Kobberslager

Kobberslager er en retning innen Kobber- og blikkenslageryrket som spesialiserer seg på utforming eller reparasjon av produkter ved hamring, valsing og/eller trykking av kobberplater.

Mens gjørtleren støper produkter i messing og bronse, bruker kobberslageren hammer og ambolt for å forme sine. På 1700-tallet tok kobberslagerne også i bruk trykkbenker og senere valser for å forme produktene. I middelalderen ser det ut til at kobberslager- og gjørtlerarbeid har vært to sider av samme fag. Men på 1400-tallet har kobberslagere i Norge skilt seg ut som egen yrkesgruppe, og den eldste kjente er «Lasse kopar slaghare» som omtales i et diplom fra Jämtland^[1] i 1428.

Forholdene i Norge var små. Det var mange håndverksfag som ikke hadde egne laug, men for å få lov til å drive eget verksted måtte håndverkerne løse borgerskap i en by. I 1839 ble loven som regulerte håndverkene opphevet. Myndighetene ønsket å fremme fri konkurranse, og det ble fritt for enhver å slå seg ned som håndverker både på landet og i byene.

Kobberslagere ble aldri en stor yrkesgruppe i Norge. Det var hovedsakelig i Bergen «kobbersmedene», som de kalte seg der, dannet eget laug. Det er uklart når dette lauget ble etablert, men det er nevnt i en oversikt over håndverkerne i byen fra 1674. ^{[trenger referanse]}

Det ser ut til at etterspørselen etter kobbervarer øker utover på 1700- og 1800-tallet. I Bergen økte antall mestere fra 6 i 1723 til 13 i 1821. I Christiania derimot var det bare 2-3 kobberslagere gjennom 1700-tallet og til langt ut på 1800-tallet, og det var lignende forhold i Trondheim. Disse kan umulig ha klart å produsere alt det kobbertøyet som byens og omegnens innbyggere hadde behov for.

På tross av påbudet om at håndverkere skulle bo i byene, finner vi en rekke kobberslagere, fra 1600-tallet og utover, på bygdene. På Toten ble det produsert mye kobbertøy, særlig på 1800-tallet, men totningene ble etter hvert mer kjent for blikktøy. En annen bygd der håndverket har sterke tradisjoner er Singsås i Trøndelag. Her hører vi om den første kobberslageren i 1682.^[2] Han ble etterfulgt av mange fram til produksjonen her tok slutt omkring 1945. Kobberslagerne i Singsås solgte en betydelig del av sin produksjon på markedene i Trondheim, på Røros og på Grundset, og «Singsåskobber» er enda et kjent begrep i store deler av Trøndelag og i Østerdalen.

Utover på 1800-tallet blir blikkenslagernes billige blikktøy en konkurrent til de dyrere kobbervarene. Men på tross av prisforskjellen var kobbervarene overlegne i kvalitet. Under første verdenskrig ble det vanskelig for kobberslagerne å få tak i råvarer. Da krigen var slutt begynte aluminiumskjelene å komme i bruk, og i kampen mot aluminiumsindustrien måtte kobberslagerne gi tapt.

Utover på 1800- tallet er skillet mellom kobberslagerfaget og blikkenslagerfaget i ferd med å utviskes. Men først i 1946 kom det formelle vedtaket fra myndighetene om å slå fagene sammen I dag driver kobber- og blikkenslagere primært med ventilasjon og takarbeid, og her er det et stort marked.

• Bergens kobber- og blikkenslager laug 50 år 1918-1968. (1968) Bergen
• Grevenor, Henrik (1924): Fra laugstiden i Norge, Kristiania
• Østby, Jon Birger (1981): En messinglykt og en kobberslager fra 1700-tallet. Artikkel i By- og Bygd, nr 28. s. 21-34.Oslo
• Østby, Jon Birger (1982 I): Gammelt kobber. Oslo. ISBN 82-7003-032-5
• Østby, Jon Birger (1982 II): Kobberslagerlauget i Bergen. Artikkel i Gammelt kobber, s. 8-12, utstillingskatalog utgitt av Historisk Museum, Bergen
• Østby, Jon Birger (1983): Omsetning av kobbertøy fra Singsås fra omkring 1880 til 1930. Artikkel i Dugnad nr 1, 1983, s. 35-46. Oslo.

• (en) Coppersmiths – kategori av bilder, video eller lyd på Commons