Hopp til innhold

Fred. Olsen & Co.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fred. Olsen & Co.
Fred. Olsen & Co. hovedkontor i Oslo
Org.formAksjeselskap
BransjeRederi
Etablert1848
DatterselskapFred. Olsens Flyselskap
Timex Group
Fred. Olsen Renewables
Eierandel iFred. Olsen Cruise Lines
MV Ola Esmeralda
MS «Regina Baltica»
Timex Group
HovedkontorOslo
LandNorge
Nettsted Offisielt nettsted (no) · Offisielt nettsted (en)
Cruiseskipet Black Prince fra Fred Olsen Cruiseline under et opphold i Arendal i juli 1995.[1] Foto: Hans Johan Løken

Fred. Olsen & Co. er et norsk skipsrederi. Det ble startet i 1848 av Fredrik Christian Olsen, den eldste av tre brødre fra Hvitsten i Vestby kommune. Dagens selskap er et konglomerat med interesser i en rekke land, og eier blant annet klokkefabrikken Timex.

Utdypende artikkel: Olsen (slekt fra Hvitsten)

Fred. Olsen & Co.-selskapene har sitt utspring i Hvitsten i forrige århundre. Opphevelsen av den engelske navigasjonsakten i 1849 skapte en oppblomstring av internasjonal handel og skipsfart og de tre brødrene Fredrik Christian, Petter og Andreas Olsen forsto raskt hvilke muligheter som da åpnet seg for norsk skipsfart. De ble alle skipsførere i ung alder. Den eldste av dem, Fredrik Christian Olsen, født i Hvitsten i 1815, ble skipsfører i 1841. Han kjøpte sine to første seilskip allerede i 1848, skonnertene «Johanne Christine» og «Elisabeth».

Da han døde i 1875 hadde han eid hele 22 seilskip. Petter Olsen (født 1821 – død 1899) kjøpte i 1852 sitt første skip, briggen «Thilda». Hans rederi kom opp i 16 seilskip samt andeler i andre skip. Andreas Olsens (født 1826 – død 1893) første eget fartøy var barken «De Tre Venner» som han kjøpte i 1860. Senere ervervet han 5 andre seilskip. Brødrene Olsens forretningsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at det ble opprettet egen tollstasjon i Hvitsten.

Tidlige år

[rediger | rediger kilde]

Den som i første rekke kom til å føre brødrene Olsens skipsfartstradisjon videre var Thomas Fredrik (Fred.) Olsen (født 1857, død 1933), sønn av Petter Olsen. Han ble kaptein 23 år gammel og seilte på farens skip. Oppbyggingen av Fred. Olsens egen flåte begynte med at «Bayard II», og «Skien» ble overtatt fra faren Petter Olsen i 1886. I de følgende år skjedde det samme med «Eda», «Gerda» og «Nornen». Frem til 1892 kjøpte han også «Cito», «Courant», «Morning Light» og «Broderfolket». Fred. Olsens seilskipsflåte vokste raskt.

Fred. Olsen hadde en kongstanke, nemlig å bygge opp et nett av regulære linjer på Nordsjøen og senere oversjøisk. En forutsetning for å kunne lykkes var etter hans mening å tilby kundene regelmessige seilinger og best mulig service. Som den fremsynte mann han var, forsto han på et meget tidlig tidspunkt at for å nå sine mål måtte han skifte fra seil til damp. Allerede i 1897 lot han derfor sitt første dampskip DS «Bayard» på 1550 tonn bygge ved Nyland Værksted i Christiania. I henholdsvis 1898 og 1899 fulgte søsterskipene «Bonheur» og «Balduin» fra samme verksted.

«Bayard» ble satt inn i en linje mellom Fredrikstad og Garston (ved Liverpool), mens «Bonheur» betjente en rute Fred. Olsen opprettet mellom Norge og London. I 1914 satte han inn Norges første diesel motorskip, MS «Brasil» i Syd-Amerikalinjen og kontraherte flere 10 000 dwt motorskip. Fred. Olsens skipsfartsvirksomhet hadde etter hvert fått slike dimensjoner at det i 1898 ble naturlig å flytte kontoret fra Hvitsten til Christiania. De nyopprettede linjene ble en suksess og Fred. Olsen fikk raskt ry som en dyktig og fremsynt leder. Dette førte til flere henvendelser om å overta ledelsen i bestående linjerederier som var kommet i vanskeligheter. På denne måten overtok han følgende selskaper og ruter:

