Ene Mihkelson
Ene Mihkelson | |||
---|---|---|---|
Født | 21. okt. 1944[1] Tammeküla | ||
Død | 20. sep. 2017[1][2] (72 år) Tartu | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
Utdannet ved | Universitetet i Tartu | ||
Nasjonalitet | Sovjetunionen Estland | ||
Språk | Estisk | ||
Utmerkelser | 4. klasse av Den hvite stjernes orden Herder-prisen Æresborger i Tartu | ||
Ene Mihkelson (født 21. oktober 1944 i Tammeküla, død 20. september 2017 i Tartu) var en estisk forfatter, særlig av lyrikk.
Mihkelson studerte litteraturvitenskap og arbeidet som lærer, og som forsker ved Estlands litteraturmuseum. Det meste av livet arbeidet hun som forfatter.
Hennes første litterære verk ble publisert i 1967, men den første diktsamlingen utkom ikke før i 1978. Ettersom faren var en aktiv opposisjonell, hadde hun problemer med å bli utgitt i sovjettiden. Hun publiserte ti diktsamlinger, fire romaner, én essaysamling kalt Kirjanduse seletusi (Litteratur forklart) og én novellesamling kalt Surma sünnipäev (Dødens fødselsdag).
Mihkelsons lyrikk er i frie vers, uten metrikk og rytme, men karakterisert ved sin intensitet, allegorier og metafysiske emner. Hun refererte ofte til barndomserfaringer, estisk mytologi og estisk historie.
Hun mottok Juhan Livi-prisen i 1994 og 1999, Estlands kulturfonds litteraturpris i 2001, og i 2006 fikk hun den tysk-østerrikske Herderprisen.