Elefanter

Elefantfamilien
Afrikanske savanneelefanter Foto: Brian Snelson
Nomenklatur
Elephantidae Gray, 1825
Populærnavn
elefantfamilien, elefanter
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Snabeldyr
Overfamilie		Elephantoidea
Økologi
Antall arter:		3
Habitat:		terrestrisk, skog, savanne og ørkenstrøk
Utbredelse:		Afrika og Asia
Inndelt i
afrikanske elefanter eurasiske elefanter †mammuter

Elefantfamilien (Elephantidae) kalles også elefanter og er en familie i gruppen snabeldyr (Proboscidea), som også inkluderer en rekke utdødde familier. Elefantfamilien inkluderer tre enorme nålevende planteetende pattedyr som regnes til klodens megafauna. De fysisk største dyra i denne familien kan bli omkring 4 meter høye og veie mer enn 10 tonn på det meste. To av artene tilhører samme slekt og er endemiske for Afrika, mens den tredje er siste nålevende representant i en slekt som nå mer er endemisk for Asia.

Elefantene har noen egenskaper som man ikke engang ser så ofte hos mennesker, nemlig ærlighet, fornuft, rettferdighetssans og respekt for stjernene, solen og månen.

Plinius den eldre, år 23–79 e.Kr.^[1]

Inndelingen av slektstreet følger Shoshani et al.(2007), men modifisert etter Meyer et al.(2017).^[2][3] Se også inndeling.

Elephantimorpha	†Mammutidae (mastodonter)  Elephantida  †Gomphotheriidae  Elephantoidea  †Stegodontidae (stegodonter)  Elephantidae   Loxodontini  Loxodonta (afrikanske elefanter) †Palaeoloxodon  Elephantini  †Mammuthus (mammuter) Elephas (eurasiske elefanter)

Elefanter er de største og tyngste av alle nålevende landbaserte pattedyr, og de nest høyeste. Bare sjiraffer blir høyere. Det største landbaserte pattedyret som har levd på vår klode var Paraceratherium, som kunne bli opp mot 10 tonn tung og nærmere 5 meter i skulderhøyde. Paraceratherium døde ut for omkring 23 millioner år siden og var nært beslektet med neshorn.

Elefantoksene vokser hele livet, selv om veksten avtar med økende alder. De er enormt massive og har en relativt kvadratisk bygning og et sterkt kjønnspreg. Hannene er betydelig større enn hunnene. Afrikanske elefanter er dessuten generelt større enn de asiatiske. Når de skal forflytte seg raskt, vanskeliggjør kroppsvekten deres alminnelig løping, og de benytter seg derfor av en metode der fremføttene beveger seg i en travlignende rytme samtidig som bakføttene beveger seg som i rask gange.^[4]

Den afrikanske savanneelefanten er størst; der hannene gjerne veier omkring 6,0–7,5 tonn og blir normalt omkring 3,0–3,5 meter høy på skuldrene. Til sammenligning blir den afrikanske skogselefanten sjelden mer enn 2,5 meter høy (typisk omkring 2,0–2,2 meter). Den veier også atskillig mindre og bare sjelden mer enn 5 tonn. Den asiatiske elefanten veier normalt omkring 4,5–5,5–tonn og blir ca. 2,5–3,0 meter høy.

Den største elefanten som er registrert var en afrikansk hann som ble skutt i Angola i 1974. Den veide ca. 12 240 kg^[5] og målte 400 cm i skulderhøyde. Tjue år tidligere ble det også skutt en hannelefant i Angola som veide ca. 12 tonn. Dette dyret står nå utstilt ved Smithsonian National Museum of Natural History i Washington D.C., USA.

Hodet hos elefanten er stort og massivt og utstyrt med et meget karakteristisk lukte- og gripeorgan som kalles snabel. Kraniets øvre del er tykt, men fylt av luftfylte hulrom forbundet med hverandre for å lette vekten. Det er klare forskjeller på hodeformen mellom afrikanske og asiatiske elefanter. Mens den afrikanske har en panne/skalletak som er nærmest flatt, har den asiatiske en dobbelt konet skalle. Disse doble konene er svært tydelige hos eldre hanner. Den asiatiske elefanten bærer hodet høyt, som det høyeste punktet på kroppen, mens de to afrikanske elefantene bærer hodet lavt, mellom skulderbladene som er det høyeste punktet på kroppen.

I tinningen, mellom øynene og ørene, har elefanter en såkalt tinningkjertel som er unik for elefanter og veldig viktig for dyras kjemiske kommunikasjon. Dyr som er sosialt stresset, sterkt oppildnet eller svært redde, vil skille ut et sekret fra denne kjertelen. Sekretet kommer til syne som en våt stripe i tinningen på dyret.

Snabelen er lang, kraftig og meget muskuløs – i realiteten en sterkt forlenget sammenvoksning av nesen og overleppen på dyret. Snabelen fungerer som et gripeorgan, omtrent på linje med en menneskelig arm, og har ca. 150 000 ulike muskler. Den brukes også i forbindelse med drikking: Dyret suger opp inntil 15 liter vann som deretter sprøytes inn i munnen. Også gjørme og støv kan suges opp og deretter sprutes ut over ryggen som en beskyttelse mot sol og insekter. For å få dette til, har elefanter evnen til å undertrykke nyserefleksen. Det tar elefantunger lang tid å lære seg å mestre bruken av snabelen. Den ytre delen er svært følsom, bevegelig og gripedyktig, på linje med en menneskehånd. Ytterst på snabelen har elefantene ett (asiatiske) eller to (afrikanske) utspring som gjerne kalles en elefantfinger. Disse kan elefanten bruke til å plukke opp småting med. Snabelens anatomi gjør det vanskelig for elefantene å lukte på samme måte som andre pattedyr. Elefanter har allikevel det mest utviklete neseorganet blant alle pattedyr. De lukter ved å bruke tuppen av snabelen til å «ta på» dufter, for deretter å føre den inn i ganetaket og avsette luktstoffene i et såkalt jacobsons organ (også kalt det vomeronasale organ), på samme måte som slanger og andre reptiler gjør.

Mange elefanter har også to lange, kraftige støttenner som vokser ut fra kinnene. Disse tennene, som egentlig er modifiserte fortenner, er rotløse og vokser i en sabelformet bue som peker ut fra hodet, i retning med snabelen. Asiatiske elefantkuer har ikke ordentlige støttenner, og hannenes er gjerne mye mindre enn de afrikanske elefantenes. På Sri Lanka er støttenner relativt sjeldne selv hos hannene; kun ca. ti prosent utvikler dem.

Den afrikanske savanneelefantens støttenner blir størst av alle, men støttenner varierer i både størrelse, mykhet og farge. Tradisjonelt har man funnet de største støttennene hos savanneelefanter som lever i Uganda. De største støttennene (et par) som noen gang er funnet veide henholdsvis 102,3 og 97 kg og målte ca. 368 cm i lengde. De ble funnet på øya Zanzibar (noen hevder også Kenya), utenfor østkysten av Tanzania. De mykeste støttennene kommer tradisjonelt fra elefanter som lever i Kenya og Tanganyika. Den afrikanske skogselefantens støttenner er kortere, tynnere og rettere i formen, men hardere og svakt rosapreget i fargen. Dette regnes som de mest verdifulle støttennene.

Støttennene består for det meste av såkalt elfenben, et meget ettertraktet og kostbart materiale som har gjort elefanten svært utsatt for krypskyting, på grunn av ulovlig handel med elfenben.