  • 1900: A/S Ganger Rolf ruten fra Norge – Rouen
  • MS Christian IV (1968–2006) seilte for Fred Olsen Lines hovedsakelig på ruten Kristiansand - Hirtshals og Arendal-Hirtshals/Hanstholm. Skipet ble solgt til Malaysia i 1984 og endte opp i Nord-Korea før det ble sendt til opphugging i 2006.[2] Foto: Hans Johan Løken.
    1901: A/S Færder ruten Norge – Grange mouth
  • 1906: Østlandske Lloyd A/S og rutene til Newcastle og Antwerpen
  • 1912: A/S Norden ruten Norge – Nederland

Fred. Olsen tok også selv initiativet til opprettelsen av nye regulære ruter. Dette gjaldt blant annet mellom Skandinavia og Syd-Amerika og mellom Norge og havner i Østersjøen. Han så også hvilke muligheter som åpnet seg da Panamakanalen ble åpnet i 1914 og etablerte derfor umiddelbart en linje til sentrale havner på den nordamerikanske vestkyst.

Første verdenskrig og mellomkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig forliste 23 av rederiets 44 skip og etter krigen startet en meget hektisk gjenoppbyggingsperiode. Aktiviteten ble også utvidet, og i 1921 overtok rederiet hovedinteressen i Otto Thoresens daværende Spanskelinje og Kanarilinje og deres andel av Syd-Amerikalinjen. Spanskelinjen ble senere utvidet til også å omfatte indre Middelhav. I 1923 overtok Fred. Olsen & Co. Jeløylinjens ruter til tyske havner.

Rederiet bygget sitt første tankskip, MT «Borgny», i 1929. På den tiden begynte man også oppbyggingen av en moderne flåte av hurtiggående fraktskip til bruk i Middelhavet og på Kanariøyene. Etter Fred. Olsens død i 1933 overtok hans sønner Rudolf og Thomas Olsen hovedansvaret for den videre utvikling. De var opptatt som partnere henholdsvis i 1914 og 1922. I 1916 ble det personlige firmaet Fred. Olsen forandret til Fred. Olsen & Co.

I årene frem mot andre verdenskrig ble det bygget flere lasteskip for Nordsjølinjen samt hurtige fruktskip for Middelhavslinjen. I denne perioden ble også de moderne og elegante passasjerskipene MS «Bretagne», MS «Black Prince» og MS «Black Watch» bygget, alle tre ved A/S Akers mek. Verksted, Oslo.

Andre verdenskrig og etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]
Cruiseskipet MS «Black Watch» (eks. «Royal Viking Star»)
Fly fra Fred. Olsen flyselskap
Boreriggen «Borgny Dolphin»
Fred. Olsens ferger på Kanariøyene, to av de i havn samtidig
Timex fabrikken i USA

Da Norge ble angrepet 9. april 1940 var rederiets skip spredt over halve kloden. Alle skip som ikke lå innesperret i fiendtlig okkupert havn gikk da straks inn i alliert tjeneste. Krigstapene ble betydelige. Ved krigens slutt i 1945 var hele 28 skip gått tapt, dvs. halvparten av rederiets flåte. Den utenlandske virksomheten ble under krigen ledet av Thomas Olsen fra New York.

I årene etterpå fulgte en intens gjenoppbyggingsperiode. Det ble da lagt vekt på å bygge spesialskip tilpasset den linjen de skulle betjene. Det ble bygget hurtiggående linjeskip utstyrt med moderne ventilasjonsanlegg og med kjøle- og fryserom for bl.a. å kunne transportere frukt, grønnsaker, kjøtt og meieriprodukter. For Nordsjølinjen la man spesiell vekt på å konstruere skip for fullmekanisert lastebehandling, og gjennom palletesering av stykkgodslast oppnådde man en betydelig effektivisering av laste- og losseoperasjoner, noe som igjen resulterte i mindre liggetid i havn og bedre kapasitetsutnyttelse. I 1970-årene ble operasjonen ytterligere rasjonalisert ved omlegging til ro-ro tonnasje.

