Gregoria de Jesus

Gregoria de Jesus
Født		Gregoria de Jesús y Álvarez 9. mai 1875 Caloocan
Død		15. mars 1943 (67 år) Manila
Beskjeftigelse		Selvbiograf, politiker
Ektefelle		Julio Nakpil (1898–1943) Andrés Bonifacio (1893–1897)
Barn		Juan Nakpil
Nasjonalitet		Filippinene
Gravlagt		Manila North Cemetery
Filippinenes førstedame (uoffisielt)
Visepresident for tagalog republikk
24. august 1896 – 22. mars 1897
Etterfølger		Hilaria Aguinaldo
Gregoria de Jesus på Commons

Gregoria de Jesus (opprinnelig Gregoria de Jesus y Alvarez, som gift strengt tatt Gregoria Bonifacio y de Jesus og senere Gregoria Nakpil y de Jesus eller Gregoria J. Nakpil, kjent også under sitt symbolske navn Lakambini – gudinne eller muse, og som Ka Oriang) (1875–1943) er blitt kalt «Katipunans mor».^[1] Hun var en katipunera og inngikk ekteskap med Katipunans og revolusjonens leder Andres Bonifacio; hun var aktiv i undergrunnsarbeidet før revolusjonsutbruddet, kjempet selv på slagmarken,^[1] og forfattet senere en verdifull skildring og øyenvitneberetning om revolusjonen (1896–1898) og til dels om den påfølgende krig mot amerikanerne (1899–1901).^[2]

Gregoria var datter av murermesteren og snekkeren Nicolas de Jesus, også fra Kalookan og ansatt som tjenestemann av det spanske koloniregime (først sekondløytnant, så majorløytnant (teniente major) og så gobernadorcillo). Moren var Baltazara Alvarez Francisco, fra Noveleta i provinsen Cavite, niese av general Mariano Alvarez fra Magdiwang i Cavite (han var den første som reiste opprørsfanen i provinsen).^[2]

Hun fikk skolegang frem til videregående nivå, men brøt så av for å hjelpe familien og muliggjøre at hennes to brødre fikk anledning til studere i Manila. Hun hadde tilsyn med arbeiderne og leiefolkene på familiens rismarker, og blant annet ansvar for lønnsutbetalinger. Hun sydde og vevde og hjalp alltid moren med de huslige gjøremål.^[3]

Gregoria de Jesus begynte sitt revolusjonære arbeid meget ung, da hun var 18 år gammel. Hun ble selv medlem av Katipunan. Hun giftet seg ved påsketider 1893 i den katolske sognekirken i Binondo i Manila med Katipunanlederen Andres Bonifacio. Han var da enkemann etter at hans første kone, Monica, hadde fått lepra og dødd. Gregoria og Andres fikk en sønn, Andres jr., som døde av vannkopper som liten.^[3]

Som Bonifacios hustru utførte hun risikable oppdrag som bare kvinner kunne gjøre uten for stor fare for å bli avslørt av politiet. Hun foretok avledende manøvrer når de sammensvorne møttes i deres hus, og hadde som oppgave å holde skjult viktige Katipunan-dokumenter.^[3][2]

Revolusjonsgeneralene priste hennes mot og snarrådighet i kamp, og den årvåkenhet som flere ganger reddet henne fra oppdagelse og arrestasjon.

I mai 1897 ble ektemannen henrettet i Cavite, av de filippinske revolusjonære under deres nye leder Emilio Aguinaldo. Da trakk Gregoria opp i fjellene ved Pasig, og til tross for mannens endelikt fortsatte hun frigjøringskampen.^[2] I fjellene møtte hun Julio Nakpil, en annen filippinsk patriot tilknyttet Katipunan, som hadde hatt kommando over de revolusjonære styrkene i nord. Hun og Julio giftet seg i Quiapo-kirken i Manila den 10. desember 1898.^[2]

Da amerikanerne hadde slått ned revolusjonen i deres område, vendte ekteparet tilbake til det borgerlige fredelige liv, og ble boende i Quiapo. De fikk åtte barn sammen, Juana, Lucia, Juan, Julia, Francisca, Josefina, Mercedes og Caridad.^[2]

Hun døde den 15. mars 1943 under den japanske okkupasjon av Filippinene under den annen verdenskrig.^[3]