Elefanter har dessuten tenner i munnen. De utvikler seks sett med tenner (tre par premolarer og tre par molarer) i løpet av livet. Kun en jeksel i hver kjevehalvdel er i bruk om gangen; et nytt sett migrerer etterhvert frem bakfra for å erstatte det gamle som gradvis slites ned for til slutt å felles. Når de siste jekslene er nedslitt (normalt i 65–70-årsalderen), er ikke elefanten lenger i stand til å tygge maten sin og dør som oftest av sult.

Elefanter er også utstyrt med store, hengende ører. Spesielt den afrikanske savanneelefantens ører er enorme, mens den afrikanske skogselefantens generelt er noe mindre i forhold. Den indiske elefanten har de minste ørene, men de er allikevel relativt store. Lenge trodde man at elefantens store ører hadde størst betydning som kjøleorgan og for kommunikasjon på nært hold, men ny forskning har vist at så ikke er tilfellet: Elefanter har svært god hørsel. Elefantens evne til å vifte med ørene forsterker den viktige kjøleeffekten dette organet har – spesielt hos afrikanske savanneelefanter. Ørene har et rikt nettverk av blodårer som transporterer varmt blod til ørene, som altså fungerer som et kjølesystem når de viftes med. Ørene fungerer dessuten til kommunikasjon, både via kroppsspråk og hørsel.

Elefantens kropp har enorme dimensjoner og er bulende tønneformet. Rygglinjen skiller tydelig mellom de to afrikanske og asiatisk elefant. De afrikanske elefantene har rett eller helst svai rygglinje, mens den asiatiske er tydelig karprygget (pukkelrygget). I enden av ryggsøylen sitter en tynn, relativ lang hale med hårdusk i enden. Afrikanske elefanter har 21 par med ribben, mens de asiatiske (unntatt den sumatriske) har 19 par. Underarten på Sumatra har 20 par ribben.

Kroppen er utstyrt med fire massive og meget kraftfulle, middels lange og nærmest rette (strake) lemmer som ender opp i runde massive føtter som fordeler vekten på puter av fettvev, omgitt av kollagenfibre. Elefantene er dermed hverken sålegjengere eller tågjengere, men noe imellom. Tråputene gjør dyret i stand til å bevege seg nærmest lydløst. Huden på føttene er svært følsom og derfor et viktig redskap for elefanten i dens måte å kommunisere på. Føttene sveller i størrelse når dyret trår ned på foten, og minsker igjen når vekten forsvinner. Dette er praktisk når dyret ferdes i søle og leire, for siden foten minsker når trykket avtar, blir den enklere å få opp igjen. Det er derfor sjelden å se en elefant som strever med å komme opp fra leire og søle etter et bad. Føttene er utstyrt med fire ubevegelige tær på frambena og tre på bakbena – alle med tykke negler. De strake lemmene gjør det lettere for elefanten å bære den tunge kroppen.

Alle elefanter har tykk rynket grå eller brun hud (2–4 cm tykk) og svært sparsomt med behåring. Huden på ørene (spesielt innsiden av ørene), rundt munnen og på den aller ytterste delen av snabelen er ganske tynn og ofte svært følsom. De er derfor utsatt for insektstikk og lignende. Også huden på føttene er svært følsom, noe som setter elefantene i stand til å «føle på ting» med foten, herunder også å føle seg fram.

Afrikanske elefanter har større og flere rynker enn den asiatiske. Rynkene i huden øker overflaten og hjelper derfor elefanten å holde temperaturen nede. Rynkene gjør også sitt til at fuktighet som legger seg der, etter et vann- eller sølebad, bedre bevarer fuktigheten i huden og derfor hjelper til med å holde temperaturen nede lenger.

Afrikanske elefanter har litt spredt sort behåring på kroppen, som forsvinner etter hvert som elefanten blir eldre. Huden kan i mange tilfeller se rødbrun ut hos savanneelefanten, noe som skyldes sølebading – en nødvendighet for å beskytte huden i den sterke sola. Skogselefanten har mørkere hud. Voksne afrikanske individer er alltid nærmest hårløse. Asiatiske elefanter har gjerne noe mer behåring, spesielt som ungdyr. Asiatiske elefantkalver er gjerne rikelig dekket med rødbrun behåring, som blir mørkere og mer sparsom med tiden.

Før slutten av siste istid fantes det elefanter over store deler av jordkloden. I dag er disse enorme dyrene imidlertid henvist til begrensede områder av Afrika (sør for Sahara og Sahel) og fragmenterte områder i det sørlige, sørøstlige og østlige Asia.

Elefantene trives i flere typer habitat, fra ekvatorial jungel og tett storvokst regnskog, via gresskledt sletteland, småskog og krattskog, til åpne gresskledte savanner og ørkenstrøk. Klimaet varierer fra tropisk til subtropisk og fra tørt til fuktig. Elefanter finnes imidlertid sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann.

Elefanten taper stadig sitt naturlige habitat til menneskelig aktivitet. Dette er gjeldende i hele dens utbredelsesområde, men det kommer allikevel sterkest til uttrykk i Asia, der mennesketettheten er størst. I Sør-Asia og Sørøst-Asia tar menneskene stadig i bruk nytt land for å brødfø en sterkt voksende befolkning. Resultatet blir konflikt med dyrene, som gjør hva de kan for å fø seg. Flokker av elefanter forsyner seg grådig av bondens avlinger. Bonden, på si side, gjør hva han kan for å beskytte avlingene sine. Hvert år fører dette til en rekke dødsfall. I India alene blir mer enn 200 mennesker drept av elefanter hvert år. Foruten tap av habitat er også krypskyting et problem, spesielt i Afrika.

Elefantene er i høy grad sosiale dyr som regnes som svært intelligente. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Kjønnsmodne okser lever atskilt fra kuene og deres avkom. En typisk elefantflokk består normalt av 9–11 dyr, men flokker på 2–20 individer kan regnes som normalt. Individene i en familieflokk er som regel svært nært beslektet med hverandre.

Elefanter er ikke territoriale, men vandrer gjerne både natt og dag. Mest vandrer gjerne savanneelefanten. Flokken befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna vann. Afrikanske savanneelefanter lever gjerne i større flokker enn sine to nærmeste slektninger, skogselefanten og den asiatiske elefanten. De afrikanske elefantene er dessuten ofte mer aktive på dagtid enn den asiatiske, men på den varmeste tiden av døgnet hviler savanneelefanten som regel på en skyggefull plass.

Elefanter kan vandre opp mot 195 km per dag, men gjennomsnittet er ca. 25 km. Savanneelefanter vandrer gjerne mest av de tre artene. Når de forflytter seg mellom ulike beiteplasser, er gangfarten i snitt ca. 6 km/t. En elefant kan imidlertid nå en toppfart på 25–40 km/t, men den kan verken trave eller galoppere. Elefanter har derimot et subbende løpesett, der tre av beina alltid er i kontakt med bakken. De kan ikke hoppe, så en grøft på to meters bredde er nok til å holde dem innesperret.

Kuer og avkom lever i et hierarkisk matriarkalsk flokksystem som ledes av en eldre hunnelefant, som regel den eldste og største kua i flokken, som kalles en matriark. Matriarken er også normalt det klokeste og mest erfarne dyret i flokken, siden visdom og erfaring er viktigere enn størrelse og styrke. Dyrene i flokken består av nært beslektede individer og deres avkom. Matriarken har avansert til denne posisjonen etter at den forrige matriarken enten har blitt for gammel til å klare oppgaven eller er død. Den nye og gamle matriarken var som regel svært nære slektninger.