Passasjertrafikken på Nordsjøen, som har lange tradisjoner i rederiet, ble styrket ved de nye søsterskipene MS «Braemar» og MS «Blenheim» fra begynnelsen av 1950-årene, mens kombinasjonsskipene MS «Black Watch» og MS «Black Prince» for fart mellom Storbritannia - Kanariøyene og fergeservice i Nordsjøen kom i 1966. Sistnevnte ble senere utviklet til nåværende Fred. Olsen Cruise Lines, mens fergeselskapet Kristiansands Dampskipselskap ble overtatt i 1968 og utviklet videre til det ble solgt i 1991.

Rudolf og Thomas Olsen tok initiativet til et av de første norske flyselskap: Det norske Luftfartsselskap Fred. Olsen og Bergenske A(S (DNL), en forløper til etterkrigstidens Fred. Olsens Flyselskap og engasjementer i DNL/SAS, Widerøe og Sterling.

Allerede i midten av 1960-årene så Fred. Olsen hvilke muligheter som lå innen oljesektoren, spesielt på letesiden, og han var en av initiativtakerne til etableringen av Norwegian Oil Consortium (NOCO) og senere Saga Petroleum A/S. Dette viste seg å være en riktig satsing. Gjennom en 45 % eierinteresse i NOCO hadde man et betydelig engasjement innen oljeleting, produksjon og salg av olje. Disse interessene ble solgt i 1991. Også innen offshoresektoren har Fred. Olsen & Co. – selskapene vært blant pionerene i Norge. I et raskt stigende olje- og offshoremarked ble det fra 1973 bygget opp en meget slagkraftig offshoredivisjon med Dolphin International Inc., Houston og senere Dolphin A/S, Tananger og Dolphin Drilling Aberdeen som operasjonsselskaper.

Virksomheten i Aker-gruppen, som frem til 1970-tallet var vokst til landets største industriarbeidsplass, ble omstrukturert fra bygging av skip til konstruksjoner og service for offshore næringene. Rederiet var en pådriver i forbindelse med byggingen av de kjente Aker H-3-riggene og kontraherte i begynnelsen av 1970-årene selv flere enheter. Dolphin, som opererer riggene, har markert seg som et internasjonalt selskap og gjennomført store offshoreoppdrag i Nordsjøen, Middelhavet og Mexico-gulfen samt utenfor Syd-Amerika, Alaska, Sakhalin, Australia og Indonesia. Dolphin-selskapene var også tidlig aktive innen relaterte tjenester som prosjektering, brønnvedlikehold, dykkertjenester og fjernstyrte undervannsfartøy. Disse aktivitetene er senere solgt. Fred. Olsen Production AS ble etablert i 1994 og har utviklet en rekke prosjekter innen flytende oljeproduksjon. I 1997 ble offshore- og energi-aktivitetene samlet i Fred. Olsen Energy ASA (FOE), et nytt, selvstendig selskap.

Tankfart har også lenge vært et satsingsområde. Siden 1929 har Fred. Olsen-relaterte selskaper operert mer enn 40 tankskip, på i alt over 5 mill. dwt. Tankflåten ble solgt i 1972/73, men Ganger Rolf og Bonheur gikk inn i tankmarkedet igjen i 1986 og ervervet i de påfølgende år en rekke Suez-max og VLCCer. I 1993 ble disse engasjementer konsolidert i et nytt selskap, First Olsen Tankers Ltd., Bermuda (FOTL). Etter en aksjeemisjon på USD 108 mill. i oktober 1993 var også FOTL børsnotert inntil 1999. Selskapet (som nå heter First Olsen Ltd.) er nå 100 % eiet av Bonheur og Ganger Rolf.

Fornybar energi

[rediger | rediger kilde]

Den første investering i fornybar energi ble gjort i 1997 som partner i en vindkraftpark i Skottland. Gjennom Fred. Olsen Renewables AS har senere en rekke vindkraftprosjekter blitt utviklet og realisert, som en fortsettelse av de Fred. Olsen-relaterte selskapenes brede engasjement i energi-relatert virksomhet. Fred. Olsen Renewables AS arbeider med prosjekter i Norge, Sverige, Irland og Storbritannia.

Selskap i Fred. Olsen gruppen

[rediger | rediger kilde]

Tidligere Fred. Olsen selskap

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «E-Pages». www.e-pages.dk. Besøkt 16. april 2019. 
  2. ^ «M/S Christian IV - Sjøhistorie.no». www.sjohistorie.no. Besøkt 16. april 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]