Hoxhaisme

Hoxhaismen er en variant av marxismen-leninismen. Den baserer seg på arbeidene og tolkningene til Enver Hoxha, lederen av det albanske kommunistpartiet Arbeidets parti.^{[trenger referanse]}

Hoxhas ideologi var anti-revisjonistisk i den forstand at den var motstander av de såkalte revisjonistiske kommunistregimene. I utgangspunktet var dette Jugoslavia og Sovjetunionen under Khrusjtsjovs ledelse. På dette punktet samsvarte hoxhaismen med den kinesiske maoismen. Det var imidlertid uenigheter mellom Kina og Albania, blant annet på spørsmålet om folkelig frigjøringskrig i lite industrialiserte land. Mens Mao mente at folkekrigen (inntil en seier var nært forestående) i hovedsak måtte skje på landsbygda, mente Hoxha at at kampen måtte skje samtidig i byene og på bygda. Dette var i en periode et sentralt debattspørsmål i kommunistiske og kommunistisk inspirerte opprørsbevegelser i den tredje verden.^[1]

Hoxhaismen ble tydeligere som en særskilt politisk retning gjennom bruddet mellom Det kinesiske kommunistiske parti i og Arbeidets parti i 1978. I boka Imperialismen og revolusjonen^[2] hevdet Hoxha at også maoismen var en revisjonistisk ideologi og at Kina hadde ambisjoner om å bli en supermakt. Det hoxhaistiske synet var dermed at Albania var det eneste sosialistiske landet i verden.

Bruddet mellom Kina og Albania førte til at maoistiske partier over hele verden måtte ta stilling. Hoxhaismen fikk etter dette betydelig tilslutning, særlig i Latin-Amerika med blant andre Brasils kommunistiske parti.^[3]

Etter kommunismens fall i Albania i 1991 har hoxhaistiske og proalbanske partier dannet et internasjonalt nettverk, Den internasjonale konferanse for marxistisk-leninistiske partier og organisasjoner (Enhet og kamp), forkortet ICMLPO.

I Norge har både Kommunistisk Arbeiderforbund, Marxist-leninistisk forbund og ML-gruppa Revolusjon vært hoxhaistiske, og retningen vant også tilslutninger i deler av maoistiske Arbeidernes kommunistparti (AKP).