Fiskartorget

Fiskartorget (fisketorget eller Fiskestrand) var på slutten av middelalderen, Stockholms største torg.^[1] Fiskartorget lå mellom Diana-kvartalet, Brunnsgränd og Nygränd. Plassen var et livlig senter for omsetning av produkter fra Stockholms skjærgård. Etter en brann i 1525 ble området bebygget og plassen forsvant.

Fiskartorget var den første i byen Våmbafjärdingen som lå i den sørlige grensen. Mot den sørlige grensen lå en "Bru" eller "Allmänningsbron" som var inngangsporten. Rester av dette anlegget er blitt funnet under flere arkeologiske utgravninger.^[2] Fjæra lå på den tiden lenger inne i landet, og ble etterhvert flyttet østover. Det var den gang ingen mur langs Fiskartorgets kortside mot fjorden, men plassen var flankert av de to tårnene. Fra vest, kom man til fiskartorget via Köpmannsgatan som endte her og grenset til fiskartorget ved hovedtorget.

På Fiskartorgets nordside, nærmest Österlånggatan var det allerede på 1420-tallet et steinhus som var eiet av Stockholms tyske ordfører, Johan Westfal. Han eide flere eiendommer i området.^[2] Totalt sett var det på 1450-tallet fire steinhus i den vestlige delen av dagens blokker i bydelen Pyton. Deler av disse steinhus er fremdeles bevart. På Fiskartorgets sørvestlige side av den lave torgmuren. Det ga på 1800-tallet navnet til Brunnsgränd.

I 1525 ble torget rammet av en storbrann. Etter brannen ble Fiskartorget delt opp i flere tomter som ble bebygget med bindingsverkshus av tre og stein. I årene 1637-1641 var det totalt 21 skur som ble leid ut til russiske handelsmenn.^[3]

• Gamla stan förr och nu: levande historia i Stockholm under 800 år. Stockholm: Rabén & Sjögren. 1992. s. 18–19. ISBN 91-29-61671-9. 
• Ferenius, Jonas (2002). "Gator och gränder i Gamla stan under medeltiden." Upptaget, Sankt Erik's årsbok: p. 63-74. Libris 8853481