Larry Holmes
Larry Holmes  | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. nov. 1949[1][2] (75 år)Cuthbert | ||
| Beskjeftigelse | Bokser | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Larry Holmes (født 3. november 1949 i Cuthbert, Georgia, USA) er en amerikansk bokser. Han var verdensmester 1978–85 i tungvektsboksing. Han hadde i denne perioden en seiersrekke på hele 48 kamper og er ansett som en av de beste tungvektsmestrene i boksehistorien. Holmes var i begynnelsen av sin karriere Muhammad Alis sparringspartner.
Han ble verdensmester gjennom å beseire den regjerende WBC-mesteren Ken Norton på poeng 9. juni 1978 i en kamp over 15 runder. Men Muhammad Ali, som samme år i september vant WBCs verdensmestertittel gjennom å vinne over Leon Spinks, ble sett på som den virkelige verdensmesteren frem til han trakk seg fra boksingen året etter. Etter at Ali hadde gitt seg, fremsto Holmes som den klart beste tungvektsbokseren, og etter at han beseiret Muhammad Ali i hans comeback i oktober 1980 ble han allment erkjent som den nye tungvektskongen. Før kampen mot Ali hadde han allerede forsvart sin tittel syv ganger. Ali, som bare var en skygge i forhold til tidligere storhet, ble en relativt lett affære for Holmes. Alis trener Angelo Dundee stoppet kampen etter den tiende runden, da det var tydelig at Ali ikke var i stand til å forsvare seg lenger.
Holmes forsvarte sin WBC-tittel hele 17 ganger, inntil han den 11. desember 1983 frivillig sa fra seg tittelen til fordel for den nye bokseorganisasjonen International Boxing Federation (IBF). Som IBFs tungvektsmester forsvarte Holmes sin verdensmestertittel tre ganger, hvilket tilsammen med de 17 ganger han forsvarte WBC-tittelen, gjorde at han kom opp i hele 20 kamper der han beseiret sine utfordrere i kamp om verdensmestertittelen i tungvektsboksing.
Men i september 1985 tapte han knepent på poeng til Michael Spinks, som dermed ble den nye IBF-mesteren. Tapet var ekstra irriterende for Holmes, for med seier ville han ha tangert Rocky Marcianos seiersrekke på 49 kamper. I returkampen i april 1986 tapte Holmes igjen på poeng, selv om mange mente at Holmes burde ha blitt tilkjent seieren. En bitter Holmes ba dommerne kysse seg bak, og han bokset ikke på nesten to år. Men i januar 1988 møtte han Mike Tyson hvilket resulterte i et knusende tap: Tyson vant på knockout i fjerde runde.
Etter dette trakk han seg fra boksingen, og de fleste antok at det denne gangen var for godt. Men inspirert av George Foreman gjorde han i 1991 nok et comeback i bokseringen. Her slo han Tim Anderson knockout i første runde. Denne kampen skapte likevel overskrifter på grunn av det som skjedde på parkeringsplassen utenfor etter kampen. Holmes gikk til angrep på Trevor Berbick og startet en slåsskamp som måtte stanses av politiet.
I 1992 gikk han en kamp mot gullmedaljevinneren i tungvekt fra OL-1988, Ray Mercer. Senere på året gikk han en tittelkamp mot Evander Holyfield, en kamp han tapte på poeng. Holmes siste forsøk på å gjenerobre verdensmestertittelen kom i 1994. I en alder av 45 år tapte han knepent mot WBC-mesteren Oliver McCall.
Da Mike Tyson ble løslatt fra fengsel i 1995, viste Holmes interesse for å møte ham til ny dyst i bokseringen, men dette ble det aldri noe av. Holmes bokset sin siste kamp i 2002 da han beseiret Eric Esch på poeng. Holmes hadde boksehistoriens kanskje beste venstrejab.
Holmes bokset som profesjonell 75 kamper. Han vant 69, hvorav 44 på knockout, og tapte 6. Mike Tyson var den eneste som noen gang slo Holmes knockout.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id holmes-larry, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6v7121n, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Larry Holmes – Munzinger Sportsarchiv
- (en) Larry Holmes – BoxRec