Hopp til innhold

Los Angeles Lakers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Los Angeles Lakers
{{{navn}}}
AvdelingWestern Conference
DivisjonPacific Division
Grunnlagt1948 (forbundet som nytt lag i 1946)
HistorieDetroit Gems
1946-1947
Minneapolis Lakers
1947-1960
Los Angeles Lakers
1960-
ArenaStaples Center
ByLos Angeles, California
EierBuss Family trust
DirektørRob Pelinka
HovedtrenerFrank Vogel
NBA-mesterskap18
NBL: 1 (1948)
BAA/NBA: 17 (1949, 1950, 1952, 1953, 1954, 1972, 1980, 1982, 1985, 1987, 1988, 2000, 2001, 2002, 2009, 2010,2020)
Avdelingstitler31 (1949, 1950, 1952, 1953, 1954, 1959, 1962, 1963, 1965, 1966, 1968, 1969, 1970, 1972, 1973, 1980, 1982, 1983, 1984, 1985, 1987, 1988, 1989, 1991, 2000, 2001, 2002, 2004, 2008, 2009, 2010,2020)
Divisjonstitler34
NBL: 1 (1948)
NBA: 31 (1950, 1951, 1953, 1954, 1962, 1963, 1965, 1966, 1969, 1971, 1972, 1973, 1974, 1977, 1980, 1982, 1983, 1984, 1985, 1986, 1987, 1988, 1989, 1990, 2000, 2001, 2004, 2008, 2009, 2010, 2011,2020)
Hjemmesidenba.com/lakers hos NBA

Los Angeles Lakers er et av de mest tradisjonsrike lagene i National Basketball Association. Som Minneapolis Lakers vant de den første NBA-finalen i 1949-50-sesongen anført av basketballsportens første superstjerne, George Mikan. De fortsatte med å vinne fire av de neste fem sesongene før Mikan la opp. I 1960 flyttet laget til Los Angeles og fikk sitt nåværende navn.

Tidlige suksessår

[rediger | rediger kilde]

Etter et par dårlige sesonger fikk Lakers trukket opp Elgin Baylor. Av dagens spillere minte Baylor mest om LeBron James. Med Baylor kom Lakers til flere finaler, men en tittel unnslapp dem helt til 1971-72 da de hadde fått kjempen Wilt Chamberlain og mannen i dagens NBA-logo, Jerry West, på laget.

«Mr. Inside» og «Mr. Outside»

[rediger | rediger kilde]

I Draftet i 1960 trakk Lakers opp Jerry West som den første spilleren som det nye laget trakk opp.[1] Spillerstallen bestod da blant andre av den kjente kapteinen Elgin Baylor.

West gjorde seg likevel kjapt populær hos treneren Fred Schaus, som satte ham til å spille 35 minutter per kamp. Dette gjorde at han snart ble Los Angeles Lakers' andre mestscorende spiller.[2] NBA kommenterte at Lakers nå var enormt effektive med både «Mr. Inside», som var kortdistanseskytteren Elgin Baylor, og «Mr. Outside», som var langdistanseskytteren Jerry West.[3]

«Mr. Clutch», den nye kapteinen

[rediger | rediger kilde]

Lakers forbedret seg fra 25 seiere i serien til 36, så de kom til NBA-sluttspillet i 1961. Los Angeles ble slått ut av dette sluttspillet da de tapte sin siste kamp mot St. Louis Hawks 105–103.[4]

Los Angeles Lakers fikk kun brukt Baylor i 48 kamper i 1961–1962-sesongen fordi han ble kalt inn til hæren.[5] Dette førte til at Jerry West tok over rollen som kaptein.

Los Angeles Lakers vant 54 av sesongens kamper. I 1962 kom de til NBA-sluttspillet, der Lakers kom seg helt til NBA-finalen mot kommende erkerival Boston Celtics. Hvert av lagene vant en av de to første kampene, men i tredje kamp, som ble spilt i Los Angeles, utjevnet laget så de hadde 115 poeng hver. Sam Jones fra Boston Celtics kastet ballen tilbake i spill til midtbanen. Med tre sekunder igjen på klokka stjal West ballen og løp mot kurven og scoret en vanskelig layup da klokka kimte.[6] Likevel utliknet Celtics igjen i den sjette kampen så de to lagene sto med tre seiere hver.