Matriarkens erfaring og dyktighet er essensielt for flokkens framtid. Matriarken bestemmer normalt når og hvor flokken skal bevege seg, spise, drikke, bade og hvile. Som regel er matriarken en suveren leder, men det hender også at hennes posisjon i flokken er uklar eller til og med omstridt. Dette har som regel med personlighet, genetisk arv, eller tidligere hendelser å gjøre.

Når flokken vandrer, er det ikke uvanlig å se at elefantene holder hverandre i halen med snabelen. Matriarken leder an. De yngste individene går alltid midt i flokken for maksimal beskyttelse. Baktroppen dannes som regel av ett eller flere fullvoksne individer, ofte den hunnen som står matriarken nærmest på rangstigen. Når matriarken dør eller begynner å bli for gammel for oppgaven, som regel i 50–60-årsalderen, vil den nest eldste i flokken normalt rykke opp i hennes sted.

Det hender også at ulike flokker danner en såkalt familiebåndgruppe. Denne gruppen består som regel av fem eller flere flokker som er i slekt med hverandre, men båndene individene imellom er løsere enn i familieflokken. Familiebåndgrupper kan bestå av inntil 50 individer eller mer. Slike grupper dannes helst når båndene innad i familieflokken svekkes, og når den matrilineære linjen i en familie står i ferd med å splittes opp. Årsaken til slike dannelser finner man gjerne i terskelen for flokkens eksistensgrunnlag. Når grunnlaget for familieflokkens eksistens er tilstrekkelig svekket, dannes det gjerne familiebåndgrupper.

Det hender også at flere flokker samler seg i en kjempeflokk, kalt en klan eller elefantklan. Klaner på opp mot 200 dyr eller mer er ikke uvanlig, selv om slike samlinger også kan bestå av færre dyr. Klanen består som regel av familiebåndgrupper og familieflokker som naturlig deler habitat og ressurser i den vanskelige tørketiden. Klanområdet er derfor det området som har best forutsetning til å fø dyra i tørketiden. Også i regntiden kan det dannes klaner som kan komme opp i hele 1 000 dyr, avhengig av topografien i området og oversvømmelsenes omfang.

Yngre voksne okser holder ofte sammen i små løse ungkarsflokker, uten en bestemt leder. Etter hvert som de blir eldre, blir de gjerne mer solitære. De eldste hannene er som regel alltid solitære. Det er bare i paringstiden at det er kontakt mellom kjønnene. Brunsten til oksen kalles «musth». Brunstige okser kan bli svært aggressive og har ofte en destruktiv atferd. I denne perioden vil oksen oppsøke kuene for å pare seg. Der vil han forsøke å jage vekk andre hanner, herunder også unger og ungdyr. Det hender ofte at unger drepes av okser i musth, og det finnes også en rekke eksempler på at mennesker har blitt drept av slike dyr. Hos hanner i musth skilles det ut en væske fra tinningkjertelen, synlig som en fuktig stripe i tinningen på dyret, mellom øynene og ørene. Hannens kjønnsorgan er S-formet og kan hos fullvoksne okser veie opp mot 45 kg.

Elefanter kommuniserer med kroppsspråk og lyder. De kraftigste lydene støtes ut av snabelen og minner om et kraftig trompetstøt. Mange lyder er imidlertid så lavfrekvente at mennesker ikke oppfatter dem. Slike lyder kan bære over svært store distanser (opp mot 4–10 km, avhengig av de atmosfæriske forholdene) og gjør elefanter i stand til å kommunisere med flokker som befinner seg langt unna. Asiatiske elefanter har en kvitrende måte å kommunisere på, som er ukjent hos de to afrikanske artene, som er mer kjent for sin rumlende måte å kommunisere på.

I 1998 oppdaget den kvinnelige zoologen Joyce Poole en flokk med ungdyr i Tsavo nasjonalpark i Kenya, som ytret lyder man tidligere aldri hadde hørt fra en elefant. En nærmere studie viste at de kom fra en ung ku ved navn Mlaika. Hun etterlignet lyden av biltrafikk i det fjerne. Etterligningene var så gode at Poole hadde store problemer med å skille ekte og uekte billyder fra hverandre. Pools oppdagelser dannet senere grunnlag for en studie av fenomenet i regi av det vitenskapelige tidsskriftet Nature. Denne studien viser blant annet til en 23 år gammel okse som tilbragte 18 år av livet sammen med asiatiske elefanter. Calimero, som han het, hadde lært seg å etterligne den kvitrende måten asiatiske elefanter kommuniserer på. Elefanter tilhører således en eksklusiv gruppe med dyr som kan imitere lyder, noe som ellers bare er kjent blant fugler, delfiner og mennesker.^[6]

Det har blitt dokumentert at elefanter kommuniserer mest aktivt tidlig på kvelden, når de atmosfæriske forholdene er mest gunstige for kommunikasjon over lang avstand. Også tramping med bena er en måte å kommunisere over avstand på. Det er også påvist at elefanter kan fange opp lave frekvenser (infralyd) som beveger seg gjennom bakken med føttene, som så leder lyden opp til det indre øret.

Kroppsspråk er også en viktig måte for elefanter å kommunisere på, både på kort avstand og gjennom fysisk berøring med snabelen. Elefanter viser eksempelvis dominans gjennom å reise hodet, løfte snabelen høyt, og spre ut de store ørene. De kan også flikke med ørene, riste på hodet og komme med trompet- og dype kraftig rumlende lyder. Underdanighet vises gjennom å senke hode og snabel, legge ørene flatt inntil, gni seg i øynene med snabelen, eller vagge med kroppen fra side til side. Tilhørighet og kjærlighet demonstreres gjennom varsom berøring med snabelen, eksempelvis når ei ku trøster en kalv. Elefanter kan imidlertid også bruke snabelen fysisk til å demonstrere styrke og dominans.

Elefanter regnes som svært intelligente dyr, med meget god hukommelse, derav uttrykket «elefanter glemmer aldri». Elefanter tilhører en eksklusiv gruppe med arter som er i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde, en egenskap som tidligere kun var påvist hos mennesket, menneskeaper og delfiner. Det er også påvist at elefanter sørger når dyr i flokken dør.^[7] De viser også stor nysgjerrighet overfor elefantskjeletter. Særlig kraniet undersøkes grundig med snabelen. Likeledes mener forskerne at elefanter i større grad enn andre dyr er avhengige av gode rollemodeller for å bli harmoniske individer som voksne – de lærer på en intelligent måte. Deres overlevelsesatferd er i stor grad basert på god hukommelse, noe som er svært viktig ettersom migrerende elefanter i tørketiden er nødt til å huske hvor det finnes kilder til tilstrekkelig mat og vann.

Om man ser bort fra primater, fødes de fleste pattedyr med en hjerne som utgjør omkring 90 % av vekten til et voksent individ. Den menneskelige hjernen utgjør imidlertid kun 26 % av vekten til en voksen ved fødselen, mens elefanthjernen utgjør ca. 35 % av vekten til et voksent individ. Som voksen har elefanten den største hjernen i forhold til kroppen av alle, om man ser bort fra mennesket.

