Ghibellinerne og guelferne

Ghibellinerne og guelferne (italiensk: guelfi og ghibellini; tysk: Waiblingen (navnet på keiser Konrad 3.s borg i Württemberg) og Welf) var navnet på to partier som kjempet om makten i Nord- og Sentral-Italia på 1100- og 1200-tallet. Ghibellinerne var aristokratenes parti som støttet den tysk-romerske keiseren og hans overnasjonale styre, mens guelferne søkte støtte fra paven og Kirkestaten.^[1] Ghibellinerne satt med makten i Genova, Pisa og Venezia, mens Milano tilhørte guelferne.^[2]

Welf var en tysk fyrsteslekt, kjent siden 900-tallet og egentlig en gren av den italienske slekten Este. Welferne satt fra 1070 som hertuger i Bayern. En av de mest kjente welferne er Henrik Løve som havnet i konflikt med den tysk-romerske keiseren, men den eneste welferen som selv ble keiser, var Otto 4.^[3]

I et slag ved Weinsberg i Schwaben i 1140 skal welferne ha brukt «Slå for welferne!» som kamprop, mens styrken fra Waiblingen brukte sitt navn som kamprop.^[4] Da Fredrik Barbarossa gikk inn i Italia for å styrke makten sin der, ble tilhengerne hans kalt ghibellini på italiensk, mens den andre siden ble kalt guelfi.

Striden hadde sitt opphav i Toscana og var mest intens i områdene omkring Firenze, der ghibellinerne var adelige og støttet den tysk-romerske keisermakten, mens guelferne var kjøpmenn som støttet paven og Firenzes selvstendighet. Begge parter søkte støtte fra befolkningens brede lag - håndverkere og småhandlende. Ghibellinerne satt med makten i Firenze til 1250, da det ble dannet et folkestyre der guelferne fikk flertall. Det varte i ti år og var en blomstringstid for byen. Men i 1260 prøvde keiserens sønn, Manfred av Sicilia, å etablere seg også i Nord-Italia. Han dannet forbund med den landsforviste ghibelliner-føreren Farinata degli Uberti, og i slaget ved Montaperti-kastellet i 1260 led guelfernes hær fra Firenze nederlag. Vi har bare Ubertis personlige autoritet å takke for at Firenze ikke ble nedbrent og rasert den gangen. Men ghibellinerne tok makten igjen, avskaffet folkestyret og fikk guelferne landsforvist. På denne tiden ble Dante født. Familien hans var guelfisk som det meste av lavadelen, men slapp eksil fordi den hadd ligget lavt. Paven støttet de fredløse guelferne ved å alliere seg med Ludvig den helliges yngre bror, prins Karl av Anjou, som høsten 1266 lyktes i å nedkjempe Manfred i slaget ved Benevento. Prins Karl inntok Firenze, og de flyktende ghibellinerne fikk aldri tilbake makten. Men gradvis ble guelferne mer forsonlig stemt og lot mange av de forviste komme tilbake til hjembyen.^[5]

Guelferne slo til slutt ghibellinerne i slaget ved Campaldino i juni 1289, der Dante var blant de rundt tre hundre rytterne som utgjorde guelfernes kavaleri, stilt overfor ghibellinernes styrker på slettene ved Campaldino,^[6] skildret i freskene fra 1292 i San Gimignanos Palazzo Comunale.^[7]

I 1293 var folkestyret gjeninnført, og på bakgrunn av den jevne befolkningens skepsis til både adel og de nyrike ble det innført en ny grunnlov som ga håndverkslaugene makten. Bare laugsmedlemmer kunne nå velges til Firenzes bystyre, eller «priorkollegiet» som det ble kalt.^[8]

Det kom det nye konflikter ut av. Guelferne var i 1300 splittet i «svarte guelfere» og «hvite guelfere», som i stor grad tilsvarte gamle konflikter slektene imellom. Verre var det at Bonifacius VIII ble utnevnt til pave i 1294. Han var en hensynsløs og maktlysten pave som næret ønske om å legge Toscana under seg, og igjen ble en fransk prins tauet inn som pavestolens redskap, Filip den vakres bror Karl av Valois. «De svarte» fortsatte å støtte paven, mens Dantes parti «de hvite» var imot i håp om å bevare Firenze som uavhengig bystat. I Den guddommelige komedie nevner han at han var til stede da borgen i Caprona overga seg. I 1295-95 satt han i byrådet og nevnes i møtebøkene. I 1300/01, da «de hvite» satt ved makten og brukte den til å organisere motstand mot presset utefra, fikk Dante flere oppdrag som diplomat. I juni-august 1301 var han blant de seks priorene som styrte byen. Men pave Bonifacius hadde lykkes i å isolere Firenze politisk, og byen måtte klare seg på egen hånd da Karl av Valois kom med sin militære overmakt. 1. november 1301 inntok han Firenze, og «de svarte guelferne» tok makten tilbake og innledet flere dager med drap og plyndring. I 1302 oppholdt Dante seg i Roma som sendemann til pavestolen, mens rettsoppgjøret pågikk i Firenze. Han og tre andre priorer ble beskyldt for å ha tatt imot bestikkelser og å ha forsynt seg av offentlige midler, og ble idømt to års landsforvisning og enorme bøter med tre dagers betalingsfrist. Ellers mistet de alt de eide og ble fredløse resten av livet. I mars 1302 ble dommen skjerpet til at døden på bålet, om de noen gang vendte tilbake til Toscana.^[9]

I 1310 ble Henrik 7. valgt til ny tysk-romersk keiser. Han var en from og fredelig mann som ikke ville høre mer om ghibellinere og guelfere, men føre de landsforviste hjem og skape balanse i forholdet mellom kirke og keisermakt. Han ble hilst som «fredsfyrsten», men trist nok allierte Firenze og pave Clemens V seg for å knuse den nye keiseren som mislyktes i å innta byen. Mens han beleiret den i påvente av forsterkninger, ble han syk av feber og døde sommeren 1313. Han ble gravlagt i domkirken i Pisa.^[10]

Utover 1300-tallet gikk begrepene ut av bruk, for keiserne brydde seg ikke lenger med Italia, og paven var flyttet til Avignon. Men begrepene fikk nytt liv på 1800-tallet da Italia kjempet for å sin forening til ett land. «Ny-guelferne» var de som ønsket en føderasjon av italienske delstater ledet av paven, mens «ny-ghibellinerne» så paven som en hindring i utviklingen av en italiensk enhet.^[11]