Lupus av Troyes

Sankt Lupus av Troyes (Lupus, latin for ulv, fransk Loupe eller Leu) (ca 383. dødsdag tradisjonelt satt til 29. juli 478) var en av de første biskopene, den syvende, av Troyes. Hans ry i middelalderen var stort, og han ble erklært som helgen etter sin død, men hans faktiske liv er preget av legendariske helgenbiografiske detaljer som neppe er historisk korrekte.

Lupus ble født i Toul i dagens franske departement Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine. Han kom fra en fornem familie, og i tillegg var han veltalende og lærd, noe som gjorde ham egnet for sitt yrke som advokat. Rundt 420 giftet Lupus seg med Pimeniola, en søster av Hilarius av Arles, den senere erkebiskop i Arles, en by i departementet Bouches-du-Rhône. Etter å ha vært gift i seks år lot han seg skille fra sin hustru. Deretter avsa han seg all sin rikdom og ble munk i klosteret Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes, et nystiftet samfunn ledet av grunnleggeren, den hellige Honoratus av Arles. Samme år ble Honoratus valgt til erkebiskop av Arles, men på grunn av sin høye alder tok han med seg Hilarius som støtte.^[1]

Året etter døde den hellige Ursus var død og Lupus ble valgt til ny biskop av byen Troyes. Lupus var i utgangspunktet ikke villig til å ta denne posisjonen. En fortelling forteller at han var på veg til Mâcon for å selge en eiendom han eide da han møtte utsendinger fra Troyes. Han aksepterte til sist under betingelsen at han kunne fortsatt å leve som en munk.^[2] Selv som biskop fortsatte han å leve et strengt, asketisk klosterliv, bar botsdrakt og hadde en eneste tunika, sov på planker, ba konstant annenhver natt, fastet ofte fullstendig i tre dager og spiste deretter bare byggbrød.^[1]

Lupus av Troyes er blitt identifisert med den figur av samme navn som fulgte Germanus av Auxerre på dennes første besøk til England for utrydde den kristne bevegelsen pelagianisme, stiftet av den engelske munken Pelagius, og som de galliske geistlige betraktet som kjetteri. Tilhengerne av Pelagius mente at menneskene ikke var preget av arvesynden og fremmet nødvendigheten av guddommelig nåde.^[2]

Den legendariske fortellingen om Lupus forteller at han heltmodig berget byene Paris og Troyes fra huneren Attila, «Guds svøpe». Denne skal herjet Gallia i 451.^[3] I henhold til tradisjonen skal Lupus etter å ha bedt intenst til Gud i flere dager for deretter å ha kledd seg i sin bispedrakt og så reist sammen med en prosesjon av geistlige for å møte Attlia og redde sin provins Champagne fra de hedenske angriperne. Attila skal ha blitt så imponert over Lupus at han sparte byen og dro videre til slaget ved Chalons. Her led han nederlag mot den romerske generalen Flavius Aëtius. Den samme fortellingen fra den samme upålitelige helgenbiografien,^[1] fortalte at Lupus fikk vanskeligheter da Attila krevde at biskopen skulle følge med i hæren hans etter slaget. Attila skal ha ment at Lupus ville være garanti mot at hæren ble utryddet. Romerne anklaget Lupus etterpå for å hjulpet hunerne å slippe unna. Lupus ble tvunget til å forlate Troyes og levde deretter som eneboer i fjellene.

Fortellingen er mer et vitnemål om hvor hellig og from Lupus var enn en sannferdig beskrivelse av faktiske hendelser. Fortellingen antas å ha blitt skrevet på 700-tallet for å fremme interessene og styrke autoriteten til bispesetet i Troyes.^[1] Historikeren Donald Attwater har skrevet at fortellingen er hagiografisk enn historisk.^[4]

I fjellene skal Lupus ha gjort flere mirakler. Etter noen år fikk han komme tilbake til sitt bispesete i Troyes og styrte det fram til sin død. Flere berømte biskoper på 400-tallet var hans elever, blant dem Severus av Trier. Flere av hans skrifter er bevart. Betydningen av klosteret Saint-Loup som han grunnla ble siden overskygget av nonneklosteret Notre Dame aux Nonnains, grunnlagt av den hellige Leucon.^[1] Lupus døde i 478 eller 479, rundt 86 år gammel og etter 52 år som biskop av Troyes. Han ble først gravlagt i augustinerkirken St. Martin i Areis, som den gang lå utenfor bymurene i Troyes. Han ble etterfulgt av den hellige Camelianus.

Lupus av Troyes har minnedag 29. juli, som etter tradisjonen er hans begravelse (depositio). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han påkalles mot demonbesettelse, lammelse og epilepsi.

I kunsten avbildes Lupus med en diamant som faller ned fra himmelen mens han feirer messe. Han avbildes også ved at han står ved et alter og gir en diamant til en konge. Eller at han holder en kalk med en diamant i.

Han har en kult i Benevento i regionen Campania i Sør-Italia hvor han på italiensk ble kalt Lupo. Han er også skytshelgen for byen. I England har han også gitt navn til mange kirker. Den engelske familienavnet Sentlow er utledet av «Saint Leu». I noen kilder kalles han også for Bleiddian (også skrevet Blewdian eller Brinddian), walisisk for ulv.^[1]