Marie François Sadi Carnot

Marie François Sadi Carnot
Født		Marie François Sadi Carnot 11. aug. 1837[1][2][3][4] Limoges[2]
Død		25. juni 1894[5][2][6][7] (56 år) 3rd arrondissement of Lyon[5][2]
Beskjeftigelse		Politiker, sivilingeniør, ingeniør, funksjonær
Embete		Frankrikes president (1887–1894) parlamentsmedlem i Frankrike fransk samfyrste av Andorra (1887–1894) Prefect of Seine-Maritime (1871–1871)
Utdannet ved		Lycée Condorcet École polytechnique École nationale des ponts et chaussées
Ektefelle		Cécile Carnot
Far		Hippolyte Carnot
Søsken		Marie-Adolphe Carnot
Barn		Lazare-Hippolyte-Sadi Carnot Ernest Carnot François Carnot
Parti		Gauche républicaine
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Panthéon
Utmerkelser		9 oppføringer Storkors av Æreslegionen Andreasordenen Æreslegionens stormester Kambodsjas orden Annams drageorden Storkors av Den nederlandske løves orden (1892)[8] Ridder av Elefantordenen (1891)[9] Elefantordenen Krysantemumsordenen
Marie François Sadi Carnot på Commons

Marie François Sadi Carnot (født 11. august 1837 i Limoges i Frankrike, død 25. juni 1894) var en fransk statsmann og den fjerde presidenten for den tredje franske republikk. Han fungerte som president i Frankrike fra 1887 og frem til han ble myrdet i 1894.

Han var sønn av statsmannen Hippolyte Carnot og ble født i Limoges, Haute-Vienne. Han utdannet seg som sivilingeniør, og etter å ha utmerket seg ved skolene École polytechnique og École des ponts et chaussées fikk han en stilling i offentlig tjeneste.

I 1863 ble Sadi Carnot ansatt som ingeniør i Annecy, der han utførte flere viktige arbeider, blant annet broen over elven Rhône ved Collonge. I januar 1871 ble han prefekt i departementet Seine-Inférieure og fikk i oppdrag å organisere nasjonalforsvaret i Normandie.

I februar samme år (1871) ble han innvalgt i nasjonalforsamlingen, der han sluttet seg til partigruppen «Union républicaine» på venstresiden, og etter den nye forfatningens innføring i 1876 representerte han valgkretsen Beaune i deputertkammeret, og han ble gjenvalgt sammesteds etter kammerets ekstraordinære oppløsning i 1877.

I august 1878 ble han understatssekretær i ministeriet for offentlige arbeider, og fra 23. september 1880 overtok han ledelsen for dette ministerium i Jules Ferrys kabinett. Han fratrådte den 10. november 1881, samtidig med regjeringssjefen.

Han stemte som moderat republikaner i kammeret (dit han ble gjenvalgt i 1881 og 1885) mot forslagene om å utelukke religionsundervisning fra skolene og om dommernes avsettelighet. Han var i 1883 og 1884 en av kammerets visepresidenter.

Han overtok 6. april 1885, i Henri Brissons ministerium, atter departementet for offentlige arbeider, men skiftet etter bare noen dager til finansdepartementet. Der var han sjef også i Charles de Freycinets derpå følgende kabinett til 11. desember 1886.

Etter president Jules Grévys avgang ble Carnot, Ferry og Freycinet oppstilt som kandidater til presidentembedet. Ved første stemmerunde, 3. desember 1887, fikk han høyeste stemmetall, skjønt ikke det påkrevede minimumstall; ved den andre fikk han 616 stemmer av 827. Han ble mottatt med tiltro av alle republikanske partier, og motarbeidet Georges Boulangers kullkastningsplaner.^[klargjør] Hans mange reiser i landet gjorde ham populær i befolkningen. Måten han representerte statsmakten ved republikkens hundreårsfest i 1889 åpningen av den store verdensutstilling i Paris ble vel mottatt.

Som regent var han passiv og overlot til ministeriene å utføre de tiltak som de fant passende. En fransk flåteavdeling på besøk i St. Petersburg i 1891 og et russisk gjenbesøk ved flåtebasen i Toulon i 1893, bidro til at folkets sympatier for Carnot økte.

Under en kjøretur ved et besøk i Lyon ble han på kvelden 24. juni 1894 dødelig såret med et dolkehugg av en italiensk anarkist, Sante Caserio, og døde den påfølgende natt.

I byen Nolay ble det den 8. september 1895 avduket et monument som fremstiller Frankrike som tar den døende Carnot i sin favn, og i Nancy ble det den 28. juni 1896 reist en ti meter høy obelisk (med Carnots portrettmedaljong i bronse og to allegoriske kvinnefigurer i bronse) til minne om hans besøk i 1892, da han møtte storfyrst Konstantin fra Russland. Også i blant annet Fontainebleau, Angoulême, Annecy og Limoges ble det reist minnesmerker over ham.

Hans drapsmann ble henrettet med giljotin den 16. august 1894.

• Patrick Harismendy: Sadi Carnot : L'Ingénieur de la République, Perrin, 1995, 435 p.

• (en) Marie François Sadi Carnot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• d001266 hos Structurae