Jaime Lachica Sin

Jaime Lachica Sin
Født		Jaime Sin y Lachica 31. aug. 1928[1][2] Aklan
Død		21. juni 2005[1][2] (76 år) Metro Manila
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1954–), katolsk biskop (1967–)
Embete		Kardinal (1976–) titulærbiskop (1967–) Metropolitan Archbishop of Manila (1974–) archbishop of Jaro (1972–) titulær erkebiskop (1972–1972) hjelpebiskop (1967–)
Utdannet ved		Ateneo de Manila University Saint Vincent Ferrer Seminary La Salle University (1959)[3]
Nasjonalitet		Filippinene
Gravlagt		Manila Cathedral
Utmerkelser		Bantayog ng mga Bayani honoree[4]
Signatur
Våpenskjold
Jaime Lachica Sin på Commons

Jaime Lachica Sin (kinesisk: 辛海梅; / 辛海棉, 1928–2005) var kardinal og en av Filippinenes mest formidable kirkeledere. Han var katolsk erkebiskop av Manila fra 1974 til 2003. Jaime Sin spilte en viktig rolle da president Ferdinand Marcos mistet makten i 1983, og bidro til at fallet skjedde uten større blodsutgydelser.

Jaime Sin ble født i småbyen New Washington ved kysten i provinsen Aklan, på den store øya Panay nordvest i Filippinenes sentrale øygruppe Visayas. Foreldrene var kinesere, og familien hadde nær kontakt med fedrelandet. Jaime var den fjortende av seksten barn.

Jaime ble presteutdannet i Iloilo City (kirkelig navn: Jaro), Panays største by, og ble presteviet der i 1954. Han virket som prest i sitt hjembispedømme Capiz til han i 1967 ble utnevnt til hjelpebiskop av Jaro. To år etter ble han erkebiskop der, når han avløste erkebiskop José María Cuenco.

Han ble utnevnt til erkebiskop av Manila den 21. januar 1974 av pave Paul VI, og ble kardinal i 1976. Dette var under president Marcos' stadig mer eneveldige styre. Kardinal Sin var slett ikke blant de første av Filippinenes katolske biskoper som hadde lest faresignalene. Biskopene i noen av nabobispedømmene fortvilte over at kardinalen såpass lenge hadde vennskapelige forbindelser med Marcos-familien. Men da han så fikk et klarere syn for regimets korrupsjon og maktbrynde ble han raskt en av Marcos' mest formidable motstandere.

I 1986 gjennomførte Marcos en såkalt snap election. Hovedmotstanderen var Corazon C. Aquino, enken etter Benigno Aquino. Benigo var blitt drept på flyplassen i Manila straks etter at han steg av flyet, på vei tilbake etter et mangeårig eksil i USA. Tegn på omfattende valgfusk ble tydelige i løpet av opptellingen av stemmene, og kardinal Sin oppfordret da Manilas befolkning over den katolske radiostasjonen Radio Veritas til å gå ut på gatene og beskytte med sitt blotte nærvær noen fremtredende politikere og offiserer (fremfor alt den militære generalstabens visesjef Fidel V. Ramos, og forsvarsminister Juan Ponce Enrile) med omkring 300 mann som hadde barrikadert seg i to militærbaser etter å ha brutt med Marcos. Om lag én million filippinere gikk ut på gatene og dannet menneskelige barrikader langs «EDSA» og tilgrensende gater inntil de to basene. Han instruerte også kontemplative nonner om å gå i kapellet og be uavlatelig med utstrakte hender for en fredelig og rettferdig avslutning av diktaturet. Imens var erkebiskop og kardinal Ricardo Vidal i Cebu City behjelpelig med å bringe Corazon Aquino i sikkerhet ved at hun ble hemmelig innlosjert i et kontemplativt nonnekloster der.

Etter noen dramatiske dager der Marcos gav militære styrker ordre om væpnet angrep gjennom en menneskemasse på over to millioner for å fakke de avhoppede offiserer og politikere, ordrer som både marines og flyvåpen nektet å følge (flyver: Jeg så en sky som lignet et kvinneskikkelse, jomfru Maria, og jeg kunne ikke i min samvittighet angripe), gav Marcos tilslutt opp. Han flyktet først til det nordlige Filippinene og deretter til Hawaii.

Begivenhetene har gått inn i historien under navnene «People Power Revolution» og «The Miracle at EDSA».

Etter at Corazon Aquino overtok presidentvervet, fikk Sin en uformell men viktig rolle i filippinsk samfunnsliv. Selv om han var en sterk støtte for henne og kalte henne «ærlig og oppriktig», var han ikke tilfreds med at korrupsjonen i styringsorganene ikke tok slutt. Med henvisning til korrupsjonen under Marcos-tiden sa han: «Vi trodde den ville ta slutt da den styrtede diktatoren, Ali Baba, la på flukt, men vi har fremdeles de førti røverne blant oss.»

