Hans Karl von Diebitsch

Hans Karl von Diebitsch
Portrett av George Dawe fra Militærgalleriet i Vinterpalasset
Født		13. mai 1785[1][2][3] Gmina Oborniki Śląskie
Død		29. mai 1831 (46 år) Gmina Pułtusk Kolera
Beskjeftigelse		Offiser, politiker, militært personell
Embete		Medlem av statsrådet i det russiske imperium
Ektefelle		Anna von Tornauw
Far		Hans Ehrenfried von Diebitsch und Narden
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Volkovo gravplass
Utmerkelser		Aleksander Nevskij-ordenen Den sorte ørns orden
Troskap		Det russiske keiserriket
Våpenart		Hær
Tjenestetid		1801–1831
Militær grad		Generalfeltmarskalk (22. september 1829 (Julian))[4]
Enhet		Den keiserlige russiske hær
Deltok i		Napoleonskrigene Dekabristopprøret Den russisk-tyrkiske krig (1828-1829) Novemberoppstanden
Hans Karl von Diebitsch på Commons

Hans Karl Friedrich Anton von Diebitsch und Narden (russisk: Иван Иванович Дибич-Забалканский; Ivan Ivanovitsj Dibich-Zabalkanskij, født 13. mai 1785 i Groß Leipe nær Obernigk, Nedre Schlesien, død 10. juni 1831 ved Pułtusk) var en tysk-født offiser som også tjenestegjorde som russisk feltmarskalk og senere ble russisk greve.

Hans Karl von Diebitsch stammet fra en gammel schlesisk adelsslekt.^{[trenger referanse]} Den direkte stammlinge begynte med Heinrich von Diebitsch (født ca 1400), hoffmester for hertug Ludwig II av Liegnitz (slik nevnt i 1435).^{[trenger referanse]}

Han ble utdannet på kadettskolen i Berlin, men etter ønske fra faren, som hadde vært adjutant for Fredrik II og gått i russisk tjeneste, gjorde han det samme i 1801, som fenrik i Semjonovskijregimentet. Han deltok i Napoleonskrigene i kampene fra 1805 og ble såret i slaget ved Austerlitz, deltok i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland. Etter Friedland-slaget ble han forfremmet til kaptein.

I løpet av de neste fem årene viet han seg til militærstudier og gikk inn i aktiv tjeneste igjen i forbindelse med Napoleons felttog i Russland 1812. Her utmerket han seg under Peter Wittgensteins kommando, særlig ved Polatsk 18. og 19. oktober.^{[trenger referanse]} Etter disse kampene ble han forfremmet til generalmajor. Under avslutning av disse kampene, kjempet han mot de prøyssiske styrkene til Ludwig Yorck von Wartenburg og framforhandlet med ham, gjennom Carl von Clausewitz konvensjonen av Tauroggen, og tjenestegjorde deretter sammen med Yorck i de tidlige delene av frihetskrigen med den sjette koalisjonen.

Etter slaget ved Lützen tjenstgjorde han i Schlesien og deltok i forhandlingene om de hemmelige traktatene av Reichenbach som samlet kreftene mot Napoleon. Etter å ha utmerket seg ved slaget ved Dresden og folkeslaget ved Leipzig,^{[trenger referanse]} ble han utnevnt til generalløytnant. I et kritisk øyeblikk under krigen i 1814 fikk han de allierte til å marsjere mot Paris og etter innmarsjen ble han tildelt Aleksander Nevskij-ordenen av tsar Aleksander I av Russland.

I 1815 deltok han på Wienerkongressen og tjenestegjorde deretter som sjefadjutant for tsaren og hans etterfølger Nikolaj I av Russland. Han hadde i denne posisjonen stor innflytelse på russisk politikk.^{[trenger referanse]} Tsar Nikolaj utnevnte han først til baron, deretter til greve. I 1820 ble han sjef for generalstaben, og i 1825 var han sentral i å slå ned dekabristopprøret.^{[trenger referanse]}

Hans er imidlertid i ettertid mest kjent for sine fortjenester under den russisk-tyrkiske krig, en krig som etter noen tilbakeslag, ble avgjort ved Diebitschs framrykking mot Adrianopel.^{[trenger referanse]} Dette ga ham graden av feltmarskalk og han ble tildelt ærestittelen zabalkanski til minne om hans felttog gjennom Balkan.

I 1830 ble han utnevnt til kommandør over den store hæren som skulle slå ned novemberoppstanden i Polen. He vant det fryktelige slaget ved Olszynka Grochowska 25. februar, og vant igjen slaget ved Ostrołęka 26. mai, men døde rett etter av koleraen i Klecksewo nær Pułtusk.^{[trenger referanse]}

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
• Belmont (Schumberg), Graf Diebitsch (Dresden, 1830);
• Strmer, Der Tod des Grafen Diebitsch (Berlin, 1832);
• Bantych Kamenski, Biographies of Russian Field-Marshals (St Petersburg, 1841);
• Chesney, Russo-Turkish Campaigns of 1828-29, (New York, 1856).