Elefanter har ikke en spesiell paringstid, men parer seg året rundt. Statistisk er imidlertid regntiden den mest og tørkeperioder de minst driftige. Den afrikanske hunnens brunst varer i ca. 48 timer, mens den asiatiske hunnen er mottagelig i kun 24 timer. Hannen brunst kalles «musth». Hanner i brunst blir gjerne svært aggressive og utilregnelige. Han må lukte på hunnens kjønnsorgan for å kunne avgjøre om hun er i brunst eller ikke. Som oftest er det de største og sterkeste hannene som får pare seg, ofte hanner som er omkring femti år gamle og har enorme støttenner. Elefantens penis er så bevegelig at hannene faktisk kan klø seg på magen med den.

Etter en drektighetstid på ca. 22 måneder føder hunnen som regel en enslig kalv, som gjerne veier 90–120 kg ved fødselen. Tvillingfødsler er svært sjeldne. Like etter fødselen kan kalven reise seg og følge mora. Hele flokken vil beskytte kalven. Det hender også at flere enn mora ammer kalven. Yngre hunner fungerer dessuten som barnepiker. Voksne hunner føder gjerne en ny kalv hvert 4.–9. år (3.–4. år for asiatiske). Den forrige kalven avvendes før hun føder på nytt. Indiske elefanter avvendes i snitt når de er ca. 48 måneder gamle. Elefanter blir kjønnsmodne når de er omkring 10–14 år gamle (ca. 17 år for oksekalver av afrikanske savanneelefanter). Hanner forlater flokken på denne tiden. Først i slutten av 20-åra når de det seksuelle stadiet som kalles musth. Hunnen kan føde unger til hun blir omkring femti år gammel.

Elefantens lange levetid gjør at disse dyrene i likhet med mange primater går igjennom flere aldersfaser i livet (noen er overlappende). Den første fasen varer til ungen blir ca. 1 år gammel og kalles spedkalvfasen. I denne tiden kan kalven fortsatt gå under magen på mora. Tiden fra fødselen og fram til kalven blir ca. 4 år gammel kalles kalvefasen, en fase der kalven er helt avhengig av å få morsmelk. Den tidlige ungdomsfasen er tiden fra dyret er 2–5 år gammelt, en tid da kalven kan klare seg uten melk i kortere perioder og har begynt å spise litt selv. I den eldre ungdomsfasen, fra de er 5–10 år gamle, er kalven avvendt, men holder seg fortsatt i nærheten av mora. I denne fasen starter også hunnkalvene med å se etter sine yngre søsken, mens oksekalvene gjerne danner sine egne lekegrupper. Hele denne perioden, fra fødsel til kalven blir omkring 10 år gammel, kalles den seksuelt umodne perioden.

I 10–15-årsalderen blir ungdyrene kjønnsmodne, men har ikke reprodusert ennå. Dette er elefantens tenåringstid eller eldre ungdomstid. I 15–20-årsalderen blir hunnene reproduktive og ungoksene gjerne svært interesserte, men sjelden suksessfulle i å reprodusere seg. De er fortsatt ikke fullvoksne, men kan regnes som voksen ungdom. I alderen 20–55 år er elefantene på høyden i sitt liv på alle måter, både hva virilitet og reproduksjon angår. Dette er den voksne fasen. Når elefantene passerer 55 år regnes de som gamle. På denne tiden i livet avtar reproduksjonen gradvis, mens det siste settet med molarer gradvis slites ned over en 10—15 års periode.

Elefanter blir normalt mellom seksti og sytti år gamle, selv om noen blir også eldre. Hannene fortsetter å vokse livet ut. Når det siste settet med molarer har blitt fullstendig nedslitt, dør elefanten av sult.

Elefanter er planteetere som kan fortære enorme mengder med platemateriale i løpet av en dag. Den afrikanske savanneelefanten spiser eksempelvis i snitt ca. 150 kg (opp mot 200 kg av og til) i døgnet, men kun ca. 44 % blir fordøyd. Føden består av et variert utvalg med vegetasjon. De foretrekker ulike typer gress, men spiser også frukt, bær, bark, røtter, løv, kvister, ranker og kratt.

Som regel spiser elefanter døgnet rundt, men afrikanske savanneelefanter hviler gjerne på den varmeste tiden av døgnet. Elefantenes vandringer dreier seg om forflytninger mellom ulike typer føde og vann. Matinntaket utgjør normalt 1,6–1,7 % av kroppsvekten målt i tørrstoff over 24 timer. Elefanter befinner seg sjelden mer enn en dagsmarsj unna en vannkilde, og de drikker minst en gang i døgnet. En elefant drikker gjerne ca. 140 liter (av og til opp mot 225 l) vann i løpet av et døgn. Vannet suges opp med snabelen, som gjerne rommer 4–8 liter vann i hver vending, og sprøytes deretter inn i munnen. Elefantene kan lagre mange liter vann til senere bruk i en såkalt svelgpose, et unikt «oppbevaringsrom» som sitter ved roten av tungen.

Når elefanter spiser, bruker de også snabelen til å plukke opp føde og føre maten til munnen. Langt gress lukes direkte med snabelen, mens kort gress sparkes løs med foten før det plukkes opp. Snabelen brukes også til å holde greiner og lignende mens elefanten spiser av det. For å komme til saftige kvister og løv, hender det at elefanter bruker sin enorme styrke til å felle store trær. Den bruker da, i tillegg til kroppens muskler og tyngde, en kombinasjon av snabelens underside og støttennene til å felle treet.

Britiske forskere fra University of Oxford og organisasjonen Save the Elephants har brukt GPS til å kartlegge de afrikanske elefantenes bevegelsesmønster på savannene i Afrika. En oppsiktsvekkende konklusjonen på studien er at elefantene konsekvent forsøker å unngå å gå i motbakker. Forskerne mener det må ha sammenheng med hvor energikrevende det er for elefanter på flere tonn å gå oppoverbakke. Likeledes hevder de at slik informasjon vil bidra til å kartlegge trygge ruter og nisjer for disse dyra, som stadig taper habitat i villmarken.^[8]

Luktesansen er elefantens viktigste og mest utviklede sans. Elefanter har meget god luktesans, kanskje den beste av alle landlevende pattedyr. Noen hevder at den er opp mot tre ganger bedre enn hundens. Under ideelle forhold kan elefanter kjenne lukt over flere kilometers avstand. Det er blant annet registrert at elefanter kan lukte en vannkilde på en avstand av opp mot 19,2 km (Busch Gardens^[9]).

Elefanter er utstyrt med en serie bestående av sju luktsentre i nesegangene. I tillegg er disse dyrene utstyrt med et såkalt Jacobsons organ. Elefanten bruker snabelen til å avsette luktstoffene i organet, som sitter i ganetaket.

Tidligere trodde man at elefantens hørsel ikke var spesielt god, men ny forskning har endret dramatisk på denne oppfattelsen. Katy Payne oppdaget gjennom sin forskning at elefanter kan kommunisere med infralyd over enorme avstander.^[10] Dette støttes av Joyce Poole, som også har studert elefantens måte å kommunisere over avstand på.^[11]

I dag vet man at elefanter under normale forhold kan kommunisere med hverandre over avstander på opp til 4 km (50 km²). David Larom og Michael Garstangs studier av kommunikasjon under forskjellige atmosfæriske forhold, viser imidlertid at elefanter under spesielle forhold kan kommunisere over avstander på opp til 9,8 km, dvs et område på nærmere 100 km². Årsaken er at lufttemperaturen over det afrikanske kontinentet om kvelden inverterer i høyder under 300 m, noe som fører til at lavfrekvent lyd reflekteres tilbake til bakken, i stedet for å forsvinne ut i atmosfæren. Katy Payne har tidligere dokumentert at elefanter helst kommuniserer om kvelden, når dette fenomenet oppstår, og David Larom og Michael Garstangs studier av kommunikasjon over lange avstander gir nå forskerne en god forklaring på hvorfor det er slik.

