Hopp til innhold

Frank Foley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frank Foley
Født24. nov. 1884[1][2]Rediger på Wikidata
Highbridge i Somerset
Død8. mai 1958[1][3][2]Rediger på Wikidata (73 år)
Stourbridge[4]
BeskjeftigelseEtterretningsoffiser, diplomat, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedStonyhurst College
NasjonalitetStorbritannia[4]
UtmerkelserRettskaffen blant nasjonene (1999) (statsborgerskap: Storbritannia)[1]
Følgesvenn av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden

Francis Edward Foley, også kjent som Frank Foley, (født 24. november 1884 i Burnham-on-Sea[5] i Somerset, død 8. mai 1958[6] i Stourbridge) var en britisk tjenestemann i Secret Intelligence Service. Han arbeidet ved den britiske ambassadens visumkontor i Berlin og ved å tøye reglene hjalp han tusenvis av jøder å unnslippe naziregimets forfølgelser etter krystallnatten til utbruddet av andre verdenskrig.[7] Etter krigen sa han lite om sine opplevelser og aktiviteter før og under krigen, hans innsats ble gjort offentlig kjent av hans enke i 1961. I 2004 ble dokumenter om Foleys virke fra britisk utenrikstjeneste nedgradert.[8] Han gikk på skole i Frankrike og lærte seg også tysk, ifølge Rudolf Hess snakket han tysk uten aksent.[5]

Under første verdenskrig tjenestegjorde han som infanterioffiser. Han ble såret og overført til kontorjobb som etterretningsoffiser. Etter første verdenskrig tjenestegjorde han som etterretningsoffiser i generalstaben i den britiske arme ved Rhinen.[5] Foley lærte seg fransk og tysk, og ble etter første verdenskrig vervet av den britiske etterretningstjenesten MI6. I Berlin var han offisielt sjef for passkontoret, og var samtidig agent for MI6 og stasjonssjef for britisk etterretning i Berlin. Etter Hitlers maktovertakelse og tiltagende forfølgelse av jødene hadde mange jøder problemer med å forlate Tyskland uten gyldig pass. Foley begynte å skrive ut attester og pass i strid med britisk politikk, og skal på den måten ha hjulpet flere tusen tyske jøder i sikkerhet.[7]

Han skal ha utstedt 10 000 visum for innreise til britiskkontrollert Palestina. Foley reiste personlig til Sachsenhausen for å få frigitt jøder og sammen med sin kone skjulte han jøder i leiligheten sin.[9] Han hadde ikke diplomatisk immunitet og tok en stor personlig risiko.[10] Paul Rosbaud var også engasjert i dette arbeidet og de to møtte hverandre på den måten. I 1938 sørget Foley for visum til Storbritannia for Rosbauds jødiske kone Hilde.[5] I en hemmelig rapport til London skrev han: "The Nazi party has not departed from its original intentions and its ultimate aim remains the disappearance of the Jews from Germany."[8] I 1959 ble det i Israel anlagt en minnelund til minne om Foleys innsats for jødene i Berlin. Benno Cohen holdt tale ved innvielsen av lunden.[11] Utenriksminister Robin Cook var til stede ved seremonien.[8] I 1999 ble Foley anerkjent som Righteous Among the Nations av Yad Vashem.[9] Det er minnesmerker over Foley i Somerset, i Stourbridge, i Dudley og i Berlin.[8]

There was one man who stood out above all others. Captain Foley, a man who in my opinion was one of the greatest among the nations of the world. He rescued thousands of Jews from the jaws of death.

Benno Cohen (vitne under rettssaken mot Eichmann)[9]
Minnesmerke over Foley i Highbridge, Somerset

I august 1939 ble Foley og hans sekretær Margaret Reid sendt til Norge hvor Foley var legasjonssekretær og samtidig agent for MI6. Ved Oslo-kontoret var allerede agentene J.B. Newill og Leslie Mitchell. Foley kan ha vært tiltenkt adressat for Oslorapporten, men i stedet ble den håndtert av militærattasje Boyes og sendt via admiralitetet.[5] Ifølge Ragnar Ulstein opprettholdt Foley fra Oslo kontakten med Tyskland, blant annet agenten Paul Rosbaud.[12] Fra Oslo sendte de blant annet meldinger om den tyske marinen på vei mot Norge. Før de forlot Oslo brente de den britiske legasjonens arkiver. Foley og Reid forlot Oslo sammen med resten av legasjonens medarbeidere, personell fra den franske og den amerikanske legasjonen flyktet også mot Hamar. 9. april 1940 forlot Foley Oslo med sin radiosender og denne ble brukt første gang 9. april på Høsbjør hotell ved Mjøsa. Høsbjør ble forlatt samme kveld, noen reiste mot Elverum, mens Foley, Reid og andre fra legasjonen (blant annet presseattache Kenney) reiste mot Lillehammer av frykt for fremrykkende tyske styrker. På grunn av norsk mobilisering reiste de til Otta samme natt. 10. april fortsatte den britiske gruppen til Åndalsnes der de etablerte seg på Grand Hotell Bellevue. Fra Åndalsnes sendte de kodete meldinger via radiosenderen på Vigra til Storbritannia.[11] På Åndalsnes møtte han trolig Martin Linge som hadde kommet ditt umiddelbart etter invasjonen og som etterhvert fungerte som liasionoffiser.[13]

