My Generation

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

My Generation er debutalbumet til den engelske rockegruppa The Who, utgitt 3. desember 1965.

Albumet ble spilt inn like etter at de første singlene til The Who gikk inn på listene, og i omslaget til Deluxe-utgaven ble albumet kritisert av bandet, fordi det var et hastverksarbeid, og de følte at det ikke representerte det de gjorde på konsertene sine på en god måte. Albumet nådde femteplass på den britiske albumlista. Til tross for at albumet ikke solgte like godt som bandets senere album, rangerer ofte kritikere albumet som et av de beste og mest innflytelsesrike rockealbumene gjennom tidene. Rolling Stone har plassert albumet på 237. plass på sin liste over de største albumene gjennom tidene. Albumets for sin tid harde og «barske» stil samt opprørske tekster førte til at det ble en viktig inspirasjon for utviklingen av hardrock og punkrock.

Det opprinnelige albumcoveret viser et bilde, tatt av David Wedgbury ^[1] ved Decca Records, av medlemmene i The Who stående ved siden av noen oljefat på en plass og se opp mot kameraet. På bildet står John Entwistle kledd med Union Jack over skuldrene. Den amerikanske utgaven av albumet, The Who Sings My Generation, har et annet coverbilde hvor medlemmene er avbildet med Big Ben i bakgrunnen. Bildet med Big Ben ble gjort for å understreke bandets britiske karakter i forbindelse med Den britiske bølgen i USA.^[1]

Fire singler ble sluppet fra albumet; tittelsporet «My Generation», «A Legal Matter», «The Kids Are Alright» og «La-La-La-Lies». Spesielt tittelsporet og «The Kids Are Alright» er senere blitt store klassikere som har blitt covret av en rekke artister. Foruten bandets egne sanger inneholder albumet også coverversjoner av James Brown-låtene «Please, Please, Please» og «I Don't Mind», samt Bo Diddley-låten «I'm a Man».

Alle sanger skrevet av Pete Townshend med mindre annet er oppgitt.

1. «Out in the Street» – 2:31
2. «I Don't Mind» (James Brown) – 2:36
3. «The Good's Gone» – 4:02
4. «La-La-La-Lies» – 2:17
5. «Much Too Much» – 2:47
6. «My Generation» – 3:18
7. «The Kids Are Alright» – 3:04
8. «Please, Please, Please» (James Brown, Johnny Terry) – 2:45
9. «It's Not True» – 2:31
10. «I'm a Man» (Bo Diddley) – 3:21
11. «A Legal Matter» – 2:48
12. «The Ox» (Townshend, John Entwistle, Keith Moon, Nicky Hopkins) – 3:50

I USA ble en noe annerledes utgave av albumet utgitt under navnet The Who Sings My Generation i april 1966. På denne versjonen ble «I'm a Man» fjernet på grunn av seksuelle henvisninger. I stedet ble låten «Instant Party (Circles)», som var B-side til singelen «Substitute» i Storbritannia, lagt til som avslutningsnummer på albumet. I tillegg var rekkefølgen på «A Legal Matter» og «The Ox» stokket om. Den amerikanske utgaven ble også mikset i falsk stereo, mens den britiske utgaven kun fantes i mono.^[2]

• Roger Daltrey - hovedvokal, munnspill, tamburin
• Pete Townshend - gitar, kor, hovedvokal på «A Legal Matter»
• John Entwistle - bassgitar, kor
• Keith Moon - slagverk

• Nicky Hopkins - piano

• (en) My Generation på Discogs
• (en) My Generation på MusicBrainz
• (en) My Generation på AllMusic