Elefantens øyne, som er svært små (cirka 3,8 cm i diameter) i forhold til dyrets størrelse, er plassert på sidene av hodet og gir den et såkalt omnisyn. Den har med andre ord et syn som er best tilpasset det å oppfange bevegelse.

Elefanter har lange øyevipper som beskytter øyet. I tillegg til et øvre og nedre øyelokk har dessuten elefanten et tredje øyelokk som kan beveges vertikalt over øyet. Dette brukes i hovedsak som beskyttelse når elefanten spiser, bader og sandbader.

Elefanter har ikke tårekanaler, så tårene fordamper rett og slett på ferden nedover kinnene. Tårekjertlene i seg selv er sterkt avkortet.

Synet er relativt moderat utviklet, og mange forskere mener at det kun er effektivt innenfor en avstand på 10–20 meter (avhengig av lysforholdene). Det fungerer best i skygge eller overskyet vær. I sterkt lys er rekkevidden maksimalt 46 m.

Noen elefanter utvikler en hvit ring rundt iris når de blir eldre, en tilstand kalt arcus lipoides. Den har imidlertid ingen betydning for synet. Arcus lipoides kan også utvikles hos mennesker.

Elefanter er også svært taktile dyr. De bruker den ytterste delen av snabelen til å ta og føle på ting, nærmest som vi mennesker bruker våre hender. Forskere har avslørt at elefanter med den ytterste tuppen av snabelen kan differensiere forskjeller på ned mot 0,25 mm.^[12]

Elefantene tilhører snabeldyrene (Proboscidea) og er eneste nålevende representanter for denne gruppen. Deres forfedre var en gruppe små, hovdyrlignende dyr som levde i Afrika, og som delte seg opp i såpass ulike grupper som elefanter, sjøkyr og klippegrevlinger. Elefantenes nærmeste nålevende slektninger er derfor sjøkyr og klippegrevlinger, førstnevnte representert med dugong og manater.^[13]

Sjøkyrne mangler snabel, men har en meget muskuløs og bevegelig overleppe som spiller en viktig rolle ved inntak av føde. I tillegg vandrer manatenes tannsett fremover og erstatter det foregående paret etter samme prinsipp som hos elefantene (dugongen tygger for det meste med hornplater). Videre har elefantene trekk ved nyrene som er unike hos landdyr, men som en ellers kan finne hos vannlevende dyr. Lungene er dessuten festet direkte til brystmuskulaturen med bindevev, noe som gir lungene ekstra stor kraft og gjør dem i stand til å suge opp vann med snabelen eller å puste under vann (med snabelen som snorkel) på tross trykkforskjellen mellom lungenes indre og vannet utenfor. Dette er sterke indikasjoner på at elefantenes forfedre var dyr som i stor grad var tilpasset et liv i vann. Det hersker allikevel en viss uenighet blant forskere om hvor nært slektskapet er, fordi man fortsatt ikke kjenner deres felles forfar.

Elefantfamilien (Elephantidae) utviklet seg i begynnelsen av miocen, på et tidspunkt da de økologiske nisjene blant planteetere allerede var okkupert av de partåete og de upartåete hovdyr. Konkurransen førte til at elefantenes forfedre endte opp med å kolonisere en lite brukt nisje blant de planteetende pattedyrene, en resterende nisje som ga tilgang på planteføde som var for grov for drøvtyggere og selv ikke-drøvtyggerne som eksisterte på det tidspunkt. Denne næringskilden var rikelig tilgjengelig det meste av året i de fleste biotoper. Samtidig var elefantene i stand til å dra nytte av sesongbetonte og mer næringsrike ressurser som frukt og gress når disse var tilgjengelige. For å kunne overleve på de grovere og mer næringsfattige plantedelene er det nødvendig med en stor kroppsstørrelse, og ved å øke i størrelse kunne de bedre nyttiggjøre seg denne kosten og samtidig redusere konkurransen fra potensielle konkurrenter (når elefantformen først var utviklet, oppstod det likevel i ettertid nå utdødde dvergformer på isolerte øyer blant annet i middelhavet, ikke stort større enn sauer og med en vekt på bare 90 kilo (Elephas creticus)).

Stegodon utviklet seg trolig fra Gomphothierium, som døde ut under pleistocen. Den tilhørte Asias megafauna, men den siste arten i denne slekten, en dvergart (Stegodon florensis), døde ut ved slutten av siste istid. Stegodon migrerte til Afrika under pliocen og regnes som en av forfedrene til mammut (Mammuthus) og dagens elefanter. De største artene var enorme.

Inndelingen følger Shoshani et al.(2007), men modifisert etter Meyer et al.(2017).^[2][3] Se også taksonomi.

• Proboscidea, snabeldyr
  • †Eritherium
  • †Moeritherium
  • †Saloumia
  • †Plesielephantiformes
  • Elephantiformes
    • †Eritreum
    • †Hemimastodon
    • †Palaeomastodon
    • †Phiomia
    • Elephantimorpha
      • †Mammutidae, mastodonter
      • †Choerolophodontidae
      • †Amebelodontidae
      • Elephantida
        • †Choerolophodontidae
        • †Amebelodontidae
        • †Gomphotheriidae
        • Elephantoidea
          • †Anancidae
          • †Stegodontidae, stegodonter
          • Elephantidae, elefantfamilien
            • Loxodontini
              • Loxodonta, afrikanske elefanter
                • †L. adaurora, opprinnelig afrikansk elefant
                • L. africana, afrikansk savanneelefant
                • L. cyclotis, afrikansk skogselefant
                • †L. pharaohensis, nordafrikansk elefant
              • †Palaeoloxodon
                • †P. antiquus (Europa)
                • †P. cypriotes
                • †P. ekorensis
                • †P. falconeri (Sicilia og Malta)
                • †P. iolensis
                • †P. recki (Afrika)
            • Elephantini
              • Elephas, eurasiske elefanter
                • †E. beyeri
                • †E. celebensis
                • E. maximus, asiatisk elefant
                • †E. platycephalus
              • †Mammuthus, mammuter

Familien Elephantidae utviklet seg fra Primelephas (som betyr den første elefant) for omkring 16 millioner år siden. Primelephas var fortsatt levedyktig for 5 millioner år siden, da den fantes i Afrikas tette skoger. Den hadde støttenner både i over- og underkjeven, men de i underkjeven var mye kortere. Snabelen var lenger enn hos Gomphoterium. Primelephas gomphotheroides levde under pliocen og splittet seg i tre slekter; Loxodonta, Elephas, og Mammuthus.

Arten Elephas recki var trolig den største elefanten som noen gang har levd. Dette enorme elefantdyret, som minnet om en mammut, fantes i Afrika for mellom 3,5 og 1 million år siden. Skulderhøyden var omkring 4,5 meter. Fem underarter har blitt identifisert; E. r. recki (1916), E. r. atavus (1947), E. r. brumpti (1980), E. r. ileretensis (1987) og E. r. shungurensis (1980). Ny forskning bekrefter at underartene levde samtidig. Den tidsmessige overlappingen og graden av mofologiske forskjeller indikerer imidlertid at det kan være snakk om mer enn en art.^[14][15]

Mammutene (Mammuthus) må ikke forveksles med slekten Mastodon i familien Mammutidae. Mastodon og elefanter deler riktig nok en felles forfar gjennom Palaeomastodon, men de tilhører separate slektslinjer.

