Macbeth av Skottland

Macbeth av Skottland Konge av Skottland
Født		1005[1][2]
Død		15. aug. 1057[2][3] Lumphanan eller Scone
Beskjeftigelse		Konge
Embete		Monarch of Scotland (1040–1057) Mormaer av Moray (1032–1057)
Ektefelle		Gruoch
Far		Findláech av Moray[4]
Mor		Donalda of Alba[4]
Barn		ukjent
Nasjonalitet		Kongeriket Skottland
Gravlagt		Iona
Annet navn		Mac Bethad mac Findláich
Regjeringstid		1040–1057
Våpenskjold
Macbeth av Skottland på Commons

Mac Bethad mac Findláich, bedre kjent som Macbeth (født ca. 1005, død 15. august 1057), var konge av Skottland (eller Alba) fra 1040 og til sin død. Han er mest kjent som hovedfigur i William Shakespeares tragedie Macbeth og de verk som dette stykket har inspirert. Historiens virkelige person er derimot svært annerledes enn den fortelling som Shakespeare har fortalt.

Ytterst få skotske konger er så kjent verden over som Macbeth, og ingen er mer misforstått. Det er William Shakespeares teaterstykke Macbeth, skrevet en gang mellom 1603 og 1606, som er grunnen for berømmelsen. I Shakespeares tragedie forråder Macbeth den tillit som den gode kong Duncan har gitt ham. Macbeth myrder kongen og tar kronen urettmessig. Hans redselsstyre tvinger MacDuff til å flykte til England. Macbeth får MacDuffs familie drept. Ved engelsk hjelp kommer MacDuff tilbake med en hær. Macbeths kongedømme blir knust og Malcolm blir den rettmessige konge.

For en mer omfattende beskrivelse av teaterstykket, se Macbeth (skuespill)

Så overbevisende er Shakespeares stykke, skriver historikeren Magnus Magnusson, så medrivende er forfatterens dyktighet, så mektig er karakteriseringen av den edle sjel forført av ambisjoner (og en tvilsom hustru) at alle kjenner fortellingen og tror på den. Det eneste tapet var historisk korrekthet. Selv Skottlands store forfatter Walter Scott – som visste bedre – valgte Shakespeares versjon framfor sannheten i sin populære historiebok Tales of a Grandfather (Bestefars fortellinger). I virkeligheten, selv om det er mye som vi ikke vet, var Macbeth en skotsk konge som står fjernt fra den fiksjonen som er blitt verdensberømt.

I virkeligheten var ikke kong Duncan en elsket og aldrende konge slik Shakespeare fremstilte ham. Tvert imot var Duncan I av Skottland (gælisk Donnchad mac Crínáin) en ung, uvøren og voldelig konge som kun regjerte i seks år. I kontrast regjerte Macbeth, hans gæliske navn Mac Bethad betyr «Sønn av livet», i hele 17 år. Hans regjeringstid var såpass fredelig at han var i stand til å reise på pilegrimsferd til Roma i 1050. Melrose-krønikene forteller at «i hans tid var det produktive årstider». Macbeth var tilsynelatende en svært dyktig og handlekraftig konge som avverget de trusler som oppsto mot riket. Han fikk presset Duncans to sønner ut av Skottland, Malcolm til England og Donald Bein til Skottlands ytre øyer i vest. Han klarte med hell å avverge et kuppforsøk i 1046; da Crínán av Dunkeld, Duncans far, forsøkte å styrte ham. Til gjengjeld var han mindre heldig i konfrontasjonene med jarlen av Orknøyene, nordmannen Torfinn den mektige, som nærmest var hans likeverdige.

Macbeth (eller under hans gæliske navn Mac Bethad) var sønn av Findláech mac Ruaidrí, mormaer av Moray. Hans mor var antagelig en datter av Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland). Andrew av Wyntouns historie om Skottland fra begynnelsen av 1400-tallet, den såkalte Orygynale-krøniken gjør Mac Bethads mor isteden til en datterdatter enn en datter av Máel Coluim. Mac Bethads slektstavle på farssiden har sin opprinnelse tilbake til Irland slik den kan leses i Rawlinson B.502 manuskript (1698 Genelach Ríg n-Alban):

Mac Bethad sønn av Findláech sønn av Ruadrí sønn av Domnall sønn av Morggán sønn av Cathamal sønn av Ruadrí sønn av Ailgelach sønn av Ferchar sønn av Fergus sønn av Nechtan sønn av Colmán sønn av Báetán sønn av Eochaid sønn av Muiredach sønn av Loarn sønn av Ercc sønn av Eochaid Muinremuir.

