Edward Howard (admiral)

Edward Howard
Født		1476
Død		1513
Beskjeftigelse		Militært personell
Ektefelle		Alice Lovel, 9th Baroness Morley[1][2] Elizabeth Stapleton (1500*–)[1][2]
Far		Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk[1][3]
Mor		Elizabeth Tilney[1][3]
Søsken		8 oppføringer Elizabeth Boleyn[1] Edmund Howard[1] William Howard, 1. baron Howard av Effingham Lord Thomas Howard Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk[1] Anne Bourchier, Baroness Dacre John Bourchier, 2nd Baron Berners Lady Marcella Howard[1]
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Utmerkelser		Hosebåndsordenen[4]
Våpenskjold

Edward Howard (født ca. 1476, død 25. april 1513), sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk og Elizabeth Tilney, den yngre broren til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, var engelsk admiral.

Av de to brødrene Howard var det Edward som først utmerket seg ved å vinne berømmelse som en stor admiral, og han begynte sin marinekarriere svært ung og deltok i sitt første sjøslag mens han ennå var i tenårene. Han hadde kommandoen i slaget ved St. Mathieu som kan ha vært det første sjøslag som ble utkjempet mellom skip utstyrt med kanoner i egne kanonporter langs skipssiden. Han ble drept kort tid etter da han ledet et dumdristig angrep på franske galeier.

Som en følge av slaget ved Bosworth Field i 1485, som var det siste store slag under rosekrigene, hadde hans far blitt fratatt sine titler, men jarldømmet Surrey ble gjenopprettet for ham i 1489. Edward Howard begynte sin militære karriere i en alder av 15 år under Edward Poyning, visekonge for kong Henrik VII av England. I 1497 fikk faren Thomas Howard en kommando mot skottene og han dro til Skottland med sine to sønner. Selv om de ikke ble involvert i kamper maktet han å gjøre begge til riddere ved Ayton Castle i september 1502. I 1502 eskorterte også jarlen av Surrey Margaret Tudor til hennes bryllup i Skottland og han tok hele familien med seg.

En mindre episode ble rapportert i 1506 da begge brødrene Howard ble sammen med en del andre menn løslatt etter at de ulovlig hadde tatt seg inn i huset til avdøde John Grey, 2. viscount Lisle.

Da kong Henrik VII døde den 21. april 1509 bar Edward kongens fane i begravelsesprosesjonen mens han red på en hest dekorert med det kongelige våpenskjold. Ved ridderturneringen som ble holdt for å feire kroningen av kong Henrik VIII av England red Edward og hans brødre Thomas og Edmund, foruten en svoger av dem, Thomas Knyvett, og Charles Brandon, som utfordrere mot kong Henriks riddere. Han ble gjort til kongens fanebærer den 20. mai 1509 ved å betale £40, noe som antyder at han kan ha stått den framtidige kongen når, men det er ingen direkte bevis som støtter denne antagelsen.

Sommeren 1511 betalte Howard £600 for å utstyre krigsskip for å kunne gå i kamp med den skotske admiralen (og sett fra engelsk side piraten) Andrew Barton. Det er en tradisjon slik den blir fortalt av krønikeskriveren Raphael Holinshed og i den populære sangen Balladen om Andrew Barton at Edward Howard og hans bror Thomas bekjempet og beseiret den skotske eventyreren og kapret hans to skip. Barton var en berømt og beryktet sjøkaptein for kong Jakob IV av Skottland som seilte med kaperbrev mot Portugal, men som også hadde strukket tillatelsen til gjelde engelske skip som seilte til Portugal under den begrunnelse at disse førte portugisiske varer. Det finnes ingen samtidige kilder om sjøslaget mot Andrew Barton, men to skotske skip, Lion og Jennet of Purwyn, ble tatt som priser til Thames. Seieren ble feiret i en sang hvor en av linjene er som følger:

«Lord Howard he took sword in hand

And off he smote Sir Andrew's head»

Ved begynnelsen av Englands deltagelse i krigen mot Den hellige liga ble Edward Howard gjort til admiral, og de 3000 menn i den engelske flåten ble behandlet som en del av Howards private følge. Under ham fikk den engelske flåten sin overlegenhet i Den engelske kanal og kapret skip fra flere nasjoner under den begrunnelse at deres last var fransk. Han eskorterte en engelsk hær på veg til Aquitaine i sørlige Frankrike så langt som til Bretagne. På tilbaketuren herjet den engelske flåten Bretagne og brente områdene Le Conquet og Crozon.

Kongens flåte under Lord Howard hadde nylig utmerket seg selv ved å ta mange fiendtlige skip og invaderte hans land. I fire dager ble engelskmennene i Bretagne, vann flere slag, slo mange fiender, tok mange riddere og andre adelsmenn til fange, brente byer og landsbyer i 50 km omkrets og med deres lille styrke på 5000 utfordret de 15 000 franskmenn og bretonere. De siste avsto, og sa at det var bare av tvang at de forsvarte den franske kongen mot paven. Deretter var Lord Howard med kongen i Hampton hvor det er sagt at han ble for samråd med flåten. Han tok mange skip med rikdom av mange typer og artilleri sent av den franske kongen til hertugen av Guelders som var ment for en invasjon av Flandern. [1]

I løpet av juni og juli 1512 hevdet Edward Howard å ha kapret over seksti skip. Etter en reparasjon gikk Howard igjen i kamp med den flåte som langsomt var satt sammen av franskmennene i det som kan ha vært det første sjøslag hvor skipene benyttet kanoner i kanonporter langs skipssiden i slaget ved St. Mathieu den 10. august 1512. Slaget i seg selv fikk ingen avgjørelse mellom partene, men Howard greide å drive den franske flåten tilbake til Brest, noe som gjorde det mulig for å fortsette sine operasjoner. I løpet av slaget ble hans svoger Thomas Knyvett drept. Et resultat av hans ry etter dette sjøslaget var at kong Henrik VIII ga Howard en annuitet på 100 merker og gjorde ham til øverste admiral for den engelske flåten.

