Nasjonale minoriteter i Norge

Som nasjonale minoriteter i Norge regnes romanifolket (tatere), rom (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner.^[1]

Denne avgrensingen til fem nasjonale minoriteter ble foretatt av Jens Stoltenbergs første regjering i Stortingsmelding nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg - Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar. Stortingsmeldingen var en oppfølging av at Norge hadde ratifisert Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998.^[2]

Samene tilfredsstiller kriteriene for å regnes som en nasjonal minoritet,^[3] men valgte å ikke bli inkludert i en erklæring om Norges nasjonale minoriteter.^[4] Samene regnes derfor som et urfolk i Norge, og ikke som en nasjonal minoritet. Noen organisasjoner fra romanifolket (tatere/de reisende) ønsket heller ikke å bli «erklært» som nasjonal minoritet.^[5] I slike tilfeller gjelder inndelingen «de grupper eller enkeltpersoner som ønsker å påberope seg dens bestemmelser.»^[6] Tilsvarende gjelder den ikke enkeltpersoner som avgjør at de selv ikke ønsker å bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet.^[7]

Selv om alle de fem gruppene har en langvarig tilknytning til Norge, representerer de òg ulike internasjonale fellesskap. Før gruppene kom til Norge, hadde de tilhold i andre områder i verden, og de har således historiske røtter også utenfor Norge.

Det store flertallet av disse minoritetene har vært norske statsborgere, både før og etter den første statsborgerskapsloven av 1888. Før denne loven kom, ble alle med fast tilhold i riket i over tre år regna som norske statsborgere.

Et spesielt trekk ved kvenene og skogfinnene var at disse to gruppene i tillegg var grenseminoriteter, med de utenriks- og sikkerhetspolitiske implikasjonene som lå i dette (se den finske fare).^{[klargjør][trenger referanse]}

På 1600- og 1700-tallet gjorde den økonomiske tenkningen sitt til at i alle fall noen minoriteter var velkomne. Kvenene ble på 1700-tallet regna som viktige i nordområdene, for de representerte en jordbrukskultur som kunne medvirke til å styrke økonomien og samtidig sikre norsk territorium. En åpna òg opp for jødiske handelsmenn i tider da landet trengte kapital utenfra.^{[trenger referanse]}

Når synet både på skogfinner og kvener skifta utover på 1800-tallet, har det nok sammenheng med økonomiske endringer,^{[trenger referanse]} men kanskje særlig med nye nasjonalistiske ideologier.^{[trenger referanse]} Trusselbildet i utenrikspolitikken («den russiske faren» og etter hvert «den finske faren») skapte også legitimering for en fornorskingspolitikk.^{[trenger referanse]}

Assimilasjonspolitikken var den rådende politikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika fra midten av 1800-tallet. I Norge ble denne politikken i alle fall fram til andre verdenskrig. Nasjonsbygginga hadde som forutsetning én kultur, ett språk og ett folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien ga således ikke rom for minoriteter. Alle grupper utenom «det nasjonsbærende folket» ble «fremmede».^{[trenger referanse]}

Overfor kvenene og skogfinnene var midlene som ble tatt i bruk først og fremst av kulturpolitisk art. Fornorskingsarbeidet i skolen var hele tida kjerneaktiviteten.^{[trenger referanse]} Jordsalgsloven og jordsalgsreglementet av 1902 for Finnmark innebar at salg av jord bare måtte skje til norske statsborgere som kunne tale, lese og skrive det norske språket, og som brukte dette til daglig.^{[trenger referanse]}

De andre gruppene – jødene, rom og romanifolket – ble i perioder av norsk historie utsatt for tiltak som utestenging fra riket, regulær forfølgelse og til og med forsøk på utrydding.^{[trenger referanse]} Tvangssteriliseringen av personer fra romanifolket og innvandringspolitikken Norge førte overfor roma og jøder i mellomkrigstida kan ses som uttrykk for dette.^{[trenger referanse]}

Den tradisjonelle gruppen av rom (sigøynere) i Norge omfatter trolig 300 til 400 personer, som alle er bosatt i Oslo-området. Språket deres blir kalt romanés. Mange av dem reiser i sommerhalvåret, både i Norge og i utlandet.^[8]

Etter Norges ratifisering av Europarådets konvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999 er disse minoritetsgruppene gitt et særlig kulturelt vern, og mottar tilskudd til kulturvernarbeid.

• regjeringen.no Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter
• Stortingsproposisjon nr 80 (1997–98) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter
• Stortingsmelding nr 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar
• Rapport fra Riksantikvaren av 8. mars 2006 om arbeid med nasjonale minoriteter