Miguel Obando Bravo

Miguel Obando Bravo
Født		2. feb. 1926[1] La Libertad[2]
Død		3. juni 2018[1] (92 år) Managua (Nicaragua)[2]
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1958–), katolsk biskop (1968–)
Embete		Kardinal (1985–2005) Roman Catholic Archbishop of Managua (1970–2005) titulærbiskop (1968–) hjelpebiskop (1968–)
Nasjonalitet		Nicaragua
Utmerkelser		Bruno Kreiskys menneskerettspris Storkorset av Isabella den katolskes orden Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1996)
Våpenskjold
Miguel Obando Bravo på Commons

Miguel Obando y Bravo (født 2. februar 1926 i La Libertad i departementet Chontales i Nicaragua, død 3. juni 2018 i Managua^[3]) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og erkebiskop av Managua, Nicaraguas hovedstad. Han var en sterk kritiker av Somoza-diktaturet. På 1970- og 1980-tallet spilte han en viktig rolle som megler mellom Somoza-regimet og sandinistgeriljaen. Flere ganger klarte han å få frigitt nicaraguanske fanger og redde menneskeliv. Etter at Sandinistaene kom til makten, utviklet det seg konflikter som økte til en veldig motsetning mellom kirke og regime.

Han var en aktiv forsvarer av menneskerettighetene både under Somoza-diktaturet og under sandinistregimet. Han mottok Bruno Kreisky-prisen for fred og frihet i Wien i 1979, Det nicaraguanske folkets plakett for fred og frihet i San Francisco i USA i 1980, «Letter of Brotherhood» fra Piaristselskapet i Managua i 1980, den venezuelanske Francisco Miranda-ordenen i 1981, Æresbevisning for lojalitet til paven, Kirken og det nicaraguanske folk fra Senteret av nicaraguanske arbeidere (CTN) i 1982.^{[trenger referanse]}

Obando Bravo kom fra samme sted som sandinista-lederen, politikeren og presidenten Daniel Ortega.

Han trådte tidlig inn i salesianerordenen (S.D.B.) og studerte filosofi, katolsk teologi og pastoralpsykologi i El Salvador, Guatemala, Colombia og Venezuela.

I 1958 ble han presteviet av erkebiskop Giuseppe Paupini, en italiensk pavelig diplomat som hadde sitt virke i Nicaragua, og arbeidet deretter i ordenens skoler bl.a. som matematikk- og fysikklærer. I 1959 ble han disiplinarprefekt ved salesianernes seminar i San Salvador og i 1961 ved ordenens Rinaldi-institutt.

I 1968 utnevnte pave Paul VI ham til hjelpebiskop av Matagalpa. I denne perioden i Matagalpa viet han spesiell pastoral oppmerksomhet til campesinos og deres akutte problemer.^{[trenger referanse]}

To år etter ble han erkebiskop av Managua. Under diktatoren Anastasio Somoza Debayles styre ble Obando Bravo en av anførerne for den aktive motstanden mot ham.^{[trenger referanse]}

I et hyrdebrev skrevet i juni 1979 uttrykte erkaviskopen seg forsåelsesfullt til sandinistaenes bruk av væpnet maklt for å styrte Somoza-regimet og oppfordret nicaraguanerne til ikke å frykte sosialisme.^{[trenger referanse]} Som følge av sin kritikk av Somoza-regimet ble Obando wofte omtalt av regjeringen som «Comandante Miguel», som om han var en sandinistaleder.^{[trenger referanse]}

Senere, da Somoza-regimet ble styrtet, engasjerte han seg også mot Sandinista-regimet, som han helt fra begynnelsen ble skeptisk til.^{[trenger referanse]}