Det er funnet spor etter mammut i både Europa, Afrika, Asia, og Nord-Amerika. De første mammutene oppsto i Afrika for omkring 4–3 millioner år siden. Arten Mammuthus meridionalis migrerte til Nord-Amerika via Beringstredet for omkring 1,8 millioner år siden. Senere migrerte også arten Mammuthus primigenius (også kjent som ullmammut) dit.

For omkring 120 000 år siden startet mammutenes migrering til Nord-Europa og tilpasningen til et kaldere klima. Omtrent samtidig (for 500 000–120 000 år siden) begynte de gjenlevende dyrene i Afrika å utvikle seg til nye former i slekten Elephas (eurasiske elefanter), som i sin tur spredte seg (ble fortrengt?) til Europa og Asia.

De siste mammutene døde i all vesentlighet ut mot slutten av siste istid, for ca. 12 000 år siden, men én art overlevde. På Vrangeløya i Østsibirhavet, nordvest for Beringstredet, levde de siste mammutene til de døde ut der for omkring år 3 500–3 700 år siden.

Omtrent samtidig (for omkring 5 millioner år siden) utviklet slekten Loxodonta (afrikanske elefanter) seg parallelt med Elephas i Afrika, der de levde i sameksistens i om lag 2,5 millioner år. Da forsvant imidlertid Loxodonta fra Afrikas savanner, dit den først returnerte for omkring 500 000 år siden. Fra da av ble Elephas fortrengt fra det afrikanske kontinentet, trolig godt hjulpet av dyr i slekten Loxodonta, som hadde vært fraværende på savannen i omkring 2 millioner år. Nå lurer forskerne på om dette kan være svaret på gåten med hvorfor det finnes to afrikanske elefantarter. Det er reist spørsmål om Loxodonta adaurora opprinnelig kan ha blitt fortrengt til skogene av Elephas recki, der den så utviklet seg til Loxodonta cyclotis, som i sin tur og i en viss skala vendte tilbake til savannen og ble til Loxodonta africana.^[16]

En studie, publisert i The Royal Society av forskerne Lori S. Eggert, Caylor A. Rasner og David S. Woodruff den 12. september 2002, indikerer endog at det kan være snakk om at de finnes tre afrikanske arter med elefanter, idet også vestafrikanske elefanter viser tegn på genetisk atskillelse som kan ha startet for mer enn 2 millioner år siden. De presiserer imidlertid at dette må studeres nærmere før man kan trekke noen endelige konklusjoner.^[17]

I utviklingen av slekten Loxodonta spilte mammuten kun en mindre rolle for utviklingen (om enn kanskje ikke så liten som tidligere antatt). Andre arter må ha vært mer betydningsfulle for slekten Loxodonta, og arten Loxodonta adaurora utviklet seg med tiden til den moderne afrikanske elefanten. Det er ikke gjort fossile funn av dyr i denne slekten utenfor Afrika.

Tradisjonelt har man regnet nålevende elefanter i to arter; afrikansk elefant (Loxodonta africana) og asiatisk elefant (Elephas maximus). Ny forskning^[18] peker imidlertid i retning av at afrikansk skogselefant, som er mindre enn savannetypen (som nå kalles afrikansk savanneelefant) og hittil har blitt regnet som en underart (Loxodonta africana cyclotis), bør regnes som en egen art (Loxodonta cyclotis). Årsaken er at det finnes omfattende genetisk divergens i fire av kjernegenene, i tillegg til klare morfologiske og atferdsmessige forskjeller dem i mellom. Skogelefantene er mindre og har mindre, rundere ører og kortere, men mer rette støttenner enn savanneelefantene. Elfenbenet er mer rosa enn gult, slik vanlig elfenben er. Faktisk er forskjellen mellom Loxodonta cyclotis og Loxodonta africana ifølge Barriel m.fl.^[19] (1999) like stor som forskjellen mellom slektene Loxodonta og Elephas. Den samme forskningen viser dessuten av medlemmer i arten Mammuthus primigenius er nærmere beslektet med artene i slekten Loxodonta enn tidligere antatt. Mye tyder på at Loxodonta cyclotis og Loxodonta africana har utviklet seg separat i nærmere 2,5 millioner år.

Ikke alle forskere anerkjenner afrikansk skogselefant som en egen art i øyeblikket, men majoriteten ser ut til å være enige om at den er det. Derfor føres den opp som det her. Nylig er det også reist spørsmål om ikke deler av den vestafrikanske stammen også må regnes som en egen art, siden DNA-studier viser at de trolig har utviklet seg isolert fra de to nevnte artene i nærmere 2 millioner år. Det er imidlertid for tidlig å trekke noen sikre konklusjoner om dette ennå, siden det fortsatt pågår forskning. Noen mener også at man bør regne flere underarter av asiatisk elefant som egne arter, men dette støttes foreløpig ikke av forskningen.

	Afrikanske	Asiatiske
Støttenner:	50–79 kg	41–50 kg
Snabel:	2 «fingre»	1 «finger»
Rygglinje:	Konkav (salrygget)	Konveks (karprygget)
Hode:	ingen pannekuler	2 pannekuler
Vekt:	typisk 1 800-6 300 kg	typisk 1 800-4 500 kg
Høyde:	2–4 m	2-3,5 m
Hårvekst:	lite	mer
Ører:	store	mindre
Hud:	svært furet	mindre furet
Tær:	4 framfot, 3 bakfot	5 framfot, 4 bakfot

Elefanten har aldri blitt skikkelig domestisert, selv om den asiatiske elefanten kan sies å har vært delvis domestisert i omkring 4 000 år. Det vet man fordi det er funnet arkeologiske beviser for slik aktivitet under utgravningene av bosetningene i Indusdalen i India.

Elefantens enorme styrke har vært utnyttet av mennesker gjennom årtusner, selv etter at verden ble industrialisert og motoriserte kjøretøy tok over for mange andre arbeidsdyr. Dyrene ble tradisjonelt fanget mens de var små og dressert til å følge anvisninger fra en elefantfører – en såkalt mahoot. Det å være mahoot innebærer et liv sammen med elefanten, der stell og pleie av dyret utgjør minst like mye som selve arbeidet som elefantfører. Profesjonen har gjerne gått i arv fra far til sønn gjennom utallige generasjoner. Tidligere ga det å være mahoot betydelig status til en person og hans familie, men i de siste tiårene har behovet for elefanter og mahooter blitt sterkt redusert, noe som har ført til at mange mahooter i dag strever med å få endene til å møtes. Stadig flere forlater nå yrket av økonomiske årsaker, til fordel for andre yrker som er bedre betalt. Noen flytter også inn til de store byene med elefanten, i håp om å kunne livnære seg på tilfeldige oppdrag og turister.

I tidligere tider var elefanten viktig som transportdyr, ikke minst i krig. Den ble også brukt som ridedyr på jakt, først og fremst i kongelige kretser, men senere også av rikfolk og eventyrere som ønsket å jakte på eksotiske ville dyr (eksempelvis tiger) i jungelen. I Asia har elefanten også blitt utnyttet som arbeidskraft i mange andre sammenhenger, men spesielt av tømmerindustrien. Elefanten kunne ta seg fram i områder der motorisert ferdsel var umulig. Elefantens styrke setter den i stand til å både løfte enorme tømmerstokker og å dra (lunne) store lass med stokker fram til samlingsplasser, der motoriserte kjøretøy kan frakte tømmeret videre fra. I dag brukes den også til å transportere turister, både på sightseeing i byene og på safari i villmarken.