Den sjuende kampen ble spilt i Boston. I det meste av kampen ledet Celtics, men plutselig scoret West og Frank Selvy mange poeng etter hverandre, noe som stilte lagene likt med 100 poeng hver. Da bommet Frank Selvy med et åpent skudd fra omtrent 2,5 meter fra kurven. Dersom han hadde truffet med dette skuddet, ville Los Angeles mest sannsynlig blitt NBA-mestere for første gang. Baylor prøvde å få ballen oppi kurven etter å ha tatt returen, men ble hindret på ulovlig vis av Sam Jones, men det ble ikke dømt straffe til Baylor.[6] På overtid scoret Jones mange poeng, og sikret Celtics seieren 110–107. Senere sa NBA at rivaliseringen mellom de to lagene hadde startet dette året.[6]

I 1962–1963-sesongen var Baylor tilbake for fullt. West spilte kun 55 kamper denne sesongen da han mistet de siste syv ukene på grunn av kneskade.[7] Nok en gang kom Lakers til finalen i sluttspillet mot Boston Celtics. Lakers lå under 3–2 etter fem kamper spilt. Det hele ble ikke noe bedre for Lakers da de tapte nok en gang i sjette kamp 112–109, denne gangen på hjemmebane.[8]

Baylor spilte 1962–1963-sesongen med kneproblemer.[9] Hele denne sesongen slet Los Angeles Lakers da de kun fikk 42 seiere, før de ble slått ut av Atlanta Hawks i sluttspillet.[10]

West blir en lederprofil i Los Angeles Lakers

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha spilt ferdig 1964–1965-sesongen med 49 seiere, møtte Lakers Baltimore Bullets i første kamp i NBA-sluttspillet, men før denne kampen ble lagkapteinen, Baylor, utsatt for nok en kneskade. Denne gangen truet skaden hans karriere.[9] West tok umiddelbart over rollen som kaptein. I den andre kampen greide ikke Baltimore å stoppe Lakers fra å vinne og stillingen endte til slutt 118–115. Bullets vant begge sine to hjemmekamper. I den femte kampen vant derimot Lakers igjen da sluttresultatet endte 117–115. Wests gjennomsnitt på 46,3 poeng per kamp i finalekampen står fortsatt som en rekord i NBA.[11]

I sluttspillet i 1965 vant Boston Celtics overlegent med totalt fire seiere mot Los Angeles Lakers' ene. I den andre kampen vant Celtics 129-123.[12] I den tredje kampen vant endelig Los Angeles da West scoret 49 poeng, men i både den fjerde og femte kampen vant Celtics overlegent. I siste periode av den femte kampen bommet West på 14 av 15 skudd, og kunne ikke hindre Celtics i å vinne nok en kamp.[12]

I 1965–1966-sesongen fikk Lakers 45 seiere i serien og spilte seg lett igjennom sluttspillet inntil de nok en gang møtte Boston Celtics i finalen. West hadde denne gangen med seg Baylor, som selv sa han var 75 % frisk for denne kampen etter hans tidligere skade.[13] De to lagene sto likt med tre seiere hver etter seks kamper.

Jerry West scoret flesteparten av poengene til Los Angeles, men Bostons John Havlicek greide å holde laget sitt i kampen. Hans størrelse og fart skapte store dekningsproblemer for Lakers.[13] I den syvende kampen traff Baylor og West kun tre av 18 skudd i første omgang, og dette førte til at Boston Celtics tok ledelsen. Helt til slutt greide Los Angeles allikevel å kjempe seg tilbake så stillingen sto 95–93 til Boston med fire sekunder igjen av kampen. Dessverre for Los Angeles Lakers klarte Boston å holde på ballen, og med det vinne kampen. Los Angeles ble nektet en seier i sluttspillet nok en gang.[13]

Ny trener

[rediger | rediger kilde]
The Forum var hjemmearenaen til Los Angeles Lakers fra 1967 til 1999.

I 1966–1967-sesongen spilte West kun 66 kamper på grunn av skade.[7] Los Angeles Lakers hadde en skuffende sesong med kun 36 seiere i seriespillet. Da de ble slått ut i første runde av sluttspillet, gjorde ikke det saken noe bedre.[14] På toppen av det hele trakk treneren Fred Schaus seg tilbake og Butch Van Breda Kolff tok over jobben.

Under ledelse av Van Breda Kolff vant Lakers 52 kamper i 1967–1968-sesongen med deres nye hjemmearena The Forum. I flere av disse kampene klarte Los Angeles å vinne.

