Tamhøns

Tamhøns
Tamhøns på vagle (hane og høne)
Nomenklatur
Gallus domesticus, G. g. domesticus Gmelin, 1789
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Hønsefugler
Familie		Fasanfamilien
Slekt		Gallus
Art		Bankivahane
Økologi
Habitat:		terrestrisk
Utbredelse:		kosmopolitisk
Inndelt i
se hønseraser!

Tamhøns eller høns (Gallus domesticus eller Gallus gallus domesticus) er en domestisert form av bankivahane (Gallus gallus), en art i slekten jungelhøns (Gallus). Tamhøns er som oftest produksjonsdyr med en kosmopolitisk utbredelse, men noen holder også høns for selskaps- og utstillingsformål. Tamhøns deles gjerne inn som enten eggleggere (verpehøns), kjøtthøns (kylling- og hønsekjøtt), eller rasehøns (typisk utstillingshøns). I tillegg til denne grunnleggende inndelingen deles produksjonshøns ofte videre inn i såkalte tunge raser, lette raser, og urdverger (dverghøns).

Verdens gjennomsnittlige populasjon av tamhøns utgjorde per 2011 nær 19 milliarder individer ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO),^[1] mens antallet i 2020 var økt til cirka 33 milliarder.^[2] I Norge hadde man per 2018 cirka fire millioner ifølge Nortura.^[3] Ifølge FAO finnes det mer enn 1 600 hønseraser i verden,^[2] hvorav cirka 60 blir godkjent i Norge.

I Norge er omkring 60 % av hønsene frittgående, altså høns som får gå fritt i hønsehuset, men ikke ute i naturen. De holdes stort sett innendørs for å unngå smitte. De øvrige 40 % er enten burhøns eller høns som får gå fritt både ute og inne. Blant hønsene som får gå fritt både ute og inne, kategoriserer noen hønseholdere dem som økologiske høns. I tillegg kommer avlshøns.

Jungelhøns (Gallus) er viltlevende hønsefugler (Galliformes) i fasanfamilien (Phasianidae). Artene hører naturlig hjemme i Sør- og Sørøst-Asia og kjennetegnes av hannenes praktfulle fjærdrakter. De fire artene som inngår i gruppen er bankivahane (G. gallus), brokadehane (G. sonneratii), flammehane (G. lafayettii), og paradishane (G. varius). Blant disse består bankivahane i kraft av fem underarter, mens de andre er monotypiske.

Det har lenge vært gjengs oppfatning blant forskere at ville jungelhøns er opphavet til tamhøns, men det har vært uklart i hvilken grad de fire artene som finnes har bidratt. Det har imidlertid vært enighet om at bankivahane trolig har hatt størst betydning av dem, men i hvilken grad har vært uklart.

• 
  bankivahane
  (G. gallus)
• 
  brokadehane
  (G. sonneratii)
• 
  flammehane
  (G. lafayettii)
• 
  paradishane
  (G. varius)
• 
  Jungelhønsenes utbredelse

Eggsanking har pågått over hele kloden gjennom tusener av år. Man har inntil ganske nylig trodd at domestiseringen av høns startet i India og Sørøst-Asiafor cirka 8 000 år siden, gjennom at lokale folk fanget ville høns og holdt dem i fangenskap, for å slippe å lete etter egg og jakte på ville høns i jungelen.^[4] Man antok at domestiseringen skjedde parallelt i gjennom flere uavhengige hendelser, og på minst to forskjellige steder.^[4] Dette viste seg ganske nylig (2020) å være feil.

En studie, publisert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Science i 2020, har avklart at tamme høns i all hovedsak nedstammer fra underarten G. gallus spaedicus, som finnes naturlig i områdene rundt landsbyen Ban Non Wat (i provinsen Nakhon Ratchasima) i det sentrale Thailand.^[5] Likeledes finner studien at spredningen av tamhøns ser ut til å være nært knyttet til spredningen av risdyrking, som begynte i dette området for cirka 3 250–3 650 år siden.^[5] Denne oppdagelsen passer også bedre med de historiske bevisene man har fra før, som for eksempel at høns ikke nevnes i Det gamle testamentet. Domestiseringen av tamhøns skjedde altså mye senere enn tidligere antatt. Studien estimerer at tamme høns ikke nådde Europa før i antikken (for cirka 2 800 år siden), og til Skandinavia først omkring 1 000 år senere.^[5] Det passer bra med teorien om at tamme høns spredde seg til Norge og Norden for omkring 2 000 år.

