János Kádár

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

János Kádár
Født		Czermanik János József 26. mai 1912[1][2][3][4] Rijeka[5]
Død		6. juli 1989[1][2][3][4] (77 år) Budapest
Beskjeftigelse		Politiker, samfunnsøkonom
Ektefelle		Mária Tamáska
Parti		Ungarns kommunistiske parti (1945–1948) Ungarns kommunistiske parti (1948–1956) Ungarns sosialistiske arbeiderparti Ungarns kommunistiske parti (1918–1943)
Nasjonalitet		Ungarn
Gravlagt		Kerepesi-gravlunden Budapest
Utmerkelser		15 oppføringer Leninordenen (1972)[6] Helt av Sovjetunionen (1964) Klement Gottwald-ordenen Storkors av Ungarns fortjenstorden Lenins fredspris Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin Folkerepublikken Ungarns fortjenstorden José Marti-ordenen Oktoberrevolusjonsordenen Republikken Polens fortjenstorden Dronningen av Sabas orden Republikken Indonesias stjerne Jugoslavias store stjernes orden Nilens orden Nasjonalflaggets orden
Ungarns statsminister
1956–1958, 1961–1965
Forgjenger		Imre Nagy, Ferenc Münnich
Etterfølger		Ferenc Münnich, Gyula Kállai
János Kádár på Commons

János Kádár (født Giovanni Czermanik; 26. mai 1912, død 6. juli 1989) var en ungarsk politiker, leder for det ungarske kommunistpartiet fra 1956 til 1988 og landets statsminister i to perioder (1956–1958 og 1961–1965). Da oppstanden i Ungarn var slått ned av Sovjetunionen, ble han innsatt som statsminister.

János Kádár ble født som Giovanni Czermanik i Fiume i Kongeriket Ungarn (i dag Rijeka i Kroatia) som uekte sønn av soldaten János Kressinger (etnisk tysker) og den slovakiske arbeidersken Borbála Czermanik, som var fra den lille byen Ógyalla i Kongeriket Ungarn (i dag Hurbanovo i Slovakia). Senere ble navnet hans stavet János Csermanek. (Hans italienske fornavn skyldtes lover i Fiume; hans far, en soldat ved navn János Kressinger, benektet farskapet og nektet å betale bidrag til moren, Borbála Czermanik^[7])

Kádár tilbrakte sine første seks år med fosterforeldre i Kapoly i fylket Somogy, til han ble gjenforent med sin mor i Budapest. Hun arbeidet som vaskekone og som sendte ham til skole inntil han var 14 år. Første i 1960 møtte han sin biologiske far, som var landeier, og sine tre halvbrødre.

Han utdannet seg som skrivemaskinmekaniker, ble med i fagforeningens ungdomsgruppe da han var 17. Han ble medlem i det Ungarske Kommunistparti i 1931. Flere ganger ble han arrestert for ulovlig politisk aktivitet og i 1933 ble han dømt til to års fengsel.^[7][8] Senere, som et dekke for ulovlige kommunistaktiviteter, ble János Csermanek med i det ungarske Sosialdemokratiske Parti og satt i komiteen i dets avdeling i Budapest.

Han ble arrestert i 1937 av Horthy-regimet og sendt i fengsel i tre år. Da han ble satt fri drog han ikke til Sovjetunionen, men drev kommunistpartiets undergrunnsvirksomhet sammen med sin venn László Rajk. Fra 1943 gjorde han dette under navnet János Kádár. (Kádár betyr «bøkker» på ungarsk.) I 1944 prøvde han å krysse grensen til Serbia for å få kontakt med Titos partisaner. Han ble arrestert og sendt med en transport jøder til Mauthausen konsentrasjonsleir. På veien til Komarno greide han å unnslippe og drog tilbake til Budapest.

Mellom 1943 og 1945 var han førstesekretær i kommunistpartiet, og mellom 1943 og 1944 ledet hans dets legale dekkorganisasjon, Fredspartiet.

