Hopp til innhold

Klaus Hasselmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klaus Hasselmann
Født25. okt. 1931[1]Rediger på Wikidata (93 år)
Hamburg[2]
BeskjeftigelseFysiker, meteorolog, universitetslærer, oseanograf, klimaforsker Rediger på Wikidata
Embete
  • Nestleder (Global Climate Forum, Global Climate Forum, ukjent–2018) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[3]
Utdannet vedGeorg-August-Universität Göttingen[4]
Universität Hamburg[5]
Max-Planck-Gesellschaft[5]
Doktorgrads-
veileder
Walter Tollmien[4]
FarErwin Hasselmann
NasjonalitetTyskland
Medlem av
8 oppføringer
Academia Europaea (1988–) (tilknytning: AE section Earth and cosmic sciences)[5][6]
Kungliga Vetenskapsakademien[5]
European Geosciences Union[5]
Royal Meteorological Society[5]
American Geophysical Union[5]
Deutsche Meteorologische Gesellschaft[5]
Gesellschaft für Angewandte Mathematik und Mechanik[5]
Global Climate Forum (2001–) (organisasjonsgrunnlegger)[7]
Utmerkelser
7 oppføringer
Körber-Preis für die Europäische Wissenschaft (1990)
BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award (2009)
James B. Macelwane-medaljen (1964)
Nobelprisen i fysikk (2021) (sammen med: Syukuro Manabe)[8]
Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2022)[9]
Sverdrup Gold Medal Award (1971)[10]
Vilhelm Bjerknes Medal (2002)[11]
ArbeidsstedUniversität Hamburg
Max-Planck-Gesellschaft
Max Planck-instituttet for meteorologi
German Climate Computing Centre
FagfeltKlimavariasjon, klimamodell, klimaendringer,[12] simulering,[12] Menneskelig innvirkning på naturmiljøet[12]
Doktorgrads-
studenter
Patrick Heimbach[13]

Nobelprisen i fysikk
2021

Klaus Hasselmann (født 1931) er en tysk klimaforsker, meteorolog og oseanograf. I 2021 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Syukuro Manabe og Giorgio Parisi.[14] Hasselmann fikk prisen for sine «nyskapende bidrag til vår forståelse av komplekse systemer», og for «fysisk modellering av jordens klima, tallfesting av variabilitet og å pålitelig forutsi global oppvarming».[14]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Hasselmann ble født i Hamburg i 1931.[15] Hans far Erwin Hasselmann, var økonom, journalist og publisist og var politisk aktiv for Sosialdemokratene (SPD) siden 1920-årene. Grunnet farens virke innen SPD, emigrerte familien til Storbritannia i midten av 1934 i det tyske naziregimens første fase – faren fryktet Tysklands nye repressive regime. Klaus Hasselmann vokste dermed opp i Storbritannia fra to års alder.

De bodde i Welwyn Garden City nord for London, og faren arbeidet som journalist. Selv om familien Hasselmann ikke selv var jødisk, bodde de tett tilknyttet det overveiende jødiske tyske emigrantmiljøet, og de fikk hjelp fra engelske kvekere da de ankom England.[16] Klaus Hasselmann gikk på grunnskole og på Grammar School i Welwyn Garden City, og tok sine A-levels (Cambridge Higher School Certificate) i 1949. Hasselmann har sagt at han var svært lykkelig i England og at engelsk er hans førstespråk.[16] Hans foreldre vendte tilbake til Hamburg i 1948, og Klaus fulgte etter dem da han hadde fullført sine A-levels. Han var nesten 19 år gammel da han kom til foreldrene i Hamburg i Vest-Tyskland i august 1949.

Høyere utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Han tok doktorgrad i fysikk ved universitetet i Göttingen i 1957.[17] Hans doktorarbeid presenterte en metode for å bestemme sjokkfronters, og tilfeldige småbølgelengders bølgers refleksjon og refraksjon.

Hasselmann ledet Max Planck-instituttet for meteorologi i Hamburg fra 1975 til 1999.[18]

Han er best kjent for å ha utviklet det som er blitt kjent som Hasselmann-modellen.[19][20] Hans arbeider gjør det lettere å følge med på, og til å modellere klimaforandringenes effekter og værmønstre.

Hasselmann har blant annet fått Vilhelm Bjerknes-medaljen av Den europeiske geovitenskapelige union (European Geosciences Union) i 2002 og en æresmedalje fra Universitetet i Alcalá i 2005.[17]

I 2021 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Syukuro Manabe og Giorgio Parisi.[14] Hasselmann fikk prisen for sine «nyskapende bidrag til vår forståelse av komplekse systemer», og for «fysisk modellering av jordens klima, tallfesting av variabilitet og å pålitelig forutsi global oppvarming».[14]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68m0cfw, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i mpimet.mpg.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.ae-info.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ globalclimateforum.org, besøkt 5. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ nobelprize.org, www.nobelprize.org, besøkt 5. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Ordensverleihung an Hasselmann, List, Assmanns und Clark», utgitt 2. september 2022, besøkt 10. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.ametsoc.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.egu.eu[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0283731, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  13. ^ handle 21.11116/0000-0009-E370-8[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d «The Nobel Prize in Physics 2021» (på engelsk). Nobelstiftelsen. Besøkt 6. oktober 2021. 
  15. ^ «Klaus Hasselmann». Arkivert fra originalen 5. oktober 2021. Besøkt 5. oktober 2021. 
  16. ^ a b «Oral Histories: Klaus Hasselmann». American Institute of Physics. 5. februar 2015. Besøkt 5. oktober 2021. 
  17. ^ a b «Klaus Hasselmann elected Honorary Fellow of the Royal Meteorological Society». {$plugin.tx_news.opengraph.site_name} (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2021. 
  18. ^ «The Nobel Prize in Physics 2021». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2021. 
  19. ^ Hasselmann, K. (1976). «Stochastic climate models Part I. Theory». Tellus. Informa UK Limited. 28 (6): 473–485. Bibcode:1976Tell...28..473H. doi:10.3402/tellusa.v28i6.11316. 
  20. ^ Arnold, Ludwig (2001). «Hasselmann’s program revisited: the analysis of stochasticity in deterministic climate models». Stochastic Climate Models. Basel: Birkhäuser Basel. s. 141–157. doi:10.1007/978-3-0348-8287-3_5.  Citeseer

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]