Hopp til innhold

Max Hodann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Max Hodann
Født30. aug. 1894[1]Rediger på Wikidata
Nysa
Død17. des. 1946[1]Rediger på Wikidata (52 år)
Stockholm[2]
BeskjeftigelseSkribent, lege, seksualpedagog, barnebokforfatter Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.med.[3]
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands
NasjonalitetTyskland
Max Hodann på Commons
Plakett i Reinickendorf 45 i Berlin til minne om Max Hodann.

Max Julius Carl Alexander Hodann, litterært psevdonym Henry M. Dawes, (født 30. august 1894 i Neisse i Øvre Schlesien i Tyskland, død 17. desember 1946 i Stockholm) var en tysk lege, eugeniker, sexolog og sosialist, blant annet omtalt som «den best kjente og mest omstridte medisinske seksualopplyseren i Weimar-republikken».[4]

Han skrev seksualopplysningsbøker for lesere fra arbeiderklassen, for eksempel Bub und mädel. Gespräche unter kameraden über die geschlechterfrage fra 1924, og for barn, for eksempel Woher die Kinden kommen: Ein Lehrbuch, für Kinder lesbar fra 1926. Høsten 1933 flyktet han fra det nazistiske Tyskland og bodde siden blant annet i Norge og Sverige.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Max Hodann var sønn av militærlegen Carl Hodann.[5] Etter at faren døde i 1899 flyttet han og moren til Berlin, så til Meran i Sydtirol i Østerrike-Ungarn, og så tilbake til Berlin i 1904. Han fikk gymnasieutdannelse i Berlin og ble med i Die deutsche Jugendbewegung.

Han studerte medisin ved universitetet i Berlin. Under studiene fattet han særlig interesse for sosialhygiene (Alfred Grotjahn), antropologi (Felix von Luschan) og arvelære (Heinrich Poll).[6] Han ble i 1915 kjent med seksualreformatoren Magnus Hirschfeld, og tok sterkt inntrykk fra hans tanker. Ved diskusjoner hjemme hos Luise og Karl Kautsky, som han var blitt kjent med gjennom sin venn Benedikt Kautsky, ble Hodanns interesse for venstreorientert politikk.[7] Etter avbrudd for militærtjeneste i lasarett, fra 1917 til 1918, under første verdenskrig, tok sin medisinske doktorgrad i 1919.[8]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Hodann ble etter studiene først ledende lege i avdelingen for sinnssykdommer i Berlins husklinikk, hos Ernst Kromayer.[6] Fra 1921 til 1922 var han bylege i Nowawes og fra 1922 til 1933 bylege og leder for sunnhetsamtet i Reinickendorf.[9] I 1923 grunnla han det første mødrerådgivningssted i Berlin.[7]

Han arbeidet ved Magnus Hirschfelds Institut für Sexualwissenschaft fra 1926 til 1929 som leder for seksualrådgivning og for Eugenische Abteilung für Mutter und Kind («eugenikkavdelingen for mor og barn»), og var en klar tilhenger av eugenikk. Han organiserte på kveldstid offentlige seksualopplysningsmøter i spørsmål-og-svar-format, og forfattet en rekke seksualundervisningsskrifter som var tidvis forbudte. Han var medlem av Verein sozialistischer Ärzte («Sosialistiske legers forening») og Reichsverband für Geburtenregelung und Sexualhygiene («Riksforbundet for fødselsregulering og seksualhygiene») i Weimarrepublikken.[10]

I tillegg til seksualreform så Hodann på eugenikken som en påtrengende viktig oppgave. Således siterte hani 1924 med tilslutnig rasehygienikeren Heinrich Poll: «Likesom organismen uten skånsel ofrer degenererte celler [… ] for å berge helheten, slik bør også de høyere organiske enheter - stammeforbund eller statsforbund - ikke i alt for stor engstelse sky seg for å gripe inn i den personlige frihet for å forhindre at bærere av sykdomsbeheftet arvestoff å bringe videre skadelige kimer til generasjon etter generasjon».[11]

Hodann tilføyde til dette: «Hvem er det vel som (i dag) for alvor bekymrer seg over over de utsjaltede skadede kimer?» [… ] «det vil for det sosialistiske samfunn gjelde å ikke være det siste til å gripe til forholdsreger i eugenisk hensikt, for å beskytte samfunnet for å ble belastet av mindreverdig avkom.»