I sluttspillet i 1968 kom Lakers nok en gang til finalen mot Celtics. Det ble sett på som en kamp mellom størrelse og kjapphet, da Lakers ikke hadde noen som kunne måle seg med størrelsen til Celtics spillende trener Bill Russell samt John Havlicek, som var nær kurven. Men til gjengjeld hadde Boston Celtics problemer med å forsvare seg mot Los Angeles' skyttere: Baylor, West og Gail Goodrich.[15] I den første kampen tapte Los Angeles Lakers 107–101. Etter den fjerde kampen sto stillingen likt på to seiere hver for de to lagene, men West hadde forstuet ankelen og kunne ikke spille for full styrke resten av sluttspillet.[15] i den femte kampen vant Boston med tre poeng. I den sjette kampen scoret Boston Celtics' Havlicek hele 40 poeng, noe som ga seier over Los Angeles. Etter kampen kommenterte West at Lakers hadde tapt to kamper som de skulle ha vunnet: «Vi ga dem den første kampen, og vi ga dem den femte. Men jeg tar ikke fra dem noe... Alle er sånn mot Celtics, og du kan ikke lære det.»[15]

Wilt Chamberlains ankomst

[rediger | rediger kilde]

Den 9. juli 1968 gjorde Los Angeles et gigantisk bytte der de tok til seg Wilt Chamberlain fra Philadelphia 76ers. For å få tak i denne centeren ga Los Angeles Lakers bort Archie Clark, Darrall Imhoff og Jerry Chambers til Philadelphia. Treneren, Van Breda Kolff, var bekymret da han mistet Clark. Særlig da han også mistet Goodrich til Phoenix Suns på grunn av lønningsgrensen var han redd for at han hadde for få guarder. I tillegg til West satt han bare igjen med Johnny Egan, som var noe mangelfull i forsvar. Verken Van Breda Kolff eller Elgin Baylor var noe særlig begeistret over Chamberlain.

I sluttspillet i 1969 kom Los Angeles til finalen mot Boston Celtics for sjette gang. Lakers hadde vunnet 55 av de 82 kampene i sesongen dette året, og klarte seg greit frem til finalen. I den første kampen mot Boston scoret West 53 poeng og ledet Los Angeles Lakers til en seier med to poeng mer enn Boston Celtics. Los Angeles vant også den andre kampen.[16] I den tredje kampen bestemte Boston Celtics-treneren, Bill Russell, seg for å sette to spillere til å forsvare West. Dette førte til at West ble svært sliten og spurte om å få bytte to ganger i løpet av kampen. Begge gangene ble han sittende en stund, og begge gangene dro Boston Celtics fra Los Angeles. Til slutt tapte Lakers kampen med seks poeng. I den fjerde kampen traff Celtics' guard, Sam Jones, et skudd da klokken kimte i siste sekund.[16] Det var noe som gjorde så begge lagene hadde vunnet to kamper hver etter fire kamper spilt. I den femte kampen slo Lakers tilbake og vant med 13 poeng, men de fikk et stort slag da West, som hadde scoret 39 av poengene, strakk en sene mot slutten av kampen.

Med en gang var det klart at han ville være skadet for resten av sluttspillet, men i den sjette kampen deltok allikevel West. Celtics vant kampen 99–90 med Bill Russell som sørget for at Chamberlain kun scoret åtte poeng.[16] Før den syvende kampen hadde Los Angeles Lakers-eieren, Jack Kent Cooke, hengt opp tusenvis av ballonger i taket i The Forum i Los Angeles. Dette hovmodet virket mot sin hensikt da det motiverte Boston Celtics og irriterte Lakersspillerne. Los Angeles Lakers lå under hele kampen, og lå under med 15 poeng til den siste perioden.

Takket være West kom Lakers tilbake og lå kun under med ett poeng da det gjensto to minutter av kampen. Los Angeles hadde ballen, men så startet de å sende mange feilpasninger, og til slutt tapte de kampen 108–106. I denne finalen ble West den første fra taperlaget til å motta NBA-finalens mest verdifulle spiller-prisen.[16]

Ny lagkaptein og trener

[rediger | rediger kilde]

I 1969–1970-sesongen fikk Los Angeles Lakers en ny trener, Joe Mullaney. Det kom som et sjokk for hele laget da Chamberlain fikk en alvorlig kneskade på starten av denne sesongen. Jerry West fylte tomrommet som ble igjen etter han, akkurat som han hadde gjort tidligere da Baylor hadde blitt skadet. Nå var West nok en gang lagets kaptein. Los Angeles vant 46 av kampene sine denne sesongen, og ble dermed med i sluttspillet.