Foley og Reid returnerte 13. april til Øyer der Ruge hadde satt opp overkommandoen, ifølge Kramish var det Ruge som ba Foley returnere til Gudbrandsdalen for å bistå.[5] Foley opptrådte i sendemann Dormers fravær som representant for britiske myndigheter og satte general Ruge i forbindelse med London via radiosenderen på Vigra med forbindelse til Wick (Skottland). Fra Lillehammer til Vigra gikk meldingene med fjernskriver. Radiosenderen på Vigra ble bombet 15. april og vanskeliggjorde arbeidet. Tyske fly forsøkte også å bombe telegrafstasjonen på Lillehammer. Da tyske fallskjermsoldater besatte Dombås ble telefonlinjen over Grotli og Geiranger brukt i stedet for hovedlinjen over Dombås og Lesja. 16. april fikk de igjen satt opp sin egen radiosender (som kom med en annen av legasjonens biler fra Sverige) og var ikke avhengige av norske linjer. Foleys radiosender sørget for at Otto Ruge og overkommandoen kunne kommunisere med London. Den britisk legasjonens minister kom til omkring 16. april og overtok Foleys rolle som britisk representant. Foley fulgte hærens overkommando nordover og ble 1. mai evakuert fra Molde av den britiske marine. Med på reisen i aprildagene var hans sekretær Margaret Reid som var ekspert på chiffersystemer og kodet meldinger som ble sendt til London.[11] Foley, Reid og de andre i hans gruppe reiste fra Norge med «Ulster Prince». Radiosenderen overlot de til det norsk militæret og havnet hos tyske styrker noen dager senere.[14]

I 1943 ble han tildelt Ridderkorset av St.Olav. Foley rekrutterte Oluf Reed Olsen som britisk agent.[15] Også Reid ble dekorert av norske og britiske myndigheter.[11]

Bortsett fra generalen, tror jeg aldri jeg har sett en mann med så intens energi og slikt arbeidstempo. Like klar og konsis hvor lite han enn sover. Han sliter sine folk helt ut, men ansporer dem til det ytterste. Han er blitt grepet av en usedvanlig beundring for general Ruge og har send lovprisningstelegrammer til London om Ruge. Personlig er Foley en forholdsvis liten, litt tykkfallen herre i 50-årene, litt bulldog-ansikt og går alltid i smart blå dress. Han nærer meget store tanker om seg selv, og er litt latterlig på det området - men mener det godt og er forøvrig en kjernekar og en snill kar

Leif C. Rolstad om Foley

Resten av krigen

[rediger | rediger kilde]

Etter det korte oppholdet i Norge 1939-1940 ledet han i noen måneder etterretningstjenestens avdeling for Skandinavia/Norge, han ble etterfulgt av J.B. Newill som også hadde vært i Norge 9. april. Newill ble i sin tur etterfulgt av Eric Welsh.[12] Fra 1941 til 1942 ledet Foley avhørene av Rudolf Hess, Hitlers stedfortreder som på egen hånd hadde reist med fly til Storbritannia. Foley konkluderte etterhvert med at Hess visste lite og at han ikke var mentalt frisk.[16] I september 1940 skrev Albrecht Haushofer til Hertug av Hamilton og foreslo et møte i Lisboa. I januar 1941 reiste Foley sammen med Reid til Lisboa, trolig for å vurdere om henvendelsen fra Haushofer kunne danne grunnlaget for en hemmelig operasjon.[16] Katharine (Kay) Foleys etterlatte dagbøker kaster lys over denne underlige episoden i andre verdenskrig. I 1942 tok Foley over ledelsen av MI6 «double-cross» avdeling.[17] Ifølge Kramish var Foley en av dem som vurderte om den såkalte Oslorapporten var ekte.[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6fr33fn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, oppført som Frank Edward Foley, Find a Grave-ID 15425897, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Jewish Virtual Library[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Kramish, Arnold (1987). Griffen - den største spionhistorien. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107431. 
  6. ^ Kramish, Arnold (1987). Griffen: den største spionhistorien. Oslo: Cappelen. ISBN 8202107431.  Med norsk forord av Sverre Bergh (motstandsmann), original The Griffin (1986), s 247.
  7. ^ a b Mordecai Paldiel, Diplomat Heroes of the Holocaust (KTAV Publishing House, Inc., 2007), pp8-17
  8. ^ a b c d Walker, Jonathan (21. april 2016). «Statue for Frank Foley, the Midlands hero who saved thousands from the Nazis». Birmingham Mail. Besøkt 27. august 2016. 
  9. ^ a b c «Francis Foley - The Righteous Among The Nations - Yad Vashem». www.yadvashem.org. Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 27. august 2016. 
  10. ^ Riches, Chris (10. september 2014). «Jewish couple owe their lives to a sandpit and a daring MI6 agent». Express (Daily and Sunday Express). Besøkt 27. august 2016. 
  11. ^ a b c d Reid & Rolstad (1980).
  12. ^ a b Ulstein, Ragnar (1989). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124018. 
  13. ^ Haavardsholm, Espen: Martin Linge - min morfar. Oslo: Gyldendal, 1993.
  14. ^ Årflot, Odd: Soldat, april 1940. Oslo: Samplaget, 1985.
  15. ^ Ulateig, Egil (2012): Reddet 10.000 jøder. Vi Menn, nr 42, 2012.
  16. ^ a b «Wartime diary solves mystery of Hess's secret flight.». Sydney Morning Herald. 29. desember 2004. Besøkt 27. august 2016. 
  17. ^ Smith, By Michael (27. desember 2004). «Mrs Foley's diary solves the mystery of Hess». The Telegraph. Besøkt 27. august 2016. 
  18. ^ Kramish, Arnold: Griffen - den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]