I 1998 prøvde han forgjeves å hindre valget av filmskuespilleren Joseph Estrada til president på grunn av hans tvilsomme livsførsel. Kirken bar ikke begeistret for denne kandidaten som hadde en rekke barn med forskjellige kvinner og var beryktet for fyllefester og gambling. I 2000 hadde den senere president Gloria Macapagal-Arroyo nær kontakt under de begivenheter som ledet opp til det som senere er blitt kalt den andre «People Power»-oppstanden. I januar 2001 ledet kardinalen store gateprotester som førte til president Estradas fall etter anklager om korrupsjon og vanstyre.

Fattige Estrada-tilhengere var rasende på Sin og på politikerne som hadde tvunget frem riksretten og slik fått fradømt han den kjente filmstjernen makten, stormet presidentpalasset Malacañang i mai 2001. Seks personer ble drept under opptøyene.

Sin stod kort etter frem med en oppsiktsvekkende beklagelse overfor de fattige: Kirken hadde på mange måter sviktet dem og gjort dem til et lett bytte for selviske mektige mennesker. Han bad om forsoning med de fattige, og sa at kirken ikke var «anti-Estrada, men pro-moral».

En av kardinalens søstre var blitt fast i Folkerepublikken Kina under «kulturrevolusjonen»; hun var russisklærer i Shanghai og var ikke i stand til å besøke sin bror i Manila før i 1986. Kardinalen fikk anledning til å besøke Kina ved to anledninger, og det anses at besøkene også var et ledd i Vatikanets sonderinger overfor de faslandskinesiske styresmakter. I 1995 lyktes det ham å bringe en gruppe kinesiske katolikker til Manila for å være med på den katolske Verdensungdomsdagen som det året ble avholdt i den filippinske hovedstaden, og som pave Johannes Paul II også besøkte. Dette var den første gang at kinesiske katolikker fra fastlandet fikk tillatelse til å delta på et pavelig arrangement.

Kardinal Sin etablerte også et presteseminar ved navn «San Lorenzo Mission Institute» i Makati City nær Manila. Instituttet hadde til hensikt å forberede prester som kunne virke blant kinesere i hele verden, også på fastlandet når dette skulle vise seg mulig.

Kardinal Sin fylte 75 år i 2003 og leverte da i henhold til kirkerettens sterke anbefaling inn sin avskjedssøknad til paven. Han hadde da slitt med stadig dårligere helse. Han hadde i flere år vært dialysepasient, og i slutten av mars 2003 fikk han et slag mens han feiret messen. Avskjedssøknaden ble innvilget etter få uker.

Kardinal Sin var alltid klar i sin oppfatning om at religion har en rolle å spille i statens anliggender, en overbevisning han oppsummerte under sin avskjedsseremoni: «Det er min plikt å få Kristus inn i politikken. Politikk uten Kristus er nasjonens verste svøpe.»

Kardinalen kunne ikke delta på konklavet i 2005 som valgte pave Benedikt XVI, da hans helse var for skrøpelig til at han maktet den lange reisen til Roma.

Han døde tidlig om morgenen den 21. juni 2005 i det katolske sykehuset «Cardinal Rufino Santos Medical Center» i San Juan, en av kommunene i Stor-Manila.

Sin fikk høye dekorasjoner fra den filippinske regjering tre ganger. Først ute var president Corazon C. Aquino, som gav ham Filippinenes æreslegion. Så fulgte president Joseph Estrada, som gav ham Sikatuna-ordenen. Kort tid før han fratrådte gav president Gloria Macapagal-Arroyo ham Lakandula-ordenen.

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532–1602) *bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724
• Erkebiskop Enrico Enríquez (1701–1756) *1743
• Erkebiskop Manuel Quintano Bonifaz (1698–1774) *1749
• Kardinal Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda (1724–1777) *1761
• Kardinal Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1751–1816) *1785
• Pave Pius VIII (1761–1830) *1816
• Pave Pius IX (1792–1878) *1827
• Kardinal Gustav Adolf von Hohenlohe-Schillingsfürst (1823–1896) *1857
• Erkebiskop Salvatore Magnasco (1806–1892) *1868
• Kardinal Gaetano Alimonda (1818–1991) *1877
• Kardinal Giovanni Cagliero (1838–1926) *1884
• Erkebiskop Guglielmo Piani (1875–1956) *1922
• Erkebiskop José Maria Diosomito Cuenco (1885-1972) *1942
• Biskop Antonio Floro Frondosa (1909-1993) *1952
• Kardinal Jaime Lachica Sin (1928-2005) *1967^[5]

• Fyldige kardinalsbiografier på norsk – katolsk.no
• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church