I sluttspillet i 1970 vant de over både Phoenix Suns og Atlanta Hawks før de møtte New York Knicks i finalen. New York hadde kommende spillere i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame. Disse stjernene var Willis Reed, Dave DeBusschere, Bill Bradley og Walt Frazier.[17] Los Angeles og New York sto likt etter to kamper med en seier hver. I den tredje kampen lå Lakers under med to poeng da det sto tre sekunder igjen. Chamberlain sentret ballen tilbake i spill til West som kastet et 18-meters langt skudd som gikk i kurven.

Senere har dette skuddet blitt sett på som det beste skuddet som noen gang har blitt skutt i NBA.[18] Etter skuddet kommenterte New Yorks Walt Frazier hendelsen: «Den mannen er gal! Han så bestemt ut. Han tror virkelig at den vil gå inn!»[3] Siden trepoengslinjen ikke hadde blitt en del av spillet enda gjorde skuddet at stillingen ble lik. New York Knicks vant kampen med tre poeng.[19] I den fjerde kampen scoret endte Los Angeles Lakers opp med å vinne kampen.

Likevel ventet mer frustrasjon i den femte kampen da Reed strakk en muskel, og det virket som om han var skadet for resten av sluttspillet. Istedenfor å kjøre på for fullt, tok Los Angeles det rolig. De to toppscorerne, West og Chamberlain, skjøt kun ballen fem ganger til sammen, noe som resulterte i et 107–100-tap. Kampen er kalt et av de beste tilbakekomstene i NBAs historie.[17] Etter at Chamberlain hadde scoret 45 poeng og West hadde scoret 31 poeng og gitt 13 målgivende pasninger i sjette kamp, vant Los Angeles denne kampen 135–113. New York og Los Angeles var da likt med tre seiere hver etter seks kamper, derfor ville kamp nummer syv være utslagsgivende for finalen.

Nå hadde Reed begynt å komme seg fra sin skade.[17] Knicks' center scoret først fire poeng, og inspirerte laget sitt til å spille en av de mest kjente sluttspillkampene noen gang.[20] Walt Frazier spilte godt da han scoret 36 poeng, ga 19 målgivende pasninger og fikk tak i flere viktige stjelinger fra Lakers' guard Dick Garrett.[17]

I 1970–1971-sesongen signerte Los Angeles nok en gang Gail Goodrich, som hadde vært hos Phoenix Suns etter å ha spilt hos Los Angeles til 1968. Lakers vant 46 kamper og kom til sluttspillet. Etter å ha mistet Elgin Baylor til en skade som endte hans karriere, skadet også West seg. Amputerte Los Angeles Lakers tapte alle de fem første kampene i sluttspillet og ble slått ut.

Nok en ny trener skaper nye håp

[rediger | rediger kilde]
Los Angeles guard, Gail Goodrich, ble lagets toppscorer under 1971–1972-sesongen.
Foto: Paul R. Caron jr, USAF

Før 1971–1972-sesongen ansatte Los Angeles Lakers den tidligere guarden Bill Sharman fra Boston Celtics som ny trener. Sharman var en tidligere stjerne for den rivaliserende klubben. Selv om tidligere kaptein Elgin Baylor hadde lagt opp på grunn av skade greide Sharman, med fokus på godt forsvar og raske angrep, å få 69 seiere denne sesongen med rekordhøye 33 seiere på rad.[21]

I finalen i 1972 møtte Los Angeles Lakers nok en gang New York Knicks. Los Angeles Lakers klarte å gjøre sammenlagtstillingen likt på 1–1 etter to kamper. I kamp nummer tre vant Los Angeles Lakers med 21 poeng.

Lakers vant den fjerde kampen takket være en Chamberlain i toppform. Denne prestasjonen gjorde så Los Angeles Lakers ble NBA-mestere for første gang.

Los Angeles Lakers vant 60 kamper i 1972–1973-sesongen, og gjorde seg med det spilleklare for sluttspillet i 1973.