Opp igjennom historien har elefanter også blitt benyttet i strid. Krigselefanter forbindes ofte med krigføring i India, der de for første gang nevnes i vediske dikt som skriver seg fra ca. 1100 f.Kr. Fra India spredte den militære bruken av elefanter seg vestover, og de ble brukt av Perserriket i striden med Aleksander den store, blant annet i slaget ved Gaugamela. Også i Nord-Afrika ble det i antikken benyttet elefanter i strid. I Egypt og i Karthago forsøkte man å temme afrikanske elefanter til bruk i strid, og spesielt Hannibal er kjent for å ha brukt krigselefanter i felttoget i Italia under andre punerkrig. Særlig egnet til krig er elefanter ikke. Plinius skrev: «Likevel lar disse fryktinngytende beistene seg skremme av det minste lille grisehyl. Når de blir såret eller skremt, vender de alltid om og forårsaker ikke annet enn ødeleggelse for sine egne.» Av denne grunn ble flere elefanter drept av sine egne i slaget ved Meaturus i 217 f.Kr enn av motstanderne: Førerne hadde med seg en klubbe og et huggjern, «og når et av dyrene gikk amok eller begynte å løpe ned sine egne folk, plasserte føreren huggjernet mellom ørene og sammenføyningen mellom hode og nakke på elefanten, og slo det inn...og det var Hasdrubal som først introduserte metoden.» På Sicilia i 252 f.Kr tok Lucilius Metellus noen elefanter som krigsbytte fra Karthago. Dyrene ble fraktet til Roma og brukt i gladiatorkamper. Til sist ble de drept i arenaen «fordi ingen visste hva de skulle gjøre med dem».^[20]

I middelalderen ble bruken av krigselefanter sjeldnere i Europa og i middelhavsområdet. Det er likevel flere kjente eksempler på elefantbruk i middelalderkrigføring, blant annet Karl den stores elefant Abul-Abbas som ble brukt i kampen mot danene tidlig på 800-tallet. Fredrik II av Det tysk-romerske rike hadde også en krigselefant han anskaffet under Det sjette korstog, denne elefanten ble brukt i angrepet på Cremona i 1214.

Ved siden av den rent militære bruken ble også elefanter brukt til henrettelser, spesielt i India og i Sørøst-Asia. Henrettelse med elefant var vanlig i Mogulriket, og det var ikke før britene tok kontrollen over India at denne brutale henrettelsesmetoden forsvant. Denne henrettelsesmetoden forekom også i middelhavsområdet i antikken, og ble i blant brukt av både romerne, karthagerne og de makedonske grekerne.

I Asia har elefanten også hatt stor rituell betydning gjennom mange århundrer. Mange regner dette dyret som hellig. Såkalte hvite elefanter (elefanter med innslag av lysere hud på deler av kroppen) har gjerne hatt størst rituell betydning og verdi. Noen steder kunne bare kongen eie slike dyr, for eksempel i Thailand. Pyntet til fest er elefanten fortsatt et viktig kulturelt innslag i store deler av Asia, både på festivaler, i offentlige parader og i religiøse og seremonielle begivenheter. Mang en asiat velger elefant framfor limousin når brudeparet skal fraktes til og fra sitt bryllup, selv om nok også denne trenden viser tilbakegang.

I vesten har man tradisjonelt sett på elefanter som sirkusdyr, fordi det gjerne var slik man først stiftet bekjentskap med dette enorme dyret. Til å begynne med var det helst asiatiske elefanter man fant på sirkus, men etter hvert dukket det også opp afrikanske savanneelefanter der. Tradisjonen med såkalte sirkuselefanter har imidlertid i de senere år blitt stadig mer vanskelig å forholde seg til i vestlige industriland, fordi både dyrevernorganisasjoner og forskere har stilt spørsmål ved dyras velferd. Mange land har alt innført nye strenge regler for slik virksomhet, og flere ventes å gjøre det.

I Norge har flere dyrevernorganisasjoner lenge arbeidet for å få slutt på fremvisningen av elefanter i sirkus, men forslagene har til nå (2007) ikke ført fram til et forbud. Den engelske dyrevernorganisasjonen RSPCA (Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals) har relativt nylig også gitt ut en rapport^[21] om elefanters liv i europeiske dyrehager, som blant annet viser flere negative tendenser hos slike dyr. Lignende undersøkelser gjøres nå andre steder i verden, og det er ventet at det kan føre til nye strenge regler i stadig flere land, kanskje også et forbud mot å bruke elefanter i sirkussammenheng.

Elefanten spiller en vital rolle for økosystemet der de lever. De kultiverer habitatet gjennom å skape gress og krattskog, der det ellers bare finnes savanne. Omkring 80 % av hva elefanter spiser tilbakeføres jordsmonnet som dårlig fordøyd, men svært fruktbare ekskrementer. De sprer frø gjennom ekskrementene, som gjerne fraktes videre ned under bakkenivået av termitter og skarabider. Det gjør jordsmonnet mer næringsrikt og skaper bedre vekstforhold for plantene. De sørger også for vann til mange andre arter, gjennom at de selv graver etter vann med føttene i de uttørkede elveleiene. Likeledes fanger elefantens fotavtrykk opp vann som ellers ville forsvunnet mye raskere. Elefantens vandringsruter fungerer dessuten som naturlige branngater og kanaler for regnvann i regntiden.

På grunn av sin enorme størrelse har ikke elefanten noen naturlige fiender som voksen, annet enn mennesket. I dag er derfor avskoging og tap av habitat, som følge av at nytt land tas i bruk til menneskelige aktiviteter, elefantens største trussel for framtiden. Tidligere var krypskyting og regulær jakt et stort problem for bestanden, spesielt i Afrika. Årsaken var det meget verdifulle elfenbenet, som var etterspurt over hele verden.

I 1977 ble det estimert at det fantes omkring 1,3 millioner elefanter i Afrika. Mellom 1979 og 1989 ble bestanden av elefanter i Afrika halvert på grunn av jakt, som følge av det internasjonale markedets ønske om tilgang på det svært verdifulle elfenbenet (elefantens støttenner). Den første tiden gikk dette mest utover savanneelefanten, men etter hvert som den begynte å forsvinne, konsentrerte jegerne seg i stadig større grad også om skogselefanten. I 1990 var bestanden av afrikanske elefanter redusert så faretruende mye at CITES vedtok å innføre handelsrestriksjoner på elfenben, som da ble forbudt å omsette. Forbudet førte raskt til at bestanden stabiliserte seg.

I 1997 ble det estimert at bestanden av elefanter i Afrika var på ca. 600 000 dyr. I juni det året løftet CITES på forbudet, gjennom å gi Zimbabwe, Botswana og Namibia lov til å selge opplagret elfenben til Japan fra 1999. Det førte hurtig med seg en utstrakt illegal handelsvirksomhet mellom disse landene og andre afrikanske land, som da fikk en mulighet til å omsette sitt eget elfenben. Ny omsetning av elfenben ga også hurtig næring til en ny bølge av krypskyting i Afrika, selv om mange land etter hvert har satt inn store ressurser i et forsøk på å kunne kontrollere problemet. Et ledd i prosessen har vært å sage av støttennene på de mest attraktive dyra, for slik å unngå at de blir drept. Krypskyttere dreper nemlig elefanten, fordi nærmere 50 % av det verdifulle elfenbenet finnes på innsiden av dyrets hode.