Akkurat som ville jungelhøns viser også tamhøns sterk kjønnsdimorfisme, i det hanen (hannen) blir større og mer prangende enn høna (hunnen). Haner har gjerne én prominent hodekam (hanekam) på issen, to prominente hakelapper, og ei mer flottere (ofte praktfull) fjærdrakt. Høner er fysisk en god del mindre og er dessuten mindre storslåtte i fjærdrakten, og de har mindre hodekam og hakelapper. Avkommet kalles kylling; de fleste tamhønsrasene får kyllinger med gul dun.

Det har lenge vært kjent at det er den største og mest praktfulle hanen som gjerne styrer høneflokken. En studie fra 2003, publisert i naturvitenskapelig tidsskrift Nature, viser imidlertid at haner foretrekker (gjenkjenner) høner med større hodekam (og derav større eggleggingsevne), og gir disse mer sæd enn høner med mindre kammer. Det betyr i praksis at de hønene som normalt legger flest egg, også har (får) størst mulighet til å få eggene sine befruktet.^[6]

En svensk studie, publisert i tidsskriftet PLoS Genetics, stadfester at størrelsen på kammen hos høna har sammenheng med eggleggeevnen. Jo større prydkam høna har på hodet, dess flere egg legger hun. Studien viser dessuten at genene som styrer størrelsen på prydkammen (HAO1 og BMP2), også styrer tykkelsen på hønas undere ekstremiteter og eggleggingsevnen. Det viser seg at brusk er nøkkelen. Ei høne kan legge flere egg dess tykkere ekstremitetene er, for en del av kalsiumet som trengs til å lage eggeskall, tas direkte opp fra skjelettet. Siden hodepryden også er gjort av brusk, påvirkes også dennes størrelse.^[7]

Hønene finner rugeplasser som er lune og godt skjult, lik reirene til andre fugler. Ei verpeferdig høne vil isolere seg, og kan forkaste flere rugeplasser før hun er fornøyd. Høner som går inn i rugemodus, kalles gjerne klukkhøner. Reiret blir dekket med kvist og strå. Høna legger omtrent ett egg per dag (snittet for verpehøns er seks egg i uka), vanligvis syv til tolv stykker til sammen, før hun legger seg til å ruge. Det tar cirka 21 døgn til kyllingene er klekkeferdige. I rugetida er hanen vaktsom og beskyttende. Men høna ruger alene, og forlater reiret bare i korte perioder, når hun skal spise eller bade. De siste dagene før klekkingen kan kyllingene pipe. Da klukker høna tilbake, og slik blir de kjent med hverandre.

Kyllingene følger moren tett etter kort tid, og piler under vingene hennes så snart de oppfatter fare. Hønemor beskytter hele kullet ved å bre vingene over dem. Hun klukker på mange forskjellige måter til kyllingene sine. Slik informerer hun om hvor maten finnes, når fare truer, når det er hviletid og så videre. Høna mater ikke kyllingene sine som andre fugler, men hjelper dem med å finne maten.

Trær med lave greiner, eller vaglepinner, er den naturlige soveplassen. Her er de trygge for rovdyr. Rangordningen hos høns er velkjent. Hanen er “sjef", og vagler seg øverst, deretter kommer de eldste og mest dominante hønene, videre yngre og mindre dominante høner. Nederst kommer kyllinger og unge haner.

Hakking blant høns er blitt framstilt som en naturlov. Det viser seg imidlertid at hvis arealet deres er forholdsvis stort, i et naturlig miljø, er det lite hakking. Når to individer blir aggressive, trekker den underlegne høna seg tilbake, ut av den dominantes nærområde.

Høner kommuniserer, blant annet gjennom lydspråk. Det er identifisert over 20 lyder med spesifikt meningsinnhold.

Høner lærer av erfaring, og ved å bli lært opp av andre høner. Høner kan også lære indirekte gjennom å observere hva andre gjør. Undersøkelser har f.eks. vist at høner som har sett på video hvordan et problem løses, etterpå kan løse problemet selv på samme måte.

