Konsilet i Efesos

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Konsilet i Efesos ble avholdt fra 22. juni til 31. juli 431 i Efesos (i dagens Tyrkia under keiser Theodosius II. Det var det tredje økumeniske konsil. Omkring 200 biskoper var til stede fra starten; omkring 50 fra vest ankom i løpet av konsilet.

Det sentrale tema for konsilet var striden mellom to kateketiske skoleretninger. Den aleksandrinske skolen orienterte seg etter Platon og utla Bibelen allegorisk; den antiokenske skole fulgte Aristoteles og bedrev en mer rasjonalistisk bibeleksegese.

Striden var skjerpet av rivalisering mellom patriarken av Alexandria, Kyrill, og patriarken av Konstantinopel, Nestorius, om primatsverdigheten over Østens kirke. Nestorius støttet seg på keisermakten som satt i Konstantinopel, Kyrill støttet seg til biskopen av Roma.

Nestorius kom fra den antiokenske skole og gikk inn for den læresetning at Kristi menneskelighet bare var forbundet med hans guddom i moralsk forstand, og at det derfor kunne sies at Maria bare var kristusføderske, men ikke gudsføderske.

Nestorianisme var således en retning innen kristendommen som sterkt framhevet Jesu Kristi menneskelige natur. Konsilfedrene mente at de la for mye vekt på hans menneskelige natur, slik at det gikk på bekostning av hans guddommelige natur. Diskusjonene ble ført i en opphisset atmosfære. Nestorius ble fordømt for sin lære, som i hovedtrekk altså gikk ut på at jomfru Maria fødte et menneske, Jesus Kristus, og ikke Gud eller Logos (Ordet, Guds sønn). Logos bodde i ham som i et tempel, og Kristus ble beskrevet som Theophoros, 'Gudebæreren'. Maria måtte dermed kalles Khristotokos (Kristi mor, Kristusfødersken) og ikke Theotokos, (Guds mor, Gudsfødersken).

Konsilfedrene erklærte at Jesus var én person, ikke to separate «mennesker»; han var fullt ut Gud og fullt ut menneske. De erklærte videre at jomfru Maria var Theotokos, fordi hun ikke fødte et menneske, men Gud som menneske. De to naturene – guddommelig og menneskelig – var etter deres lære forent på en slik måte at de ikke kom i konflikt med hverandre.

Den nikenske trosbekjennelse ble bekreftet, og det ble slått fast at det ikke var tillatt å endre denne trosbekjennelsen.

Konsilet fordømte også pelagianisme, en læreretning som hevdet at arvesynden ikke eksisterer, og at mennesket derfor kan frelse seg selv uten Guds inngripen.