I Kenya ble det i 2002 allikevel rapportert om en økning i krypskytingen av elefanter på nærmere 20 % fra året før, samtidig som det fra Zimbabwe ble meldt at 500 dyr var funnet drept av krypskyttere i løpet av de første sju månedene samme år. Samtidig ble det i Singapore avdekket et forsøk på å smugle 6 200 kg med elfenben fra Sør-Afrika til Japan, hvorav ca. 41 000 såkalte «hankos» (navne segl) med japanske navn på. Mellom 1. januar 2000 og 21. mai 2002 ble det beslaglagt mer enn 5 900 kg med ulovlig elfenben i internasjonal sammenheng, hvorav 2 542 støttenner og 14 648 var mindre behandlede gjenstander. Det har siden blitt beregnet at disse beslagene alene utgjorde ca. 2 000 elefanter. Også fra andre afrikanske land kommer det nå meldinger om økt krypskyting. Angola har eksempelvis ganske nylig meldt om en økning på nærmere 50 %.

I 2002 lempet også FN på sine restriksjoner med handel av elfenben. Botswana, Namibia og Sør-Afrika fikk tillatelse til å selge 60 tonn elfenben fra elefanter, som enten døde naturlig eller var drept av krypskyttere. Vedtaket om å innvilge en engangstillatelse for salg av elfenben, som først kunne gjennomføres fra mai 2004 (av organisatorsike årsaker), ble fattet av FN-konferansen om handel med truede arter (CITES) i Chile. CITES-sekretariatet skulle på forhånd godkjenne importørene av elfenben for å forsikre seg om at disse har tilstrekkelig kontroll med hjemmemarkedet. Dessuten ble det bestemt at CITES Standing Committee, som møtes to til tre ganger i året, kan trekke tilbake tillatelsen hvis vilkårene for handel ikke blir oppfylt. Norge stemte for avtalen.^[22]

Krypskyting eksisterer også i Asia, selv om problemet er betydelig mindre. Der drepes imidlertid elefantene i større grad for å beskytte avlinger, selv om også dette er ulovlig. Allikevel må også et større antall asiatiske elefanter hvert år bøte med livet på grunn av sine verdifulle støttenner.

På IUCNs internasjonale rødliste blir Elephas maximus (asiatiske elefant) oppført som en truet art (EN)^[23], en status den har hatt siden 1986. Loxodonta africana (afrikansk savanneelefant) har siden 2004 stått oppført som sårbar (VU)^[24], mens det fortsatt ikke finnes en oppføring for Loxodonta cyclotis (afrikansk skogselefant). Årsaken IUCN gir for dette, er at en oppføring av sistnevnte vil kunne føre til at hybrider mellom de to afrikanske artene blir stående uten internasjonal beskyttelse. Det er dessuten i øyeblikket knyttet stor usikkerhet til om man også må regne større deler av den vestafrikanske bestanden som en egen art (slik ny forskning antyder), noe som ytterligere vanskeliggjør arbeidet med en egen oppføring av skogselefanten på rødlisten. Slik de står oppført i dag, beskyttes nemlig alle de afrikanske elefantene, uansett art og hybridisering.

• Den 22. september er «elefantens minnedag».^[25]
• Det finnes elefanter naturlig i 37 afrikanske og 13 asiatiske land.
• Den afrikanske savanneelefanten er verdens største landbaserte pattedyr (okser).
• De største elefantene kan veie over 12 tonn (afrikansk savanneelefant).
• Elefantoksene vokser hele livet gjennom.
• Elefanter spiser omkring 4-7 % av sin egen kroppsvekt daglig.
• Elefantens snabel består av omkring 150 000 ulike muskler og kan veie opp mot 140 kg.
• Elefantens støttenner har en myk kjerne og åpne røtter, noe som er årsaken til at de vokser livet ut, også etter at de har blitt kuttet. Hos savanneelefanten, som har de største støttennene, veier støttennene normalt omkring 49 kg når oksene er omkring 50 år gamle. Kuas veier normalt ca. 7 kg.
• Bare ca. halvparten av elefantens støttenner kan sees. Den andre halvparten befinner seg i elefantens hode og er årsaken til at snikskyttere dreper elefantene, slik at de kan få med seg mest mulig av det svært verdifulle elfenbenet.
• Elefantene får seks sett med tenner i løpet av livet, og når det siste settet er utslitt i 60-70-årsalderen dør de av sult.
• Et elefanthjerte veier omkring 20–30 kg og slår ca. 30 slag i minuttet.
• En elefanthjerne veier normalt 4–6 kg.
• Elefanter kan verken hoppe, galoppere eller trave.
• Elefanter er egentlig primitive hovdyr.
• Elefanter har motvirkende tomler, som primatene.
• «Motty» var en hybridelefant, mellom ei asiatisk elefantku og en afrikansk elefantokse, som ble født ved Chester Zoo i England i 1978, til tross for at ekspertene på den tid trodde det var umulig å krysse dyr som ikke bare tilhørte to ulike arter, men også to ulike slekter. Motty døde to uker etter fødselen, og befinner seg nå ved Natural History Museum i London.

• Elfenben
• Elefantfører (mahoot)
• Elefantkirkegård
• Snabel
• Sirkusdyr

• Balfour, Daryl. Mfl. «African Elephants: A Celebration of Majesty». ISBN 0-7892-0389-8
• Mariappa, D. «Anatomy and Histology of the Indian Elephant». ISBN 0-930337-01-8
• Shoshani, Jeheskel/Tassy, Pascal. «The Proboscidea: Evolution and Palaeoecology of Elephants and Their Relatives». ISBN 0-19-854652-1
• Cosson, M. J. «Elephant's Ancestors». ISBN 0-7807-6683-0
• Cohen, C. «The Fate of the Mammoth: Fossils, Myth and History». Chicago U P. ISBN 0-226-11292-6
• Haynes, G. «Mammoths, Mastodonts and Elephants: Biology, Behaviour and the Fossils». Cambridge U P. ISBN 0-521-45691-6
• Moss, Cynthia. «Elephant Memories : Thirteen Years in the Life of an Elephant Family». ISBN 0-226-54237-8
• Warren, Lynne. «Elefantene kaller» I: National geographic Norge; Nr 3 (2004). – Om "samtale" mellom elefanter

• (en) Elefantfamilien i Encyclopedia of Life
• (en) Elefantfamilien i Global Biodiversity Information Facility
• (en) Elefantfamilien hos Fossilworks
• (en) Elefantfamilien hos ITIS
• (en) Elefantfamilien hos NCBI
• (en) Kategori:Elephantidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Elephantidae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Elephantidae – detaljert informasjon på Wikispecies
• Norwood, L. 2002. Loxodonta africana (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 03, 2007
• Ciszek, D. 1999. Elephas maximus (On-line), Animal Diversity Web. Accessed January 03, 2007
• Forest Elephant Fact Sheet (Loxodonta cyclotis). Elephant Listening Project, Cornell University [PDF]
• Brain of the African Elephant (Loxodonta africana): Neuroanatomy From Magnetic Resonance Images [PDF]
• Elephant Evolution (ABSOLUT ELEPHANT)
• ElephantVoices (Amboseli Elephant Research Project, Amboseli National Park, Kenya)