Mania (mytologi)

Mania eller Maniae (gammelgresk: Μανία/Μανίαι) betegner de personifiserte åndene i gresk mytologi. De personifiserer galskap, vanvidd og sinnssyk raseri. De fungerte tett med Lyssa, raseriets og rabiesånden, og blir i likhet med Lyssa antatt å være døtre av Nyx. De er også assosiert med erinyerne, de tre fryktinngytende hevnens gudinner.^[1]

De sies også noen ganger (men kanskje i spøk, eller som en metafor for kjærlighetens tidvise grusomme natur) å ha vært sykepleiere til guden Eros.^[2]

Den greske geografen Pausanias skrev på 100-tallet e.Kr. at på veien fra Megalopolis til Messene på Peloponnes var det en helligdom, som ifølge lokale borgere var viet til gudinner kalt maniae, og at det omkringliggende distriktet også ble kalt Maniae (Μανίας). Hans lokale kilder fortalte ham at det var der galskapen innhentet Orestes, derav Pausanias sitt syn på at disse maniae var de hevngjerrige furier eller erinyer eller evmenides (de yndefulle).^[3]

I romersk og etruskisk mytologi var Mania eller Manea en dødsgudinne. Hun, sammen med etruskiske Mantus, styrte underverden. Hun var etter sigende mor til spøkelsene, de udøde, og andre vesener i natten, foruten også Larer og Maner. Hennes navn knytter henne til Maner, Mana Genita, og Manius.^[4]

Både den greske som den latinske Mania er antatt avledet fra urindoeuropeisk ordet *men-, «å tenke». Det er ordslektskap til greske menos («liv», «livskraft») og til avestiske mainyu, «ånd».^[5]

• «Mania / Maniae», Greek Gods & Goddesses