Dette må sammenlignes med den slekt som i samme manuskript blir tillagt Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland) som trekker sporene tilbake til Loarns bror Fergus Mór. Flere av Mac Bethads slektninger kan forsøksvis bli identifisert: Ailgelach sønn av Ferchar som Ainbcellach mac Ferchair og Ferchar sønn av Fergus som Ferchar Fota, mens Muiredach sønn av Loarn mac Eirc, hans sønn Eochaid og Eochaids sønn Báetán er gitt i en tekst fra 1000-tallet som kalles for Senchus fer n-Alban. Mens etterkommerne til Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) så på seg selv som avkommere av Cenél nGabráin av Dalriada, så trakk de nordlige konger av Moray sin opprinnelse tilbake til rivalen Cenél Loairn.

Mac Bethads far Findláech ble drept rundt år 1020, en liste over døde kaller ham for konge av Alba, mest sannsynligvis av hans etterfølger, hans bror Máel Brigtes sønn Máel Coluim av Moray. Sistnevnte døde i 1029 under ukjente omstendigheter, men antagelig ikke voldelig. Máel Coluim blir av Tigernach-annalene kalt for «konge av Alba». Denne tittelen var ikke den mest imponerende tittel som ble benyttet av de irske annalene. Mange døde som blir rapportert i irske annaler på 1000-tallet er høvdinger som blir kalt «Ard Rí Alban», høykonge av Alba. Det er ikke sikkert at Máel Coluim ble etterfulgt av sin bror Gilla Coemgáin av Moray eller av Mac Bethad.

Gilla Coemgáins død i 1032 ble ikke rapportert av Tigernach-annalene, men Ulster-annalene forteller at:

Gilla Coemgáin, sønn av Máel Brigte, mormaer av Moray, ble begravd sammen med femti mennesker.

Mac Bethad har blitt foreslått som grunnen til Gillas død og begravelse, men mangelen på informasjon i annalene og de påfølgende drapene på ordre fra Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II) synes å lede til andre svar. Gilla Coemgáin var gift med Gruoch, som han hadde en sønn med, den framtidige kong Lulach.

Etter Gilla Coemgáins død giftet Mac Bethad seg med hans enke Gruoch og tok Lulach som sin stesønn. Gruochs bror, eller nevø, hans navn er ikke nedtegnet, ble drept i 1033 av Máel Coluim mac Cináeda.

Da den danske kongen Knut den mektige kom nordover til Skottland i 1031 for å motta Máel Coluim mac Cináedas underkastelse, måtte ifølge Den angelsaksiske krønike også Mac Bethad underkaste seg:

«...Malcolm, skottenes konge, underkastet seg til ham og ble hans mann, sammen med to andre konger, Mac Bethad og Iehmarc...»

Dette har blitt sett på som en indikasjon på den maktposisjon som Mac Bethad allerede hadde. Sammen med en ‘Iehmarc’, som kan være Echmarcach mac Ragnaill – en norrøn høvding med maktposisjon på de ytre øyene i vest og Dublin, er det et mulig bevis på at Máel Coluim mac Cináeda var overkonge av Moray, foruten kongedømmet (eller høvdingdømmet) de ytre øyene (Hebridene og andre øyer). Hva som enn var de riktige forholdene på begynnelsen av 1030-tallet synes det som at Mac Bethad var underkastet kongen av Alba, Máel Coluim. Diktet Bercháns profeti er tilsynelatende den eneste noenlunde samtidige kilde som rapporterer en voldelig død når Máel Coluim dør den 25. november 1034 ved Glamis, og kaller det for slektsdrap. Tigernach-annalene sier bare:

Máel Coluim, sønn av Cináed, konge av Alba, det vestlige Europas ære, døde.

Máel Coluims sønnesønn, Donnchad mac Crínáin (Duncan I av Skottland), ble utropt som konge av Alba den 30. november 1034, tilsynelatende uten opposisjon. Donnchad synes å ha vært en tánaise ríg – det vil si en konge på vent. Det var altså ikke en oppgivelse av tanisteri, hans kongedømme var en rettferdiggjørelse av tidligere praksis. Tidligere kongerekker hadde hatt strid mellom ulike rígdomna – det vil si menn av kongelig blod. Donnchad eller Duncan var en ung mann i 1034, slett ingen gammel mann slik portrettert i Shakespeares skuespill, og ved sin død i 1040 ble hans ungdom fortsatt bemerket i Tigernach-annalene.

Kanskje på grunn av sin ungdom gikk Donnchads første regime uten å bli bemerket. Hans senere regime, i henhold til hans beskrivelse i Berchán-spådommen – «en mann med mange sorger», var ikke kronet med hell. I 1039 ble Strathclyde angrepet av en hær fra Northumbria, og da Donnchad dro avgårde på en gjengjeldelsessaksjon mot Durham i 1040 endte det i katastrofe. Senere samme år ledet Donnchad en hær inn i Moray hvor han så ble drept av Mac Bethad den 15. august ved Pitgaveny i nærheten av Elgin.