Etter at Ungarn var okkupert av Sovjetunionen og de Moskva-baserte medlemmene av det ungarske kommunistpartiet hadde vendt hjem, ble Kádár utnevnt til visepolitimester for Budapests nye politi.

I 1946 bla han valgt til visegeneralsekretær i det ungarske kommunistpartiet. I 1949 etterfulgte han László Rajk som innenriksminister. Rajk ble utnevnt til utenriksminister av kommunistpartiets leder Mátyás Rákosi. Rajk var allerede da i all hemmelighet blitt utpekt som hovedtiltalt i de fiktive rettssakene som snart skulle holdes av Rákosi som en analogi til Moskva-prosessene. Rajk og hans "spionring" ble tiltalt for å ha konspirert med Tito, og de ble henrettet.

I et machiavelliansk komplott satte Rákosi Kádár, som var venn med både Rajk og hans kone Julia, i innenriksministerens sted for å være sikker på at Kádár var synlig involvert i Rajks rettssak. Det var i virkeligheten ÁVH, det ungarske hemmelige politi, som styrte prosessen, og disse tok sine ordrer direkte fra Rákosi. Men som innenriksminister måtte Kádár fordømme Rajks «forbrytelser» og prøve å tvinge en tilståelse ut av ham. Han var også til stede da Rajk ble henrettet 15. oktober 1949.

Ett år senere var Kádár selv tiltalt i en arrangert rettssak; han ble beskyldt for å ha vært spion for Horthys politi. Denne gangen var det Kádár som ble slått av det hemmelige politiet og tvunget til å «tilstå». Han ble funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. Han satt på enecelle i tre år under forhold langt verre enn det han opplevde som fange under Horthy-regimet.

Han ble løslatt i juli 1954 etter Stalins død og etter utnevnelsen av Imre Nagy som statsminister i 1953. Kádár tok imot tilbudet om å fungere som partisekretær i det tungt industrialiserte 13. distrikt i Budapest. Han steg raskt i gradene og bygget opp en stor krets av tilhengere blant arbeidere som forlangte økt frihet for fagforeninger.

Nagy startet en liberaliseringsprosess: han fjernet statlig kontroll over pressen, løslot mange politiske fanger og uttrykte ønsker om å melde Ungarn ut av Warszawa-pakten. Han dannet en koalisjonsregjering. Selv om de sovjetiske lederne sendte ut en erklæring der det het at de ønsket å etablere et nytt forhold til Ungarn på grunnlag av gjensidig respekt og likhet, bestemte presidiet i Sovjetunionen seg i begynnelsen av november for å knuse den ungarske revolusjonen med makt.

Den 4. november 1956 var den ungarske oppstanden nedkjempet, og den lojale Kádár ble innsatt som statsminister under kontroll av Sovjetunionen. Kádár var statsminister fra 1956 til 1958 og igjen fra 1961 til 1965. Da han tiltrådte var landet under sovjetisk militærstyre i mange måneder. De tidligere avsatte stalinistiske lederne i kommunistpartiet hadde søkt tilflukt i Sovjetunionen, hvor de konspirerte for igjen å ta makten i Ungarn. Men selv om Ungarn opplevde press fra både Øst-Tyskland, Kina og Tsjekkoslovakia, som krevde en motrevolusjon, greide Kádár å normalisere situasjonen på rekordtid. Men det var allikevel umulig å bryte ut av østblokken. Vestens løfter om støtte viste seg å være lite verd da oppstanden ble knust, og folk forsto at landet var nødt til å finne seg i det kommunistiske regimet. Stilt overfor det alternativ å få en mer dogmatisk kommunistisk ledelse, avfant folk seg etterhvert med det relativt milde styret til Kádár. Etter en periode med represalier mot aktive motstandsfolk ble det gjennomført forsiktige reformer som gradvis forbedret livskvaliteten. En viss liberalisering fant sted, og det lyktes for mange bønder å løsrive seg fra de store kollektivbrukene.