Det antas at høner kan forestille seg hvordan fremtiden vil bli. Høner som får valget mellom en liten belønning straks, eller en større belønning om en viss tid, vil nemlig som regel velge å vente på den største belønningen. Fordi hønene har nok selvkontroll til å avvise en liten belønning i påvente av noe bedre, fastslås det også at de har selvkontroll.

Høner husker informasjon, og setter sammen opplysninger slik at de kan gjøre gode valg om hvor de skal lete etter mat, hva de bør unngå, og så videre.

Egg til konsum selges både direkte fra bonden til forbruker og gjennom dagligvarekjedene via eggpakkerier. I da har mange eggproduserende bønder tilrettelagt gårdsalg av egg til forbruker med en selvbetjeningsordning.

Den norske dagligvarekjeden REMA 1000 sluttet å selge egg etter burhøns fra og med 2012, etter et vedtak fra april 2010.^[8] Andelen egg etter frittgående høner har siden vært økende, og andre kjeder har enten alt fulgt etter eller meldt at de kommer til å følge etter.

Egg etter frittgående høner kommer fra høns som kan gå fritt innenfor hønsehusets vegger, i motsetning til burhøns, som må stå i tilpassede bur. En variant av frittgående høner er såkalte frilandshøner, som kan hevdes å være frittgående høner som har en liten luftegård på utsiden av hønsehuset. Økologiske høner får imidlertid lov til å gå fritt ute, om enn på et begrenset inngjerdet område. I Norge skal økologiske egg være merket med Debìo-merket for å kunne kalle se økologiske egg.

I dagligtale er høne eller høns synonymt med tamhøns, den vanligste fuglen blant husdyrene. Fuglene brukes i hovedsak til egg- og kjøttproduksjon. Høns trenger etter standardtallene 2,5 m² ute og høyst 11 høner per m² inne. Økologiske høns må ha minst 5 m² ute, og høyst 5 høner per m² innendørs. Burhøns har lov å gå så tett som 14 høner per m² (700 cm² per høne).

Verpehybridraser utgjør de beste verpehønsene og kan verpe så mange som 300–350 egg det først året, mens typiske rasehøns verper omkring 200. I 1969 la ei høne rundt 140 egg i året. Til sammenligning verper andre typer høns typisk 40–60 egg i året. Etter det første halvannet året synker produksjonen av egg med 15 % for både hybridraser og rene raser. Det er vanligvis mest fortjeneste i salg av egg, kontra kjøtt.

Det eksisterer ingen oppdatert liste over hønerasene i verden, fordi det stadig kommer til nye raser, mens gamle dør ut. I produksjon brukes dessuten ofte blandingshøns, såkalte verpehybrider.

Den vanligste måten å dele inn høner på er som tunge raser (kjøttraser), lette raser (verperaser), og urdverger (dverghøns). Tunge raser er ofte gode kjøttdyr, de verper middels bra til dårlig, men har god rugelyst og er normalt rolige, føyelige og lette å temme. Lette raser er gode verpehøner som sjelden ruger, og de har livlig temperament og kan oppleves som skvetne og redde. De vokser fort og er gode produksjonsdyr. Urdverger er småvokste (dverghøns) hønseraser som ikke eksisterer i store varianter.

I hønseindustrien anvendes også såkalte verpehybrider, som blant annet er avlet fram av leghorn for at de skal legge maksimalt med egg med minimal fôring. I dag brukes shaver, hy-line og lohman. Tidligere var norbird, hisex og isa-høns vanlig på hønseriene.

Idag er det bare to klekkeri for verpehøns igjen i Norge, begge lokalisert på Jæren: Børge Undheim AS og Steinsland & Co.

• 
  Fofbefjæret (Mille Fleur) hane
• 
  Plymouth rock hane
• 
  Hane
• 
  Skotsk Hane (Scotland rooster)

• Dyrevernalliansen

• (en) tamhøns i Global Biodiversity Information Facility
• (en) Kategori:Chickens – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Chickens – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Inne i en dobbeltverper - artikkel og video fra forskning.no 17.4.11