Fanenes slag

Fanenes slag (engelsk Battle of Standard) skjedde den 22. august 1138 i nærheten av Northallerton i Yorkshire i England. Normanniske adelige sammen med engelske tvangsutskrevne menn fra fire byer i Yorkshire og nordlige Midlands overvant en skotsk hæravdeling ledet av kong David I av Skottland. Dette slaget er ulikt andre slag mellom Skottland og England ved å være det eneste slag hvor skottene angrep fra sør. Slaget fikk sitt navn ved at engelskmennene samlet seg rundt en vogn med religiøse faner eller bannere – standards.

Da kong Henrik I av England døde i 1135 ble det utløst en maktkamp mellom Henriks datter Matilda (Maud) og hennes fetter Stefan, greve av Boulogne, som begge krevde tronen. Skottene under kong David I støttet Matilda, men det ble Stefan som fikk kronen.

David I invaderte nordlige England to ganger i 1138, og begge gangene ble han slått tilbake av Stefan i spissen for en betydelig engelsk hær. Sommeren 1138 ble derimot Stefan opptatt av å slå ned et opprør blant de adelige i sør og David I grep sjansen til å invadere nordlige England for tredje gang. Han var i stand til å marsjere dypt inn i England med støtte fra noen få misfornøyde engelske adelige og beleiret Wark før han marsjerte videre sørover og inn i Yorkshire.

Erkebiskopen av York, den omstridte Thurstan, samlet lokale adelige, fikk med seg en liten styrke sendt av Stefan og tvangsutskrevne menn fra York, Beverly og Ripon, marsjerte han under religiøse bannere mot David. Med seg bar de også de vigslete symbolene til skytshelgenene for byene: Sankt Peter av York, Sankt John av Beverly, Sankt Wilfred av Ripon og Sankt Cuthbert av Lindisfarne. Bannerne har gitt navn til slaget; Bannernes eller Fanenes slag.

Engelskmennene hørte at skottene var i anmarsj og bestemte seg for å angripe først. De marsjerte hele natten og møtte skottene ved Northallerton, ved Den Store vegen nord (Great North Road) ved daggry, klokken seks om morgenen.

På høyre side av vegen var det to bakker, og engelskmennene inntok posisjon på den sydligste av disse. På toppen av bakken hadde engelskmennene en vogn med sine religiøse bannere. De engelske ridderne valgte merkelig nok å stige av hestene sine og slåss til fots. En rekke med bueskyttere ble plassert forrest i den engelske linjen med de adelige og tvangsutskrevne på hver side. Hestene var samlet bakerst med væpnet vaktstyrke.

Skottene tok oppstilling på den nordlige bakken fordi kong David ønsket speile den engelsk eller normanniske formasjonen, men krigerne fra Galloway krevde sin gamle hevdvunne rett til å åpne slaget. De ble derfor plassert i midten, og de skotske ridderne, som også hadde gått ned fra hestene, ledet av Davids sønn prins Henrik på høyre side, og folk fra det skotske lavlandet til venstre. Kong David selv ledet de øvrige skotske ridderne som også hadde gått av hestene og plassert seg bak mennene fra Galloway i midten. Om småkongen Fergus fra Galloway var til stede i dette slaget er usikkert, men høyst sannsynlig var hans sønner det.

Mennene fra Galloway startet slaget ved å storme den motsatt bakken flere ganger, men til tross for deres ubøyelige og dumdristige pågangsmot ble de felt i stort antall av de engelske bueskytterne. Prins Henrik valgte da å sette inn sine pansrete riddere mot den engelske hæren. Selv om skottene ble felt i stort antall greide de å slå seg gjennom den engelske linjen. Henrik synes å ha forsøkt å nå de engelske hestene, men ble slått tilbake av vaktstyrken. Den eneste vegen tilbake for de overlevende var da gjennom den engelske linjen som lukket seg bak dem. Kong David ga ordre om at reserven skulle komme sønnen til støtte, men istedenfor å adlyde, snudde reserven og flyktet fra kampfeltet. Den skotske kongen ble etterlatt med sine nærmeste menn, en håndfull riddere. Ydmyket måtte skottekongen etterlate sin sønn i slaget og flykte, og engelskmennene gjorde intet forsøk på å følge etter.

Det som var igjen av de skotske styrkene samlet seg ved Wark hvor de endelig greide å erobre festningen i november. Fanenes slag fikk liten betydning for maktbalansen. Som det tredje nederlaget for skottenes håpløse pågangsmot mot en langt smartere engelsk styrke fikk skottene aldri fri ferdsel inn i nordlige England og den umiddelbare trusselen mot Stefan var avverget, men forble likevel en konstant trussel i nord. Erfaringen var at fotsoldater med lett armering hadde liten sjanse mot bueskyttere og tungt armerte motstandere om ikke fotsoldatene får støtte. Skottene sviktet sine egne i slaget ved Standard og det kostet dem seieren.

• Anderson (1908)
• Battlefields Trust
• Richard av Hexham (engelsk tradisjonell krønike)
• Roger av Hoveden