I den første kampen vant Lakers 115–112.[22] Knicks vant både den andre og den tredje kampen. Los Angeles en lett kamp for New York i den fjerde kampen mye på grunn av en skadet West. I den femte kampen spilte både West og Hairston dårlig, men Chamberlain scoret 23 poeng og tok 21 returer. Lakers tapte kampen 102–93, og tapte dermed også sluttspillfinalen med en seier mot fire.[23]

Uten Chamberlain, som hadde lagt opp NBA-karrieren sin, vant Los Angeles Lakers kun 47 kamper i 1973–1974-sesongen. Etter fem tap mot Milwaukee Bucks uttalte West at han begynte å bli gammel, og at han skulle avslutte sin NBA-karriere: «Jeg er ikke villig til å ofre mine standarder. Kanskje jeg forventer for mye.»[3] På denne tiden hadde West scoret flere poeng enn noen annen Los Angeles Lakers-spiller i NBAs historie.[7] West kom senere tilbake som trener for klubben.

Senere år

[rediger | rediger kilde]

Deretter fulgte nok en kort dødperiode før 80-tallet ble en enda større gullalder med spillere som Magic Johnson, Kareem Abdul-Jabbar (opprinnelig Lew Alcindor) og James Worthy. Mellom 1980 og 1988 vant de fire titler.

Moderne tid

[rediger | rediger kilde]

De neste titlene kom i 2000, 2001 og 2003 med Kobe Bryant, Shaquille O'Neal og treneren som ledet Chicago Bulls med Michael Jordan til mange titler, Phil Jackson. Det utviklet seg et stort problem da Bryant og O'Neal ikke fant tonen, dette hadde trolig noe innvirkning på at Shaquille O'Neal ble byttet til Miami Heat i begynnelsen av 2004-2005 sesongen.

Da Pau Gasol kom til klubben kom håpene tilbake til Los Angeles Lakers-tilhengerne etter O'Neals avskjed. Før årets sesong (2014-2015) har det vært stor spillerflukt fra Lakers, da de ønsker å bygge nytt lag for fremtiden og rydde unna dyre spillerlønninger, for å få plass til fremtidige stjerner. Pau Gasol forlot Lakers etter flere år i klubben til fordel for Chicago Bulls. Inn gjennom dørene har blant annet Jeremy Lin kommet og Carlos Boozer. Steve Nash har i dag gått skaden de to siste sesongen siden han ankom Los Angeles Lakers. Lagets største stjerne de siste 15 årene, Kobe Bryant har som Nash også gått skadet de siste to årene. Laget har derfor underprestert de siste to sesongene grunnet mangel på stjerner og skader på nøkkelspillere.

Generasjonskifte

[rediger | rediger kilde]

Los Angeles Lakers er inne i et generasjonskifte. Klubben ønsker å luke ut spillere som er aldrende med nye potensielle stjerner som kan være med å heve organisasjon og klubben som helhet. Pr. dags dato er det frigjort en del penger i lønnstaket som gir klubben mulighet til å hente nye spillere med godt betalt lønn på lik linje som de største stjernene i ligaen.

2009-sluttspillet

[rediger | rediger kilde]

Etter 2008–2009-sesongen kvalifiserte Los Angeles Lakers seg til sluttspillet der de møtte Orlando Magic. Lakers vant kamp nummer en med en stor seier, 75–100, etter å ha laget en god taktikk med å sette de to forsvarsspillerne Kobe Bryant og Pau Gasol til å forsvare Dwight Howard, noe de kom til å fortsette med.[24] Den andre kampen ble jevnere. Da det sto 2 sekunder igjen på kampklokka gikk Kobe Bryant for en layup, men ble blokkert av Hedo Türkoğlu. Orlando prøvde å vinne kampen ved at Courtney Lee skulle få ballen etter den ble kastet inn på banen når det var 0,6 sekunder igjen, men Lee bommet på skuddet. På overtid vant Lakers 101–96.[24]

I den tredje kampen greide Orlando Magic å slå tilbake igjen ved å vinne 108–104, men Lakers gjorde sammenlaktstillingen 3-1 i kamper til Los Angeles da de vant den fjerde kampen. Lakers vant den femte kampen av sluttspillet og ble dermed mestere for 15. gang i historien. Dette var Kobe Bryants fjerde mesterskap, og det første han vant uten Shaquille O'Neal.