I denne ånd gikk Hodann inn for en «fornuftsbasert» regulering av befruktningshindring, for ellers ville det innebære et nødvendigvis ledsagende tap av verdifullt arvestoff. «Et slikt tap av verdifullt arvestoff er også betenkelig nåtr man har proletariatets interesser for øye.»[12]

Hodanns oppfatning av eugenikken vat den gang bredt akseptert også blant de politisk venstreorienterte. Han propagerte dette som den «strålende taler» han var i hovedsak for et ungdommelig publikum; det ble vevd inn i hans øvrige budskap om det praktiske livs forskjellige utfordringer: En seksualbejaende oppdragelse, ansvarsfullhet med antall barnefødsler, mot alkoholmisbruk, fremfor alt mot en repressiv seksualmoral; - og det siste fremført med en konsekvent antiklerikal vinkling. Hodann var populær ved sine foredrag og sine opplysningsskrifter over hele Tyskland og i Østerrike. Inspirert av ham ble det organisert flere inistiativer, dor for eksempel i Wien i 1928 av Wilhelm Reich og Marie Frischauf det Sozialistische Gesellschaft für Sexualberatung und Sexualforschung.[13] Hans innsats i det offentlige for å fjerne tabuer mot seksualitet, fødselskontroll, svangerskapsavbrudd; for avkrimnialisering av homoseksualitet, og antimilitarisering, og fremhevelse av Sovjetunionens fortrefeeligheter, ble heftig avvist i konservative kretser. Hans publikasjoner «Geschlecht und Liebe» og «Klapperstorch» ble kritisert og beslaglagt. I 1928 ble det ivret for rettsforfølgelse av Hodann og hans forlegger for «skade mot den offentlige sedelighet». Også den nasjonalsosialiste presse agiterte heftig mot Hodann.[14]

Landflyktighet

[rediger | rediger kilde]

Max Hodann ble arrestert i februar 1933 (før den nasjonalsosialistiske maktovertagelse men etter det riksdagsvalget som i noen grad la til rette for den) og satt i arrest i flere måneder uten rettergang. Han ble løslatt i juni, fratatt sin stilling, men fikk senere bevege seg fritt. Han krysset grensen til Sveits, var en kort tid i Frankrike, Nederland og Danmark før han havnet i England,[8] der han forsøkte - uten hell - å etablere et institutt.[10]

Han ble alvorlig rammet av astma og oppgav derfor i 1936 sitt forehavende å emigrere til Sovjetunionen. Det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde fratatt ham borgerskapet i 1935[15], og i samme forbindelse erklært ham som «forkynner av seksuelle vranglærer [...] som tar sikte på avmoralisering av det tyske folk og særlig av ungdommen».[14] Doktortittelen frakjent ham i 1937.[6] I eksil led han under de tyngste økonomiske forhold.[14]

Deretter flyttet han til Norge, der han mottok finansiell støtte fra Arbeidernes Justisfond, og begynte å skrive artikler om familie og seksualitet i norsk arbeiderpresse. Etter å ha besøkt Palestina i 1934, forfattet han sammen med Lise Lindbæk en bok om jødisk tilbakekomst til Palestina. Han virket som militærlege i Spania under borgerkrigen der fra 1937 til 1938.[5]

Da han var tilbake i Norge skrev han en barnebok på norsk under psevdonymet Henry M. Dawes. Bokas tittel er Jakob går over grensen, oversatt «efter forfatterens manuskript» ved Anders Andreassen og Kristian Kristiansen, Tiden Norsk forlag 1938.[trenger referanse]

Kort før det tyske angrep på Norge i 1940 flyttet han til Sverige. På samme manér som i Norge engasjerte han seg i seksualpolitikk; han skrev blant annet artikler for tidsskriftet Sexualfrågan, og var aktiv støttrespiller for Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU).[16]

Han skrev også en roman.

Fra mars 1944 til juli 1945 var han rådgiver til den britiske ambassade i politiske spørsmål og påtok seg i denne sammenheng formidlerfunksjon til tyske emigrantorganisasjoner Han arbeidet blant tyske deserterte soldater,[8], utgav Mitteilungen für Militärflüchtlinge og var kontaktperson for en Orientierungsgruppe junger Deutscher in Schweden. Han var grunnleggende medlem av Freies Deutsches Kulturbund (FDKB) i Sverige. Frem til november 1945 var han formann for FDKB, men på grunn av motbør for sin rådgiverrolle for den britiske ambvassade trakk han seg fra formannsvervet. Han ble medarbeider for koordinasjonskomiteen for den demokratiske gjenoppbyggelse av Tyskland og firfattet skriftet «Die auslandsdeutschen Organisationen zur deutschen Frage».[5]