Den påfølgende våren seilte Howard ut fra Thames den 19. mars 1513 og nådde Plymouth den 5. april etter å ha hatt problemer med forsyninger. Han dro uten å møte sine forsyningsskip den 10. april. Den 12. april møtte han den franske flåten utenfor Brest, men uten større kjennskap til den franske kysten ville han ikke gå i direkte konfrontasjon, og uten sine forsyningsskip kunne han ikke blokkere fienden. I løpet av vinteren hadde den franske kongen overført seks galeier under ledelse av Prégent de Bidoux fra Middelhavet. Da Howard blokkerte Brest var disse ved St Malo og den 22. april nådde de Brest.

De franske galeiene trakk seg tilbake til en bukt rett ved i nærheten av Le Conquet og som de engelske kalte for «Whitesand Bay». De befestet inngangen til bukten og derfra kunne de operere på ubestemt tid mot den engelske flåten. Howard forsøkte å sette i land tropper som kunne angripe galeiene fra kysten, men det ble forhindret av den øvrige franske flåten. Howard fryktet at hvis han trakk seg tilbake til England tomhendt eller beseiret ville det bety at han miste kongens gunst. Det fikk Howard til å ta den beslutningen om å angripe fra sjøkanten. Resultatet er beskrevet i et brev fra Edward Echyngham, kaptein på den engelske skipet Germyn, til kardinal Thomas Wolsey:

På Sankt Markus’ dag den 25. april utpekte admiralen fire kapteiner og seg selv for å borde galleiene. Admiralen selv, med 160 menn, dro inn med en galei og i den andre dro Ferris, og i en av to små skip dro Thomas Cheyne and Walop og i de andre dro Henry Shirborne og William Sidnaye. Disse foretagendene for å vinne de franske galleier ved hjelp av båter, vannet var for grunt for skip. Galeiene var beskyttet på begge sider av skansekledninger plantet så tykt med geværer og armbrøster at stridene kom tett som haglstormer. Til tross for dette bordet admiralen den galeien som Preyer John var i, og Charran spanjolen med ham og 16 andre. Etter råd fra admiralen og Charran hadde de kastet anker i... av den franske galeien, og hadde festet kabelen og falt av, men franskmennene hugde kabelen, eller noen av våre sjøfolk slapp den. Og så de etterlot denne edle admiralen i hendene til hans fiender. Det var en sjømann, såret på atten steder, som ved dristighet kom seg under bøyen til galeien, slik at galeiens båt tok ham opp. Han sa at han så min herre admiralen kastet seg mot rekkverket til galeien med mauriske spyd. Charrans gutt foreller noe lignende for da hans herre og admiralen hadde entret galeien hadde Charran sent ham av sted etter hans pistol, men før han kunne komme med den hadde den ene galeien drevet fra den andre, og han så min herre admiralen vifte med sine hender og skrike til galeiene «Kom om bord igjen! Kom om bord igjen!» noe min herre så at de ikke kunne, han tok sin fløyte fra nakken, pakket den sammen og kastet den i sjøen. (forkortelsene i orignalen er utelatt)

Franskmennene stakk Edward Howard på spydene sine, løftet ham opp og kastet ham over bord slik at tyngden av rustning hans trakk ham under og han druknet. Han var 35 år gammel da han døde. Franskmennene gjenfant liket hans tre dager senere og sendte hans rustning til den franske prinsessen Claude og hans admiralemblem og hans sølvfløyte ble sendt til den franske dronningen Anne av Bretagne. Bidoux fikk Howards lik balsamert, men det er ikke kjent hvor det er gravlagt. Hans enke skaffet dog en gravstein for ham i Bretagne i hennes testament fra 1518.

Edward Howard hadde blitt valgt til Order av Garter i 1513, men døde før han var blitt installert.

Den engelske flåten, demoralisert ved Howards død, uten forsyninger og preget av sykdom, opphevet blokaden og kom seg tilbake til Plymouth hvor Thomas Howard overtok kommandoen. Franskmennene klarte ikke å utnytte seieren ved Edward Howards død, og etter en suksessfull engelsk kampanje i Picardie i nordlige Frankrike og i Skottland ble en fredsavtale inngått i mars 1514.

Edward Howard giftet seg to ganger, men døde uten en arving. Hans første hustru var den to ganger enken Elizabeth Stapleton, men hun døde i 1504 eller i 1505. Han giftet seg deretter med Alice Lovel, datter og arving til William Lovel, Lord Morley, en gang i 1505. Han skrev til henne mens han var på tokt, men i hans testamente ga han midler til to navnløse sønner utenfor ekteskap, kommanderte den ene til tjeneste under kongen og ga ham et skip, og den andre til Charles Brandon og etterlot ham 100 merker. Som en yngre sønn med far som fortsatt levde hadde Edward kun herregård i Morley som han overlot til sin stesønn Henry Parker.

• Sir Edward Howard, D.Loades: Oxford Dictionary of National Biography (2007)
• Shock and Oar: Mary Rose and the fear of French galleys, D.Childs, History Today, p. 41 (April 2007)