenen Nasjonalordenen for trofast tjeneste Ordre des Arts et des Lettres
Påvirket av		Titu Maiorescu, Eugen Lovinescu
Nicolae Manolescu på Commons

Nicolae Manolescu (1939–2024) var en rumensk litteraturkritiker, litteraturhistoriker, essayist, universitetsprofessor og ambassadør. Han ble tildelt flere ordener og utmerkelser, både rumenske og utenlandske.

I 2017 var han formann for Romanias forfatterforening. Han ble medlem av Det rumenske akademi i 2013.^[6] Han ble ansett^{[av hvem?]} for å være en av de viktigste rumenske litteraturkritikerne i de siste årtiene frem mot sin død.^[7][8]

I 2006 ble han ambassadør ved Romanias faste delegasjon til UNESCO.^[9] Per oktober 2016 var han ikke lenger i denne stillingen.^[10]

I perioden 1992–1996 var han senator for Sibiu-valgkretsen.

Foreldrene hans var gymnaslærere; faren underviste i filosofi, og moren i fransk. I en periode var faren også skoleinspektør. Romania var et totalitært og brutalt regime etter andre verdenskrig, og i 1953 ble begge foreldrene arrestert av politiske grunner, og Manolescu ble adoptert av morens foreldre og tok deres etternavn.^[11]

Han hadde en tre år yngre bror.^[11]

Han gikk på gymnas i Sibiu og Râmnicu Vâlcea, og kom inn i 1956 på fakultetet for litteratur ved Universitetet i București, men ble utvist i 1958, da universitetet fant ut hvem foreldrene hans var.^[12] Han kom inn på en teknisk filmskole, men fikk ikke lov til å begynne på studiene da de fikk vite at han var blitt utvist fra universitetet av politiske grunner.^[11] I 1959 fikk han igjen lov til å studere litteratur ved Universitetet i București,^[13] og han tok avsluttende eksamen i 1962.^[14]

Ved studieavslutning ble alle uteksaminerte studenter på den tiden tildelt arbeidsplass av staten.^[15] Manolescu ble tildelt en stilling som lærer på en skole i Fetești, og senere på Det pedagogiske institutt i Târgu Mureș, men valgte å være frilans litteraturkritikker for tidsskriftet Contemporanul isteden.^[16] I 1963 ble han ansatt som timelærer i rumensk språkhistorie ved Universitetet i București; senere fikk han fast stilling som vitenskapelig assistent, og dernest ble han forfremmet til lektor. Etter den rumenske revolusjonen i 1989 ble han igjen forfremmet, til slutt til professor. Per mars 2013 var han pensjonert fra professorstillingen.^[17]

I 2017 var han sjefredaktør for litteraturtidsskriftet România literară.^[18]

Han stilte som kandidat for Convenția Democratică ved presidentvalget i 1992, men tapte for den senere presidenten Emil Constantinescu.^[11] I 1996 stilte han på nytt som kandidat i presidentvalget, denne gang for et kortlevd parti kalt PNL, men fikk kun 0,71% av stemmene.^[19]

• Literatura română de azi. 1944–1964 (sammen med Dumi­tru Micu), Bucureşti, 1965
• Lecturi infidele, Bucureşti, 1966; Metamor­fozele poeziei, Bucureşti, 1968
• Contradicţia lui Maiorescu, Bucureşti, 1970
• Teme, vol. I-IV, Bucureşti, 1971-1983
• vol. V: Julien Green şi strămătuşa mea, Bucureşti, 1984
• vol. VI: O uşă abia întredeschisă, Bucureşti, 1986
• vol. VII: Desenul din covor, Bucureşti, 1988
• Prelegeri de literatură română contemporană. Autori şi opere. 1944-1974 (sammen med Dumitru Micu), Bucureşti, 1974
• Introducere în opera lui Alexandru Odobescu, Bucureşti, 1976
• Sadoveanu sau Utopia cărţii, Bucureşti, 1976
• Arca lui Noe, I-III, Bucureşti, 1980-1983
• Despre poezie, Bucureşti, 1987
• Istoria critică a literaturii române, I, Bucureşti, 1990
• Dreptul la normalitate. Discursul politic şi realitatea, Bucureşti, 1991
• Cărţile au suflet, Iaşi, 1995
• Arhivele Paradisului. Un dialog cu Mircea Mihăieş, Timişoara, 1999
• Metamorfozele poeziei. Metamorfozele romanului, ediţie îngrijită de Mircea Mihăieş, Iaşi, 1999
• Poeţi romantici, Bucureşti, 1999
• Teme, Bucureşti, 2000
• Literatura română postbelică. Lista lui Manolescu, I-III, Braşov, 2001
• Cititul şi scrisul, Iaşi, 2002
• Inutile silogisme de morală practică, Bucureşti, 2003
• Poeţi moderni, Braşov, 2003
• Lectura pe înţelesul tuturor, Braşov, 2003
• Istoria critică a literaturii române, Piteşti, 2008
• Viaţă şi cărţi. Amintirile unui cititor de cursă lungă, Piteşti, 2009

• Serviciul Credincios în Grad de Mare Cruce, Romania (2000)^[20]

• Ordinul Național Steaua României în grad de Mare Cruce, Romania^[21]

• Officier de l’Ordre des Arts et des Lettres, Frankrike^[22]

• Æresdoktorgrad, Universitetet Vasile Alecsandri, Bacău^[23]

• Æresdoktorgrad, Universitetet Alecu Russo, Bălți, Moldova^[24]

• Aurel Sasu, Dicționar biografic al literaturii române (M-Z), Pitești, 2006, s. 31-32
• Marian Victor Buciu, Nicolae Manolescu. Preistoria criticului. Contemporanul, 2011

Han var gift tre ganger (første gang i 1961),^[11] og hadde en sønn og en datter.^[25]