Han døde av et astmaanfall i Stockholm den 17. desember 1946.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 18. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Lutz D. H. Sauerteig (1999). «Sex education in Germany from the eighteenth to the twentieth century». I Franx X. Eder, Lesley Hall & Gert Hekma. Sexual Cultures in Europe: Themes in Sexuality. Manchester University Press. s. 21–2. ISBN 978-0-7190-5321-4. Besøkt 18. desember 2012. 
  5. ^ a b c Biographisches Handbuch der deutschsprachigen Emigration nach 1933, Band 1: Politik, Wirtschaft, Öffentliches Leben, München 1980, S. 304
  6. ^ a b c Alfons Labisch / Florian Tennstedt: Der Weg zum "Gesetz über die Vereinheitlichung des Gesundheitswesens" vom 3. Juli 1934. Entwicklungslinien und -momente des staatlichen und kommunalen Gesundheitswesens in Deutschland, Teil 2, Akademie für öffentliches Gesundheitswesen in Düsseldorf 1985, S. 430f.
  7. ^ a b Günter Grau: Max Hodann (1894–1946). In: Volkmar Sigusch und Günter Grau (Hrsg.): Personenlexikon der Sexualforschung. Campus, Frankfurt am Main/New York 2009, S. 297
  8. ^ a b c Zlata Fuss Phillips (2001). German Children's and Youth Literature in Exile 1933–1950: Biographies and Bibliographies. Walter de Gruyter. s. 55–6. ISBN 978-3-11-095285-8. Besøkt 18. desember 2012. 
  9. ^ Kathleen M. Paerle und Stephan Leibfried (Hrsg.). Käte Frankenthal. Der dreifache Fluch: Jüdin, Intellektuelle, Sozialistin. Lebenserinnerungen einer Ärztin in Deutschland und im Exil, Campus, Frankfurt / NY 1981, ISBN 3-593-32845-3, S. 290
  10. ^ a b Online-Exhibition by the Magnus-Hirschfield Society
  11. ^ Wie der Organismus schonungslos entartete Zellen opfert [… ], um das Ganze zu retten: so sollen auch die höheren organischen Einheiten, der Sippschaftsverband, der Staatsverband, sich nicht in übergroßer Ängstlichkeit vor dem Eingriff in die persönliche Freiheit scheuen, die Träger krankhaften Erbgutes daran zu verhindern, schädigende Keime durch Generationen weiterzuschleppen.
  12. ^ Max Hodann: Was müssen unsere Genossen von der Eugenik wissen? In: Die Sozialistische Erziehung (Wien), Mai 1924; nachgedruckt in ders.: Sexualpädagogik. Erziehungshygiene und Gesundheitspolitik. Gesammelte Aufsätze und Vorträge 1916-1927. Greifenverlag, Rudolstadt 1928, S. 66–73; für Details und Kontext vgl. Wilfried Wolff: Max Hodann. (1894–1946). Sozialist und Sexualreformer (= Schriftenreihe der Magnus-Hirschfeld-Gesellschaft 9). von Bockel, Hamburg 1993, ISBN 3-928770-17-9, S. 203–223.
  13. ^ Karl Fallend: Max Hodann „Hodenmaxe“. I: samme: Wilhelm Reich in Wien. Psychoanalyse und Politik. Geyer-Edition, Salzburg 1988, S. 85–93.
  14. ^ a b c Günter Grau: Max Hodann (1894–1946). In: Volkmar Sigusch und Günter Grau (Hrsg.): Personenlexikon der Sexualforschung. Campus, Frankfurt am Main/New York 2009, S. 298
  15. ^ Matthias Heeke: Reisen zu den Sowjets. Der ausländische Tourismus in Rußland 1921–1941. Mit einem bio-bibliographischen Anhang zu 96 deutschen Reiseautoren, Lit Verlag, Münster 2003, ISBN 3-8258-5692-5, S. 584.
  16. ^ Lena Lenerhed (2009). «Taking the Middle Way: Sex Education Debates in Sweden in the Early Twentieth Century». I Lutz D. H. Sauerteig & Roger Davidson. Shaping sexual knowledge: a cultural history of sex education in 20th century Europe. Taylor & Francis. s. 60–1. ISBN 978-0-415-41114-1. Besøkt 18. desember 2012. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Max_Hodann&oldid=22523689»