Einar Skuleson

Einar Skuleson eller Einarr Skúlason var en islandsk prest og skald som levde i Norge og på Island på 1100-tallet.

Han tilhørte samme slekt som Egill Skallagrímsson, de såkalte Mýramenn, og levde det meste av sitt liv i Norge, hvor han var i tjeneste hos kongene Sigurd Jorsalfare, Harald Gille og Haralds sønner, særlig Øystein Haraldsson.

Det beste kjente av hans dráper er Geisli («Solstrålen»), et hyllningsdikt til Olav den hellige. Drapen ble første gang framført i Nidarosdomen i 1153, i nærvær av tre konger (Øystein, Sigurd og Inge Krokrygg) og den første erkebiskopen: Jon Birgersson. Diktet er skrevet i dróttkvætt-form, og er den eldste bevarte drápa med kristent innhold.

Han skrev også diktet Elfarvísur for Gregorius Dagsson til minne om Gregorius' seier over Håkon Herdebrei ved Konghelle i 1159.

Einarrs dikt finnes i Heimskringla, Flateyjarbók, Morkinskinna, Fagrskinna og Skaldskaparmål. Hans reise til Norge er skildret i den korte Tåtten om Einar Skuleson.

 Denne artikkelen er helt eller delvis basert på materiale fra Einarr Skúlason i Nordisk familjebok, utgitt mellom 1904 og 1926 – i dag offentlig eiendom.