Finnmarken (historisk region)

Finnmarken (norrønt: Finnmǫrk) var i tidlig middelalder navnet på et geografisk område som omfattet Norge nord for Lofoten samt det finske og det svenske Lappland.

Området var først og fremst befolket av samer; finn og same er i denne sammenheng synonymer.^{[trenger referanse]}

Området var ikke klart avgrenset mot øst, der det også bodde samer, men det historiske Finnmarken må uten videre kunne betraktes som å ha omfattet de tidligere ikke-russiske områder i nordvest - Petsamo og gamle Salla (Vanha Salla).^{[trenger referanse]}

Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Sørvestlandet til Nordland og Sør-Troms.^{[trenger referanse]} Det var en bofast jernalderbefolkning som trolig ble dominerende overfor den opprinnelige befolkningen, som kan ha vært samisk.^{[trenger referanse]} De innvandrede nordmennene drev jordbruk med husdyr, som ble foret inne om vinteren samt en del korndyrking og fiske. Nordgrensen for nordmennenes bosetning var opprinnelig ved Toppsundet nær Harstad og rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet.^{[trenger referanse]} Det var så langt nord det var mulig å dyrke korn på den tiden.^{[trenger referanse]}

Den bysantiske historikeren Prokopios omtaler på 500-tallet skridfinner (i betydningen finner på ski) om samene.^[1]

Samene i området ble omtalt i Ottar fra Hålogalands beretning til kong Alfred på 900-tallet.^{[trenger referanse]} På den tiden befolket trolig samene store deler av Finland.^[2]

Den islandske Rimbegla forteller rundt år 1200 at grensen mellom Finnmark (samenes land) og bofaste nordmenn inne i landet gikk ved Malangen mens grensen helt ute ved kysten gikk ved Kvaløya. Fra slutten av høymiddelalderen ble det flere nordmenn langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.^[3]

Historia Norvegiæ (fra perioden 1150-1235) beskriver et område som på latin kalles Finnos, og som tolkes som Finnmarken. Her bodde folk som på latin omtales som finnis (samer). Det er ikke oppgitt noen geografiske avgrensninger for finnos, men det fortelles at:

• Utenfor Norges ytterste grenser ligger en uendelig ødemark hvor det utøves hedenske tradisjoner. (Est igitur uastissima solitudo affinis Norwegie diuidens eam per longum a paganis gentibus.)
• Hvor bare finner og ville dyr bor; de spiser kjøttet [fra dyrene] halvrått og ikler seg pelsen. (Que solummodo Finnis et bestiis incolitur, quarum carnibus semicrudis uescuntur et pellibus induuntur.)
• De mest erfarne jegere, vandrer alene og alltid avgårde, som oppholdssteder har de telt laget av lær. (Sunt equidem uenatores peritissimi, soliuagi et instabiles, tugurea corticea pro domibus insidentes, que humeris inponentes leuigatis asseribus pedibus subfixis, quod instrumentum ‘ondros’ appellant, et per condensa niuium ac deuexa | moncium agitantibus ceruis cum coniugibus et paruulis aue uelocius transferuntur.)
• De har dertil ingen klar strategi, ettersom det er tilgangen på byttedyr som bestemmer deres jaktområder. (Est enim illorum incerta mansio, prout copia ferarum tempore instante eis dictauerit uenationis loca.)
• I dette område lever et stort antall ville dyr, innbefattet bjørn, ulv, gaupe, rødrev, sobel, oter, grevling og bever. (Ibi infinita numerositas bestiarum, scilicet ursorum, luporum, lyncorum, uulpium, sabelorum, lutrearum, taxonum castorum.)
• I Finnos finnes også store antall ekorn og røyskatt. (Sunt eciam apud Finnos scuriones quam plures ac mustele).
• For pelsen av alle disse dyrene betaler befolkningen en stor årlig skatt til Norges konger. (De quarum omnium bestiarum pellibus regibus Norwegie, quibus et subiecti sunt, maxima tributa omni anno persoluunt.)

Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmǫrk.^{[trenger referanse]} På den tiden omfattet Finnmarken området fra og med Nord-Troms og til dels kystområdene på Kola til Svjatoj Nos (gammelnorsk: Vegistáv).^[4]

I Sverige har også Finnmarken vært brukt som betegnelse for kun det svenske Lappland.^{[trenger referanse]} Den svenske bruken stammer fra Carl von Linnés reiser i det nordlige Sverige på 1700-tallet.

Finnmarken ga senere navn til Finnmarkens len, Finmarkens amt, Finnmark fylke og Troms og Finnmark fylkeskommune i Norge.

I Dalarna og Västmanland brukes Finnmarken synonymt med Finnskogene.^{[trenger referanse]}

• Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143.