Listeforbund

Et listeforbund (eller listesamband) var et samarbeid mellom to eller flere partier i valg i Norge. Listeforbund hjalp mindre partier med å unngå «bortkastede stemmer» ved at stemmene deres kunne telles sammen dersom dette gjorde at partiene fikk flere mandater enn hvis stemmene ble talt hver for seg.

Ved opptelling av stemmene i en valgkrets ble først alle listene telt opp for seg, og mandatene regnet ut. Deretter ble det foretatt en ny beregning, der partiene som hadde listeforbund sammen ble regnet under ett. Hvis sistnevnte beregning gav flere mandater enn førstnevnte ble denne lagt til grunn for den endelige mandatfordelingen.^[1]

Partier som hadde inngått listeforbund måtte indikere dette på stemmesedlene sine. Enkeltvelgere kunne reservere seg mot at deres stemme ble talt med til fordel for samarbeidspartnerne i listeforbundet ved å stryke denne erklæringen fra stemmeseddelen sin. Dette skjedde ikke ofte, men fungerte som en slags «sikkerhetsventil» for velgerne.^[1][2]

Listeforbund ble innført før stortingsvalget 1930. Ordningen kom på grunn av Arbeiderpartiets fremgang, da valgordningen med bruk av d'Hondts metode favoriserte de største partiene. Derfor sørget de ikke-sosialistiske partiene for å tillate listeforbund, for å prøve å hindre Arbeiderpartiet i å få flertall. Arbeiderpartiet protesterte på den nye ordningen, uten å nå frem.^[2]

Ordningen med listeforbund varte til og med stortingsvalget 1945, men ble avviklet før 1949-valget.^[2]

Et forsøk på å få gjeninnført listeforbund ble gjort i 1969, uten hell. Et nytt forsøk ble gjort i 1984, på initiativ fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Denne gangen støttet Høyre og Fremskrittspartiet forslaget, som dermed fikk flertall i Stortinget. Det var derfor tillatt med listeforbund ved stortingsvalget 1985, og ordningen ble benyttet av de tre sentrumspartiene Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Det Liberale Folkepartiet i flere fylker.^[1]

Partiene som fikk gjeninnført listeforbundet før valget i 1985 ønsket egentlig å få innført utjevningsmandater. Dette krevde imidlertid grunnlovsendring og to tredels flertall, noe Arbeiderpartiet blokkerte. Innføring av listeforbund kunne derimot gjøres via å endre valgloven, noe som kun krevde simpelt flertall. Arbeiderpartiet var egentlig imot både utjevningsmandater og listeforbund, siden de oppfattet disse tingene som verktøy ikke-sosialistisk side brukte til å opprettholde stortingsflertallet sitt. Etter harde debatter i Stortinget snudde Arbeiderpartiet, og endte med å godta utjevningsmandater da man reviderte valgordningen i 1988. Fra og med stortingsvalget 1989 ble derfor ordningen med listeforbund avviklet igjen.^[2]