Obando ble en klar opponent med den korrupsjon som satte sitt preg på Anastasio Somoza styre sent på 1970-tallet, og fremførte sin kritikk i hyrdebrev og i artikler han skrev i Boletín de la Arquidiócesis de Managua. Han kritiserte den korrupsjon som preget håndteringen av midlene som skulle gjelpe de rammede etter jordskjelvet i Managua i 1972, og kritiserte nNasjonalgarden for brudd mot menneskelige rettigheter.^{[trenger referanse]} Han bidro til å delegitimere regimed da han nektet å ta i mot den Mercedes som Somoza skjenket ham og ved å holde seg vorte fra offisielle statsakter og -seremonier.^{[trenger referanse]}

Obandos holdning til sandinistene endret seg dramatisk tidlig på 1980-tallet; han ble etterhvert den kraftigste motstemmen i landet mot deres revolusjonsregjering.^{[trenger referanse]} Han avviste den såkalte «folkets kirke» (radikal geistlighet som støttet frigjøringsteologi), og nedla forbud mot Misa Campesina Nicaragüense (en messeliturgi utviklet av dem for nicaraguanske bønder). Han krevde respekt for den katolske kirkelovs bestemmelse at geistligheten ikke skulle påta seg borgerlige myndighetsoppgaver.^[4]

Obando opponerte mot det han kalte sandinistenes «gudløse kommunisme».^{[trenger referanse]} Han kritiserte deres politikk, som tvungen militærtjeneste, innskrenkelse av pressefrihet, og konkrete sandinistiske menneskerettsovertredelser. Sandinistene hevdet på sin side at han sviktet ved ikke å fordømme den større USA gav til Contras-bevegelsen og -geriljaen.^{[trenger referanse]} Tidlig hadde erkebiskop Obando sagt at dersom det ble verifisert at Contras krenket mennekerettighetene, da ville han fordømme dem, men dette fulgte han ikke opp.^{[trenger referanse]} Frontene mellom erkebiskopen og sandinistene var blitt så skarpe at dette ikke var noe han ville begi seg inn på; tvert i mot kom det til stadig skarpere konfrontasjoner mellom Obando y Bravo og sandinistregjeringen. Sandinistene, som allerede i juli 1984 hadde utvist ti utenlandske prester (som hadde uttrykt solidaritet med en annen religiøs personlighet som myndighetene beskyldte for å være kontrarevolusjonæt), angrep nå Obando gjentatte ganger i det offentlige.^{[trenger referanse]} Sandinistene nøt på dette tidspunkt en betydelig støtte i befolkningen, men denne episoden var klart med på å skade denne oppslutningen, og kardinal Obandos popularitet ble styrket.^{[trenger referanse]}

Pave Johannes Paul II kreerte Miguel Obando Bravo til kardinal i 1985. Hans avgang som erkebiskop av Managua ble offentliggjort 1. april 2005, dagen før pave Johannes Paul II døde.

Den 14. mars 2007 kunngjorde han i en pressekonferanse at han hadde akseptert en henvendelse fra president Daniel Ortega om å lede en kommisjon for fred og forsoning som blant annet skulle passe på implementeringen av den avtale som var inngått med nicaraguanere som var blitt rammet av borgerkrigen i 1980-årene. Han godtok vervet «a título personal», etter at han etter henvendelse til Pavestolen og audiens for pave Benedikt XVI fire dager før hadde fått aksept for dette og ble bedr av paven om å «arbeide for den nicaraguanske families forsoning».^{[trenger referanse]}

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
• Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
• Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
• Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
• Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
• Kardinal Benedetto Aloisi Masella (1879-1970) *1919
• Erkebiskop Antonio Taffi (1897-1970) *1947
• Erkebiskop Marco Antonio García y Suárez (1899-1972) *1953
• Kardinal Miguel Obando Bravo, S.D.B. (1926-2018) *1968^[5]

• Domingo Urtasun Martínez: Miguel Obando Bravo cardenal por la paz. Managua 1994.
• Guido Heinen: „Mit Christus und der Revolution“. Geschichte und Wirken der „iglesia popular“ im sandinistischen Nicaragua (1979–1990). Stuttgart, Kohlhammer, 1995. 344 s. (Münchner Kirchenhistorische Studien, 7)

• Fyldige kardinalsbiografier på norsk – katolsk.no
• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church