Ved Donnchads død ble Mac Bethad konge. Det er ikke kjent om det fantes motstand mot ham på denne tiden, men det ville være usannsynlig at hans styre var akseptert over alt av alle. I 1045 ble Donnchads far Crínán drept i et slag mellom to skotske hærstyrker, motstanderen var Mac Bethad.

John av Fordun skrev at Donnchads enke flyktet fra Skottland og tok sine barn, de framtidige konger Máel Coluim (Malcolm III) og Domnall (Donald Bein), med seg. Det er ulike tolkninger av hvem Donnchads hustru var, og basert på de ulike forfatteres antagelser er det tilsvarende ulike tolkninger av hvor hun flyktet. Blant de steder som har blitt foreslått er blant annet Northumbria og Orknøyene. Den mest sannsynlige løsningen er at hun tross alt flyktet dit hvor det var mest trygt for henne å være, i Atholl hvor Donnchad hadde slektninger og støtte.

Etter at Mac Bethad beseiret Crínán var det ingen motstand mot ham. Marianus Scotus forteller hvordan kongen gjorde en pilegrimsreise til Roma i 1050, og hvor Marianus sier at han delte ut penger til de fattige som de var frø.

I 1052 ble Mac Bethad indirekte involvert i stridigheter i det engelske kongedømmet mellom Godwin, jarl av Wessex, og kong Edvard Bekjenneren da han måtte ta imot et antall normannere som var utvist fra England. I 1054 ledet kong Edvards jarl i Northumbria, Siward, en større invasjon av Skottland. Det endte i et større slag hvor det ifølge Ulster-annalene døde 3000 skotter og 1500 engelskmenn. Uansett hvor korrekt dette usannsynlige antallet er, må det ha vært stort mannefall på begge sider. Blant de døde var Siwards egne sønner og en svigersønn. Resultatet av det blodige slaget var at Máel Coluim – og ikke Máel Coluim III mac Donnchada – «sønn av kongen til cumbrianerne» igjen ble konge av kongedømmet Strathclyde. Det kan hende at det var hendelsene i 1054 som skapte ideen, slik som i Shakespeares skuespill, om at Máel Coluim III kom til makten ved hjelp av engelskmenn.

Mac Bethad overlevde engelskmennenes invasjon for han ble senere beseiret og dødelig såret, eller drept av Máel Coluim mac Donnchada i slaget ved Lumphanan på nordsiden av Mounth i 1057. Det historiske diktet Bercháns profeti mener at han ble såret og døde ved Scone, i underkant av 100 km lengre sør noen dager senere. Mac Bethads stesønn Lulach mac Gille Coemgáin ble utropt som konge kort tid etter.

I motsetningen til senere skribenter er det absolutt ingen samtidige kilder som omtaler Mac Bethad som en tyrann. Det gæliske diktet Duan Albanach, som overlevde i en form som kan dateres til regjeringstiden til Máel Coluim (III) mac Donnchada, kaller ham for «Mac Bethad den kjente» mens Bercháns profeti beskriver ham som «den gavemilde kongen av Fortriu», og sier:

Den røde, høye, hår av gull; han vil bli vennlig mot meg blant dem; Skottland vil bli breddefull vest og øst under styret til den rasende røde.

Orknøyingenes saga forteller om slag som ble utkjempet av Torfinn den mektige, sønn av jarl Sigurd Lodvesson, mot en skotsk konge som ble kalt for «Karl Hundason». Det er blitt antatt at denne Karl Hundason kan ha vært, blant annet, Mac Bethad, men kan like gjerne være en oppdiktet figur. Orknøyingenes saga sier at Torfinn vant alle disse slagene, men sagaen er neppe upartisk. Torfinn sies å ha vært en nevø av Máel Coluim III som hadde giftet seg med en datter av Sigurd Lodvesson. Sagaen hevder at Máel Coluim innviglet området Caithness til Torfinn, uten skatt som mellomvære, og at området Sutherland ble gitt til hans onkel som en velvillig gave. Uansett tyder det på at Mac Bethad ikke klarte å få de norrøne bosetterne på øyene i nord og delvis på det skotske fastlandet til å underkaste seg hans autoritet.

Torfinn er en mystisk skikkelse som ikke opptrer i William Shakespeares drama (se nedenfor).

