Kvantesammenfiltring
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Kvantesammenfiltring (eng. quantum entanglement) er et kvantemekanisk fenomen hvor to eller flere kvantemekaniske objekter må beskrives som en helhet, selv om de flyttes til ulike steder i rommet. Denne sammenkoblingen fører til en ikke-klassisk korrelasjon mellom observerbare fysiske kvaliteter i avstandsliggende systemer, som ofte blir referert til som ikke-logiske korrelasjoner. Fysikeren Albert Einstein var opptatt av disse fenomenene i sin senere forskning ved universitetet i Princeton.
For å lage en sammenfiltret tilstand må objektene ha en felles fortid og det kan dermed ikke spontant oppstå sammenfiltring mellom objekter som allerede er langt fra hverandre. Sammenfiltringen ødelegges veldig lett av vekselvirkninger og støy fra omgivelsene. Forsøk må dermed gjøres svært raskt eller ved lave temperaturer, ned mot det absolutte nullpunkt. Stephen Wolfram anslår det han kaller «maksimal-kvantesammenfiltringshastighet» (ζ) å være omtrent 10^102 nye kvantetilstander per sekund.[1]
Eksempler på sammenfiltrede systemer er spinnet til de to nye atomkjernene fra en spaltet kjerne, eller polarisasjonsretningene til lys som splittes i en polarisator. Kvantesammenfiltring kan utnyttes på flere måter, blant annet til kvanteteleportasjon, kvantekryptering og kvantedatamaskiner.
Kvantesammenfiltring er viktig for tolkning av kvantemekanikken. For eksempel blir det brukt i Alain Aspects test av Bells ulikheter, som viste at en lokal teori med skjulte variabler ikke kunne beskrive naturen.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Stephen Wolfram (2020). Wolfram – A Project To Find The Fundamental Theory Of Physics. s. 60. ISBN 978-1-57955-035-6.