Hall of Fame

[rediger | rediger kilde]

De følgende 17 personene har hatt tilknytning til klubben, og er innvalgt i Naismith Memorial Basketball Hall of Fame:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Lakers Retired Numbers». Jerry West (på engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 2. februar 2009. 
  2. ^ «Jerry West statistikker». Jerry West (på engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 10. januar 2009. 
  3. ^ a b c «Jerry West biografi». Jerry West (på engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 8. januar 2009. 
  4. ^ «1961 NBA Playoff Summary». Jerry West (på engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 4. februar 2009. 
  5. ^ John Taylor (2005). The Rivalry: Wilt Chamberlain, Bill Russell, and the Golden Age of Basketball (Intervju). New York: Random House. 
  6. ^ a b c «Celtics, Lakers Work OT to Start Rivalry». Starten på rivaliseringen (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 5. februar 2009. 
  7. ^ a b c «HISTORY OF THE LAKERS». Historien til Los Angeles Lakers (på engelsk). NBA.com/lakers. s. 1. Besøkt 17. mai 2009. 
  8. ^ «Cousy Retires as Six-Time Champion». Cousys tilbaketrekning (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 21. februar 2012. Besøkt 5. februar 2009. 
  9. ^ a b «Elgin Baylor Bio». Elgin Baylor (på engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 5. februar 2009. 
  10. ^ «1963-64 Los Angeles Lakers Roster and Statistics». Statistikker for LAL i 1963–1964-sesongen (på engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 5. februar 2009. 
  11. ^ «West Averages 46.3 PPG». Jerry Wests rekord (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 23. mars 2009. Besøkt 6. februar 2009. 
  12. ^ a b «Celtics Win Seventh Straight Finals». NBA-finalen i 1965 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 6. februar 2009. 
  13. ^ a b c «Red Lights Cigar to Close Coaching Career». NBA-finalen i 1966 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 16. februar 2009. 
  14. ^ «1966-67 Los Angeles Lakers Roster and Statistics». Los Angeles Lakers under 1966–1977-sesongen (på engelsk). basketball-reference. s. 1. Besøkt 18. februar 2009. 
  15. ^ a b c «Boston is Alive and Well». NBA-sluttspillet i 1968 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 19. februar 2009. 
  16. ^ a b c d «West's Heroics Can't Deprive Russell of 11th Title». NBA-finalen i 1969 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 21. februar 2009. 
  17. ^ a b c d «Gutsy Reed Rallies Knicks in Game 7». Sluttspillet i 1970 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 2. mars 2009. 
  18. ^ «Mr. Clutch Sinks a 60-Footer». NBA-finalen i 1970 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 14. mars 2009. Besøkt 7. mars 2009. 
  19. ^ Fred W. Kiger (19. november 2003). «More info on Jerry West». Jerry West (på engelsk). espn.com. s. 1. Besøkt 9. januar 2009. 
  20. ^ «Willis Reed». Willis Reed biografi (på engelsk). NBA.com. s. 1. Besøkt 7. mars 2009. 
  21. ^ «Lakers' Legendary Season Leads to Elusive Title». 1971–1972-sesongen (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 15. mars 2009. 
  22. ^ «Knicks Win One for the 'Aged'». Sluttspillet i 1973 (på engelsk). NBA.com. s. 1. Arkivert fra originalen 17. august 2011. Besøkt 19. mars 2009. 
  23. ^ «1972-73 NBA Season Summary». Oppsummering av sluttspillet i 1973 (på engelsk). basketball-reference.com. s. 1. Besøkt 19. mars 2009. 
  24. ^ a b «NBA finals 2009». Offisiell hjemmeside (på engelsk). NBA.com. Arkivert fra originalen 22. juni 2013. Besøkt 12. juni 2009. 


Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
National Basketball Association 2023/24
Eastern Conference Western Conference
Atlantic Central Southeast Northwest Pacific Southwest
Boston Celtics Chicago Bulls Atlanta Hawks Denver Nuggets Golden State Warriors Dallas Mavericks
Brooklyn Nets Cleveland Cavaliers Charlotte Hornets Minnesota Timberwolves Los Angeles Clippers Houston Rockets
New York Knicks Detroit Pistons Miami Heat Portland Trail Blazers Los Angeles Lakers Memphis Grizzlies
Philadelphia 76ers Indiana Pacers Orlando Magic Oklahoma City Thunder Phoenix Suns New Orleans Pelicans
Toronto Raptors Milwaukee Bucks Washington Wizards Utah Jazz Sacramento Kings San Antonio Spurs
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Los_Angeles_Lakers&oldid=23873865»