Mac Bethads liv, akkurat som Donnchad, utviklet seg mot det legendariske mot slutten av 1300-tallet da John av Fordun og Andrew av Wyntoun skrev sine historier. Med John av Fordun startet også forvregningen av Macbeths virkelige historiske rolle og portretterer Macbeth som en ondskapsfull morder og tronraner (ca. 1380). Prioren Andrew av Wyntoun ved St Serf i Loch Levin introduserte hekser og en del av de andre temaene som er blitt velkjente hos Shakespeare (ca. 1420). Det synes som om ulike fortellinger i konflikt med hverandre oppsto senere, positive Macbeth-fortellinger i området Moray, og negative Macbeth-fortellinger i hoffkretser under Canmoredynastiet.

Hector Boece, Walter Bower og George Buchanan bidro også til den negative legenden. Shakespeares egen utgave topper alle andre fortellinger og har gjort navnet Macbeth berømt og beryktet. Selv hans hustru har fått berømmelse og den tittel som Shakespeare ga henne har inspirert en novelle av Nikolaj Leskov og en opera av Dmitri Tsjostakovitsj, kalt Lady Macbeth av Mtsensk. Det historiske innholdet i Shakespeares tragedie har sin kilde i Raphael Holinsheds Chronicles of England, Scotland, and Ireland, som igjen har lånt fra Hector Boeces Scotorum Historiae fra 1527 som smigrer forfedrene til Boeces beskytter, kong Jakob V av Skottland.

I moderne tid finnes Cargill Thompsons skuespill Macbeth Speaks fra 1997 som er en omarbeidelse av hans tidligere skuespill med samme tittel. Teaterstykket er en monolog som blir gitt av den historiske Macbeth (i motsetning til Shakespeares Macbeth). Denne Macbeth har den kunnskapen at han vet hva Shakespeare har gjort med ettermælet hans.

Vel så nyskapende er Dorothy Dunnetts roman King Hereafter fra 1982 som forsøker å portrettere en historisk Macbeth, men foreslår en annen opprinnelse basert på hennes egne historiske undersøkelser, nemlig at Macbeth og hans rival og stundom allierte Torfinn den mektige av Orknøyene er én og samme person.

Torfinn er en mystisk skikkelse, og både de skotske og de islandske kildene bidrar sparsomt med opplysninger om hans innflytelse på skotsk politikk og skotske områder. I denne gråsonen har Dorothy Dunnett skapt det som historikeren Magnus Magnusson har kalt «et briljant plausibelt scenario».

De grunner som støtter teorien er blant annet at Orknøyingenes saga forteller at den 10. august 1040, den dagen da Macbeth beseiret Duncan i et slag i nærheten av Pitgaveny i Aberdeen, beseiret Torfinn en skottenes konge som sagaen kaller «Karl Hundason» i et slag ved en festning kalt ‘Torfnes’ på nordkysten av Skottland. Dette stedet kan ikke identifiseres sikkert, men er antagelig det moderne Burghead i nærheten av Elgin i Moray. John av Fondun nevner en gammel skotsk tradisjon som forteller at etter Duncans død i 1040 ble hans lik fraktet til Elgin. Denne tradisjonen fikk kong Alexander II av Skottland til å reise et kapell der til Duncans minne.

Når Macbeth drar på pilegrimsreise til Roma i 1050 forteller Orknøyingenes saga at Torfinn den mektige også drar til Roma. En del historikere, blant annet Magnus Magnusson, har spurt seg om hvilken tilfeldighet som kunne få to mektige, rivaliserende naboherskere til å dra på pilegrimsreise til det samme stedet det samme året og tillate seg å bli borte fra sine områder i et års tid?

Det er forbausende mange likheter mellom Torfinn og Macbeth til at alle har akseptert dem som tilfeldigheter. En annen er at både de skotske kildene og Orknøyingenes saga er enige om at Torfinn var gift med Ingebjørg, datter av jarl Finn Arnesson av Norge, og at hun etter Torfinns død giftet seg med Malcolm III av Skottland, den skotske konge som beseiret og etterfulgte Macbeth. Malcolm III er den som dannet Canmoredynastiet i skotsk historie som siden svertet Macbeths rykte.

• Tranter, Nigel: MacBeth the King (historisk roman) Hodder & Stoughton, 1978.
• Aitchison, Nick: Macbeth Sutton Publishing, 2001 , ISBN 0750926406.
• Dunnett, Dorothy: King Hereafter Knopf, 1982 , ISBN 0394523784.
• Ellis, Peter Berresford: Macbeth: High King of Scotland 1040-57 Learning Links, 1991 , ISBN 0856404489.
• Marsden, John: Alba of the Ravens: In Search of the Celtic Kingdom of the Scots Constable, 1997, ISBN 0094757607.
• Walker, Ian: Lords of Alba Sutton Publishing, 2006, ISBN 0750934921.

• dorothydunnett.co.uk Spørsmål og svar om Dunnetts teori om Macbeth/Torfinn