János Kádár kunngjorde sitt 15 punkts program for den nye regjeringen:

1. Sikre Ungarns nasjonale selvstendighet og suverenitet
2. Beskytte folkets demokratiske og sosialistiske system mot alle angrep
3. Få slutt på indre strid og gjenopprette ro og orden
4. Opprette nære broderlige relasjoner til med andre sosialistiske land på grunnlag av full likestilling og ikke-innblanding
5. Fredelig samarbeid med andre og nasjoner, uansett styreform
6. Raskt og effektivt øke levestandarden for alle i Ungarn
7. Modifisering av Femårsplanen, for å legge forholdene til rette for økt levestandard
8. Nedbygge byråkratiet og utvide demokratiet, til beste for arbeidsfolk
9. På bakgrunn av dette utvidede demokratiet må det innføres arbeiderstyrt ledelse i fabrikker og handelsbedrifter
10. Utvikle landbruket, avvikle tvangslevering av landbruksprodukter og yte støtte til selvstendige bønder
11. Garanti for demokratiske valg i allerede eksisterende administrative organer og Revolusjonsråd
12. Støtte til håndverkere og detaljhandlere
13. Utvikle den ungarske kultur på bakgrunn av landets progressive tradisjoner
14. Det Ungarske Revolusjonære Arbeider- og Bondestyre, som handlet i samsvar med folkets interesser, anmodet Den røde armé om å hjelpe vår nasjon til å knuse reaksjonens ondsinnede krefter og gjenopprette ro og orden i Ungarn
15. Forhandle med maktene i Warszawa-pakten om tilbaketrekning av tropper fra Ungarn når krisetiden er over

Det femtende og siste punktet ble annullert etter press fra USSR, som fant det for antikommunistisk. Kádár så det også som fordelaktig at den 200 000 mann sterke sovjetiske garnisonen ble stående i Ungarn. Det tillot ham å redusere de store militærutgiftene til fordel for velferdstiltak.

Kádár sa også at «alle som ikke er mot oss, er med oss» og at folket skulle kunne leve et normalt liv, uten frykt for å bli overfalt eller avlyttet, og at man skulle ha en viss pressefrihet. Dette sto i stor kontrast til den tidligere politikken under stalinisten Rákosi, som behandlet alle som ikke var hans tilhengere som sine motstandere. Den kalde krigen var den ytre omstendighet som bestemte Ungarns fremtid, og Kádár kunne ikke endre det politiske systemet med en gang, men måtte foreløpig nøye seg med å bedre folks livsvilkår. Høyere levestandard og mildere reiserestriksjoner enn i de andre østblokklandene gjorde Ungarn til et av de bedre landene å bo i Øst-Europa under den kalde krigen. Mange så senere med sympati tilbake på Kádárs periode på grunn av et dramatisk fall i levestandard etter overgangen til en kapitalistisk økonomi tidlig i 1990-årene. Men den høye levestandarden hadde sin pris i form av den store utenlandsgjelden som Kádárs regime etterlot seg. Kádárs politikk fremmet også turismen til landet, og dette innbrakte sterkt tiltrengte utenlandsk valuta.

Janos Kádár beholdt makten i Ungarn til 1988, da han gikk av som partileder på grunn av sviktende helse og store økonomiske problemer. Han ble avløst som statsminister av Károly Grôsz, som videreførte hovedlinjene i hans politikk, men i en justert form. Kádár ble utsett til å fortsette som partileder, men ville ikke ta gjenvalg. Da det ble åpenbart at han var rammet av tiltagende senilitet, ble han fjernet fra politikken. Han døde kort tid etter.

Kádárs omdømme ble sterkt påvirket av at han ble oppfattet som en forræder og en lakei for Sovjetunionen, men etterhvert ble han sett på som en av de mest moderate østeuropeiske kommunistlederne. Mens han forble trofast mot Sovjetunionens utenrikspolitikk, var hans fremste politiske mål å skape nasjonal enighet rundt innenrikspolitikken. Han åpnet tidlig for et tettere samarbeid med sosialdemokratene i Vest-Europa, men følte seg alltid forpliktet til holde landet innenfor Warszawa-pakten.

• (en) János Kádár – kategori av bilder, video eller lyd på Commons